Ingen har monopol på å definere god kunst

Dette innlegget ble først publisert i Grimstad Adressetidende 21. oktober 2026.

Stian Bringsverd Olsen skriver i Grimstad Adressetidende 15. oktober at mitt innlegg bidrar til å lukke døren for debatt om kunst. Det er ikke hensikten. Tvert imot mener jeg at kunst skal diskuteres, og jeg er enig i at ingen skal ha enerett på å definere hva som er god kunst.

Men det er forskjell på å mene noe om kunst og å ha ansvar for å fordele offentlige stipendmidler. Når kunstnerisk kvalitet ikke kan måles objektivt, og når mange dyktige kunstnere konkurrerer om begrensede midler, må fellesskapet organisere vurderingene på en mest mulig rettferdig og faglig forsvarlig måte.

Fagfellevurdering i Statens kunstnerstipend er nettopp en måte å få til dette på. Hver søknad vurderes av én av 19 sakkyndige komiteer, som hver representerer en kunstnergruppe. Disse er oppnevnt av kunstnerorganisasjonene på fritt grunnlag og for avgrensede perioder. Medlemmene vurderer først søknadene hver for seg, deretter utfordrer de hverandres synspunkter og diskuterer seg fram til en felles innstilling. Denne ligger til grunn for utvalgets endelige vedtak.

Åpenhet er viktig for tilliten til offentlige tilskuddsordninger. Derfor er det offentlig hvem som sitter i stipendkomiteene og hvem som får stipend. Det er altså ingen enkeltpersoners smak som avgjør hvem som mottar Statens kunstnerstipend, og både komiteene og utvalget skiftes jevnlig ut slik at bestemte kunstsyn ikke fester seg.

Olsen viser også til kritikken om at kunstnere må skrive om prosjekter i søknader, i stedet for å vise hva de faktisk lager. Men stipendkomiteene vurderer både tidligere arbeid, dokumenterte resultater og planene for perioden det søkes stipend til. Teksten er ikke en skrivekonkurranse, men den skal forklare hva kunstneren ønsker å bruke stipendet til. Dette er viktig informasjon fordi stipendene skal stimulere til videre kunstnerisk utvikling, ikke først og fremst premiere tidligere prestasjoner.

Disse kunstfaglige vurderingene er vanskelig å oppsummere i én begrunnelse. Når mange gode kunstnere ikke når opp, kan individuelle begrunnelser for avslag gi et misvisende inntrykk av at kvaliteten ikke er god nok. I realiteten handler det ofte om at det er flere kvalifiserte søkere enn det er penger til å støtte.

Statens kunstnerstipend skal ikke bedømme hva som er god kunst. Ordningen skal gi kunstnere tid og mulighet til å utvikle seg og skape kunst som publikum kan oppleve, diskutere og være enige og uenige om. Nettopp derfor trenger vi både faglig uavhengighet og en åpen offentlig debatt.