En kort historie om usynlige funksjonsnedsettelser

Et litt brokete og langt svar fra en som ikke kan fatte seg i korthet. Dette gjelder meg og mange med ADHD og autisme. Forskning anslår at rundt 20 prosent av verdens befolkning er nevrodivergente. Det betyr at det sannsynligvis finnes langt flere enn vi er klar over i det utøvende kulturfeltet. Det kan være vanskelig å forstå hva som skal til for å tilrettelegge for folk med «usynlige» funksjonshemninger. Tilsynelatende fungerer de godt, gjerne fordi de maskerer at de har utfordringer. Ofte er de ikke en gang klar over at de gjør det selv, det skjer automatisk. 

I mitt tilfelle fikk jeg ofte høre at jeg var vanskelig og vrang i møte med oppgaver i oppveksten. I ettertid har jeg skjønt at jeg egentlig ikke forstod oppgavene fullt ut, eller hvordan jeg skulle ta fatt på dem. Jeg var treig med å koble meg på og holde meg orientert, og folk som skulle hjelpe meg ble ubevisst utålmodige og irriterte. Jeg plukket det opp i kroppsspråk og stemmeleie, noe jeg syntes var ubehagelig, og som igjen førte til at jeg (ubevisst) tenkte at det lønner seg ikke å spørre folk om hjelp, jeg finner vel ut av det selv etter hvert, på en eller annen måte.

Så jeg lagde meg noen uheldige overlevelsesstrategier. Jeg kan for eksempel jobbe i all evighet og produsere vanvittig mye materiale mens jeg venter på at deadline nærmer seg og hyperfokuset kicker inn. Jeg stenger av den kaotiske indre dialogen og alle analysene, og klarer faktisk å sjalte ut det som er uviktig og produsere et greit resultat. Jeg kommer i havn, men jeg er på overtid, og alle er utslitt i prosessen.

Har man diagnoser og sliter med administrasjon og desorientering, og søker om hjelp til å takle dette, blir man ofte møtt med enda mer administrasjon og generell veiledning. Det i seg selv er nok til flere timer med stand up-materiale. Hvis du skal søke støtte om stipend, eller til prosjekter og reiser, har du bare ikke evnene til det. Ikke uten å slite deg ut. Hvis du mot formodning klarer å søke, og får støtte, så klarer du ikke alltid å gjennomføre det du har planlagt. Og hvis du klarer å gjennomføre, skal du skrive «en kort og sammenfattet» rapport om det, som er igjen er umulig for sånne som meg. Jeg får aldri noen konkret hjelp til hvordan jeg skal gjøre disse tingene. Ingen drilling og repetisjon på dette. Har du spørsmål, ikke nøl med å spørre, sier de. Men jeg vet ofte ikke hva problemet mitt er. Jeg trenger hjelp til å finne ut av hva problemet mitt er. Og hjelp til å stille de riktige spørsmålene.

Jeg har nettopp funnet ut at jeg har kategoriblindhet. Søk det opp! Det er et fasinerende emne. Som nevrodivergent (med ADHD og autisme), er det et verktøy for å begynne å forstå hvordan jeg må begynne å sortere, i de digitale mappene mine så vel som i de fysiske rommene. For de nevrotypiske, de med en hjerne som fungerer på en måte som anses som vanlig i samfunnet, kan det gi en slags pekepinn på hva slags utfordringer de møter på når de skal hjelpe nevrodivergente. For meg betyr kategoriblindhet at alle kategorier glir over i hverandre. I masteroppgave-teksten min kom analysen i research-delen, konklusjonen ble problemstilling, og alt blandet seg. Når folk forklarte hva som var hva, så forstod jeg det, akkurat som jeg alltid forstod løsningen på matteoppgaver når de ble forklart for meg, men jeg har aldri klart å hekte det på mine egne greier, mitt liv og virke. Det er stor avstand mellom teori (som jeg forstår) og praksis (som jeg ikke klarer). 

Det at kategorier går over i hverandre hjelper meg raskt å se sammenhenger der mange ikke ser dem, og det at jeg henger meg opp i detaljer gjør at jeg raskt ser mønstre og feil som ikke blir plukket opp i det «effektive» samfunnet. Så den er en nyttig egenskap, kategoriblindheten, den gjør meg innovativ og nyskapende, men den er også en hemsko for meg i «lett» administrasjonsarbeid. Og det er det mye av i dagens samfunn!

Det er vanskelig for nevrotypiske å sette seg inn i og virkelig forstå hvordan mange nevrodivergente ikke har denne evnen til røft og intuitivt å kategorisere all den informasjonen de får i møte med administrasjon. Arbeidsminnet er kort. Å få i oppgave å sende en kort tekst om deg selv, som til Kulturrådets webinar 4. desember, er ikke «bare» for en som ikke kan skrive kort, ikke kan skrive presist, ikke kan prioritere, ikke vet hvor jeg har lagt tilsvarende tekster i det rotete arkivet bestående av uendelig mange mapper med dårlige navn og håpløs kategorisering. Jeg får fullstendig «meltdown». 

Nå har jeg en ADHD-coach. Det er dyrt, men veldig bra! Jeg er i arbeidstiltak (såkalt A2G). De har ikke opplegg for sånne som meg (jeg kan for eksempel ikke bli sendt på flere generelle jobbkurs), men veilederen min og jeg har funnet en middelvei. Helt topp! Kommunens oppfølgingssamtaler er også kjempebra! Utfordringen er alltid å navigere mellom alle hjelpetiltakene.

Jeg gir ikke opp. Jeg er på god vei, men HOI! det krever at jeg får hjelp og tilrettelegging. Men så lenge de som hjelper meg forstår dette og sier det høyt, så er det faktisk hjelp i seg selv. Det er betryggende når folk ser sånne som meg, stopper opp, og tar seg litt tid. Og at vi finner ut av det. Sammen. Sakte, men sikkert. Bare ignorerer det effektive samfunnet som ofte ikke er så effektivt som det tror at det er. Folk kan visst ikke multitaske så bra som de trodde at de kunne. Mennesket er visst ikke skapt sånn. Jeg siterer fra Trond Viggo Torgersen sin sang «Orker Ikke, Gidder Ikke»: «De hakke tid til det de har gjort!» Treffende for det moderne samfunnet.