Etterlyser tydelig ansvar for kunstnerarv
Når visuelle kunstnere dør, etterlater de seg ikke bare kunstverk, men også dokumenter og gjenstander som forteller noe om deres liv og virke, og som ettertiden og de etterlatte må håndtere. Dette skaper utfordringer for kunstnere, arvinger og museums- og arkivinstitusjoner.
– Hva skal bli tatt vare på, hvor mye, og fra hvilke kunstnere? Hvem skal gjøre utvalget og etter hvilke prinsipper? Her spiller blant annet kunstfaglighet, hensyn til ulike kvalitetsforståelser, mangfold og økonomiske ressurser inn, sier Steffen Håndlykken, leder for arrangørutvalget for visuell kunst i Kulturrådet.
Det må også gjøres praktiske avveininger:
– Hvor skal man helt konkret gjøre av materialet? Det kan være en stor og omfattende oppgave å rydde i alt en kunstner etterlater seg. For etterlatte som ikke selv har kjennskap til kunstfeltet er situasjonen ekstra vanskelig, poengterer Håndlykken.
Les hele rapporten her arrow_forward
På oppdrag fra Kulturrådet har TSL Analytics og forskere fra OsloMet utredet hvordan arven etter visuelle kunstnere håndteres i dag. De foreslår 16 tiltak for å styrke ivaretakelsen. Flere av tiltakene handler om å gi kunstnere og arvinger bedre informasjon.
Stort informasjonsbehov blant kunstnere og etterlatte
Antallet aktive kunstnere har økt kraftig de siste par tiårene, og offentlige institusjoner har ikke kapasitet til å ivareta alle kunstnerskap. For mange kunstnere blir det derfor familien som må håndtere de ulike delene av kunstnerarven. De siste årene har Kulturrådet fått flere henvendelser fra kunstnere og etterlatte som ønsker praktiske råd, eller spør om muligheten for å få tilskudd til å dokumentere og bevare verk og arkiv.
– Selve kunsten som står igjen etter en kunstner er en åpenbar del av vår felles kulturarv. Men arkivmaterialet er også rikt og verdifullt. Det er viktig for fremtidig kunst- og kulturhistorieskriving, og for forståelsen av både kunstnerskap, kunstverdenen og historiske epoker, forklarer Håndlykken.
Mer ivaretakelse av flere kunstnere
Prosjektleder og rapportens hovedforfatter Tore Slaatta mener omfanget av den offentlige og institusjonelle ivaretakelsen av arven etter visuelle kunstnere bør være større enn i dag.
– Vi kan ikke forutsi hvordan fremtidige generasjoner vil verdsette og forstå dagens kunst, og hvilke kunstnere som senere vil vise seg å bli særlig viktige eller relevante. Derfor bør vi samle på flere kunstverk fra flere kunstnere, sier Slaatta.
Ivaretakelse handler om å sørge for at kunstnerskap og kunstnerarv lever videre.
– Mer institusjonell ivaretakelse handler både om å øke museenes innkjøp av verk, magasinkapasitet og kunsthistoriske og forvaltningsfaglige kompetanse. Museene må også finne en god balanse mellom arkiv og samling, sier Slaatta.
Samtidig erkjenner Slaatta at man ikke kan ta vare på alle og alt til evig tid:
– Det finnes verken rom eller kapasitet til det, og kostnadene ville vært enorme. Vi må la noe fare. Det er de statlige institusjonene som har ressurser, kapasitet og kompetanse til å sørge for innkjøp, konservering og bevaring i stor skala.
Etterlyser kulturpolitisk avklaring
Rapporten etterlyser tydelig plassering av ansvar. Et sentralt spørsmål er hvor grensen går mellom det offentliges ansvar og ansvaret som ligger, eller bør ligge, hos private aktører.
– Det trengs tydeligere kulturpolitiske mål og kraftigere virkemidler for å ivareta kunstverk og annet materiale som visuelle kunstnere etterlater seg, understreker Slaatta.
Forskerne bak rapporten mener at samarbeidet mellom de tre store aktørene Nasjonalarkivet, Nasjonalbiblioteket og Nasjonalmuseet er godt, men at ansvarsfordelingen bør bli tydeligere. De foreslår også å etablere et nasjonalt, kunstfaglig uavhengig depot, inspirert av Stiftung Kunstfonds i Tyskland.
– Ivaretakelse av samtidskunsten er for svakt prioritert i dag, og vi trenger en ny institusjon ved siden av Nasjonalmuseet. Et depot som utfordrer museenes samlingsstrategier vil kunne øke interessen og engasjementet for den visuelle kunsten, mener Slaatta.
Videre arbeid
Kulturrådet har i dag ingen tilskuddsordning som er spesielt rettet mot dette. De siste ti-femten årene har likevel rundt 50 publikasjoner fått tilskudd gjennom ordningen for publikasjoner og manusutvikling innen visuell kunst. Noen prosjekter har også fått tilskudd gjennom ordninger på kulturvernfeltet.
Kartleggingen og forslagene i den nye rapporten blir et nyttig springbrett for konkret handling, mener Toril Johannessen, leder for faglig utvalg for visuell kunst og nestleder i Kulturrådet.
– Vi er glade for at det endelig har kommet en grundig utredning om kunstnerarv, som foreslår interessante og konkrete tiltak. Fra opprettelsen av en helt ny institusjon for deponering av kunst, til tiltak som kan bygge på virkemidler som allerede eksisterer. Blant annet noen av Kulturrådets egne ordninger, sier hun.
Samtidig blir dialog mellom aktørene viktig i det videre arbeidet.
– Det visuelle kunstfeltet har vært opptatt av temaet lenge og rapporten danner et etterlengtet kunnskapsgrunnlag. Vi håper institusjonene og aktørene i feltet vil lese rapporten med engasjement, og vi ser frem til å sammen diskutere hvilke tiltak som vil være hensiktsmessige og realistiske å gjennomføre, avslutter Johannesen.
Kulturrådet planlegger et større seminar i 2027 om det visuelle kunstfeltet, der kunstnerarv vil bli et tema.
Om utredningen
Rapporten Arv etter visuelle kunstnere: Ta vare eller la fare? er skrevet på oppdrag fra Kulturrådet og bygger på gjennomgang av sentrale kulturpolitiske dokumenter og samtaler med kunstnere, arvinger, etterlatte og nærstående, samt representanter fra kunst- og kulturinstitusjoner, virksomheter og interesseorganisasjoner.
