Kritikeren som elefant
Den som tror at kritikken er død, har ikke tatt høyde for elefanten
Under en lunsj satt jeg nylig ved siden av en museumsleder, som har begynt å invitere bloggere til pressevisningene sine. Da han hørte at jeg selv begynte skribentkarrieren min som blogger, lente han seg fortrolig fram og hvisket: «Si meg, hvor mye penger ligger det egentlig i blogging?» Dessverre måtte jeg skuffe ham, for den gang jeg begynte, for et lite tiår siden, lå det absolutt ingen penger i kulturblogging. Jeg kunne ha tilføyd at jeg tror det samme gjelder i dag for de aller fleste som skriver sin egen blogg – jo mer kultur og jo færre selfies, desto mindre penger, vil jeg tippe.
Klikkbar
I dag har jeg selv blitt kritiker og anmelder kunst og film i avisen. I det ligger det heller ikke mye penger, noe som vel er mer allment kjent. Som yrke er kritikk nærmest umulig å leve av, noe som fører til at få forblir kritikere på fulltid. Resultatet er at mange slutter når de er blitt erfarne og kompetente. I motsetning til journalistikken, hvor det fortsatt finnes faste jobber, er det så vidt jeg vet, ikke en eneste fast ansatt kunstkritiker i dagens Norge. Alle er frilansere, og noen lønnsstige å snakke om finnes ikke. I frilansundersøkelsen ble det for et par år siden rapportert at brorparten av kritikerne aldri kom over en årsinntekt på 150 000 kroner fra skribentvirksomheten sin. Det er ikke enkelt å leve av kritikk, selv med relativt faste oppdragsgivere og høy arbeidsinnsats. Verre er det kanskje at heller ikke avisene mener å kunne leve av oss.
«Kulturanmeldelser genererer ikke klikk», får vi ofte høre fra nettredaktører. Jeg bestemte meg dermed for å klikke på kunstanmeldelsene i alle nettaviser jeg leser, som en nødvendig dugnadsinnsats. Problemet er at slike lenker ikke er lette å finne, for de gjemmes dypt nede i klikkhierarkiene. Fra forsiden kreves det gjerne fire–fem klikk bare for å komme til et sted der det er mulig å trykke på en kunstartikkel – og selv da handler det mest sannsynlig om et intervju, ikke en kritikk. Kunstanmeldelser genererer ikke klikk, derfor kan vi ikke plassere dem på et sted hvor det blir mulig å klikke på dem, er vel tankegangen. Om en smart ingress eller en plass i nyhetsbrevet kunne ha gjort susen, får vi aldri vite.
Bloggspøkelset
Dermed sendes ballen over til oss kritikere, med et ønske om at vi selv skal redefinere vår rolle. Riset bak speilet er det som brukes av enhver nedbemanningskonsulent: Kan du ikke overbevise oss om at du er nødvendig, og helst komme opp med glitrende overraskelser og høyere arbeidskapasitet til en lavere pris, må du regne med å bli utfaset.
Hvem er det så som kan erstatte kritikerne? I kunstlivet trekkes gjerne bloggerne fram som konkurrent. Selv er jeg ikke så redd for dem, kanskje fordi jeg selv har tilhørt kategorien. Jeg har til og med undervist i blogging på en kunstskole, uten at det førte til mange nye aktive kunstnerbloggere, så vidt jeg vet. Til studentene prøvde jeg å formidle at det er moro å skrive og spennende å få respons. Dessuten kan du bruke bloggen til det du vil, siden det ikke er en sjanger, men en publiseringsplattform.
Dette lyder kanskje selvsagt, men de færreste later til å være klar over det, siden blogging har blitt så tett forbundet med selfies og pene jenter. I min egen tid som blogger opplevde jeg stadig at venner og kjente nektet å ta så mye som en kikk på bloggen min, fordi de mente at selve formatet virket fordummende. Men det går fint an å skrive seriøst om kunsthistorie på en blogg eller presentere dine egne arbeider som kunstner. Eller også kan du fotografere antrekket ditt og anbefale leppestifter, og krydre med et museumsbesøk i ny og ne. Dessverre har jeg inntrykk av at det helst er den siste typen bloggerne som innbys til førvisning på museene.
Filmelskere
Også i filmverdenen finnes det gratisskribenter, selv om de oftest kalles filmelskere heller enn bloggere. Også en slik har jeg vært, i den grad at jeg var med på å starte et nettidsskrift for filmelskerne, som fortsatt finnes i dag, sju år senere. Her har det blitt klekket ut talenter som har gått videre til ulike posisjoner i bransjen, som filmanmeldere og journalister, men også filmskapere, produsenter, festivalsjefer og annet.
Trolig er dette også noe som lokker ved blogging: anledningen til å vise seg fram og utvikle en kompetanse, som muligens kan omsettes i en betalt karriere. For min egen del gjorde det å blogge meg vant til direkte respons fra et publikum, noe som ikke er noen selvfølge dersom din første arena er en vanlig hverdag i avis.
Det kan virke som om behovet for å dele en opplevelse, se noe sammen og snakke om det etterpå er større hos filmpublikummet enn blant dem som liker kunst. Kanskje har det å gjøre med filmmediets tradisjon for å samles rundt en framviser? Viljen til å gi hverandre tips om yndlingsfilmer, samt diskutere ulike tolkninger, virker i hvert fall å være langt større. Kanskje er det derfor det finnes filmklubber, men ikke kunstklubber – utover museenes venneforeninger? Eller kan det nettopp være publikumsfora som mangler innen kunst? Spørsmålet er om dette forplanter seg til kritikken. Er det slik at hvis en kunstform oppfattes som elitistisk, så vil det samme nødvendigvis gjelde kritikken?
Integritet
Selvsagt finnes det noe en kunstkritiker kan lære, i det minste fra noen av bloggerne – men trolig noe annet enn det avisredaksjonene forestiller seg. Det er en dårlig idé å herme etter noe lett, overflatisk og selvsentrert som forbindes med de mest populære bloggene, som angivelig har tusenvis av lesere. Framfor alt må vi holde oss unna viljen til å la oss kjøpe – eller sponse, som det heter i nåværende regjerings program. Kritikeren kan ikke jobbe med en takknemlighet hengende over seg – over å ha fått en gratis bok eller å ha kommet inn gratis inn på et arrangement. Dette må være like selvsagt for kritikeren som det er for en byråkrat å slippe å betale inngangspenger til kontoret.
Enda viktigere er hva et avhengighetsforhold ville gjøre med kritikerens anseelse. Kunstnere kan nok sponses av næringslivet uten å tape omdømme hos publikum, men kritikeren kan det ikke. Som kritiker er du helt og holdent avhengig av publikums tillit til din integritet. I bunn og grunn kan bare integriteten skille oss fra det voksende kobbelet av informasjonskonsulenter og festivaldirektører, som med god smak og dybdekunnskap nok kan bidra med anbefalinger, men som det er underforstått at aldri vil komme til å påpeke noe dårlig eller svakt ved sitt eget program.
Kvalitet
Å fortape seg i det økonomiske er fristende for enhver kulturarbeider som skal beskrive sin situasjon, men det er viktig å få fram at hverdagens anstrengelser handler om noe annet. Det jeg egentlig ønsker å gjøre i denne lille appellen, er å beskrive mine egne visjoner for en god kritisk tekst: At den beste kritikken bør være som et miniessay, som peker utover verket og videre inn i samfunnet. At den seriøse kritikeren kan drømme om å skape en inngang til verket som kanskje ikke engang falt kunstneren inn. Det kan handle om å få gull til å glimre, eller motsatt: å gå selvsagtheter etter i sømmene. For er det noe kritikeren bør vite, enda bedre enn publikum, er det at ingenting er selvsagt, aller minst i kunsten.
Nå skal det sies at heller ikke kritikerne alltid er opptatt av å trekke fram det dårlige. Noe som kanskje burde diskuteres, er om utvalget vi gjør, i seg selv er en form for kritikk. Dette blir stadig mer aktuelt i en tid hvor plassen kritikerne har til rådighet, minker. Hvis jeg velger å skrive om en utstilling, og dermed velger bort en annen – innebærer ikke det en anerkjennelse, om ikke av kvalitet, så av betydning? Tar kritikeren som foreslår temaer for en redaktør, i virkeligheten rollen som kurator? Det er ikke umulig å betrakte verkene jeg skriver om gjennom et år, hvis jeg formidler og presenterer dem godt, som en slags kunstutstilling i seg selv – et utvalg mitt publikum får «se», på bekostning av noe annet.
Kunstopplevelse
Det er her jeg vil trekke inn bloggerne, og det vi kan lære av dem – som handler om et fokus på opplevelse. De beste bloggerne skriver erfaringsnært, som om de prøver å ta deg med inn i sitt eget liv. De beskriver det de opplever, oftest mer enn de analyserer – noe som også kan være et savn for en leser. Men mange kan nok savne kunstopplevelsen i en anmeldelse, filtrert gjennom et følende subjekt. Filmkritikken kan nok ligge nærmere det følte, og skrives oftere gjennom et tydeligere subjekt enn kunstkritikken, som har en lengre fagtradisjon å forholde seg til.
Et annet inspirerende trekk ved blogging er den utstrakte bruken av bilder. At et bilde sier mer enn tusen ord, er riktignok en klisjé som bare delvis gir oss sannheten når det gjelder kunst. Dersom en kunstblogger pøser på med fotografier, kanskje som kompensasjon for manglende kunnskap, favoriseres den typen kunst som først og fremst er visuell. En mer kontekstavhengig kunst trenger – bokstavelig talt – å komme til orde. På den annen side virker det som en tapt mulighet dersom aviser trykker kunstanmeldelser nesten uten bilder. Dersom skribenten vet at bilder kommer til å følge ordene, blir det også lettere å formidle konkrete synsinntrykk.
Pavens bønn
Hvem er så egentlig den største elefanten i rommet? Er det kritikeren, som noen fortsatt vil ha, men ingen vil betale for, og som blir bedt om å trylle fram en ny formel som genererer leserklikk – også fra bortgjemte steder langt unna forsidene? Eller er det bloggerne, som ingen skjønner helt hvorfor er så populære, men hvis lesere alle vil ha kloa i, som om det handler om å stikke hånden ned i en hittil ukjent kakeskuff?
Nylig kunne vi lese at pave Frans gikk ut og oppfordret alle til å be for journalistene, eller rettere sagt be for at det også i framtiden skal være mulig å skrive med respekt for sannhet og etikk. Rent bortsett fra at det alltid kan kjennes litt foruroligende når noen vil be for deg, kan utspillet tolkes som en oppfordring til å fortsatt tro på ordet – ikke bare som redskap til propaganda, men som et middel til innsikt og avsløringer.
Som ordets forsvarer kan kritikeren være den største elefanten, luntende gjennom rommet, på nippet til å bli gjenoppdaget. Gjennom alle økonomiske innstramninger har jeg inntrykk av at det blir mindre vanlig å omtale kritikerne som parasitter. I en tid hvor oppmerksomhet er selve beviset på at noe har skjedd, holder det kanskje ikke med bilder og smiger? Kanskje står kunsten i fare for å falle ned i et tomrom av velvillig likegyldighet, uten kritikkens vilje til å vri og vrenge. Ikke sjelden hører jeg i hvert fall følgende innrømmelse fra kunstnere: «Vi er ikke alltid enige i det dere skriver, men vi trenger dere!» Vil det endelig gå av moten å hate kritikere? I så fall kan det være verdt et mellomspill som elefant.