Knapphet er ikke det samme som vilkårlighet
I Klassekampen 20. mars beskriver Ingerid Jordal reaksjoner mange kunstnere kjenner på etter avslag fra Statens kunstnerstipend. For kunstnere handler dette ikke bare om økonomi, men også om anerkjennelse og arbeidsvilkår. Det tar vi på alvor. Men påstander som at kunstnerstipendene «ødelegger» for kunstnere og at stipend tildeles etter «trynefaktor», stemmer ikke.
Statens kunstnerstipend er et av de viktigste virkemidlene for kunstnerisk utvikling i Norge. Ordningen treffer bredt og er avgjørende for svært mange kunstnerskap. Det gir rom for fordypning og kontinuitet, og bidrar til et mangfoldig kulturtilbud over hele landet. Samtidig behandles over 12 000 søknader fra mer enn 5000 kunstnere hvert år. Nivået er høyt, og det er langt flere kvalifiserte søkere enn det finnes midler til. Det gjør prioriteringene krevende.
Utvalget har flere ganger understreket behovet for flere stipendhjemler og mer forutsigbar finansiering. Ordningen er styrket i statsbudsjettene de siste årene, noe som viser hvor viktig den er og at den bør utvikles videre. Samtidig må grunnprinsippet ligge fast: kunstnerisk kvalitet skal vurderes av fagpersoner, uavhengig av politisk styring. Mer standardiserte modeller vil ikke kunne fange opp bredden i kunstfeltet.
Tildelingene skjer i flere ledd. 20 stipendkomiteer som er oppnevnt av kunstnerorganisasjonene vurderer søknadene, først individuelt og deretter i fellesskap. Habilitetsreglene er strenge, og medlemmer fratrer når de er inhabile. Komiteene sender sine innstillinger til utvalget, som fatter vedtak. Kulturdirektoratet er sekretariat og sikrer forsvarlig og lik behandling. Forskriften for Statens kunstnerstipend slår fast at kun kunstnerisk aktivitet og kvalitet skal vektlegges. Det finnes ingen turordning, og tidligere avslag skal ikke telle med. Videreføring av stipend krever særskilt begrunnelse.
Individuelle begrunnelser for avslag vil være svært ressurskrevende i en ordning av denne størrelsen. Mange avslag gjelder dessuten søknader av høy kvalitet. Beslutningene kan derfor oppleves uforutsigbare. Vurderingene må imidlertid rette seg mot hvorfor enkelte kunstnerskap blir prioritert innenfor en trang økonomisk ramme – ikke mot å forklare manglende kvalitet hos dem som ikke når opp.
Ordningen kan og skal selvsagt utvikles, men grunnprinsippet ligger fast. Kunstnerstipendene tildeles etter innstilling av fagpersoner som vurderer kvalitet. Den økonomiske rammen er svært begrenset. Men knapphet er ikke det samme som vilkårlighet.
