Du kaster skygge - jeg kaster skygge

Da jeg var liten, hadde jeg en stor, tung bok som het Når barnet spør: Si meg hvorfor! Den inneholdt hundrevis av spørsmål barn kunne tenkes å stille, kategorisert etter emne. Boka tilbød også svar, med forklaringer på naturfenomener eller hvordan tekniske ting virker. Den var kanskje et typisk uttrykk for den gamle forestillingen om barnet som en tabula rasa – en tom tavle det skal skrives på, et tomt kar som skal fylles med informasjon. Det finnes en forklaring på alt, og barnet må forsynes med disse forklaringene. 

 

Den norske kunstneren Morten Kildevæld Larsen har laget en skulptur i en barnehage i Porsgrunn. Den heter Du kaster skygge – jeg kaster skygge og består av et smalt rom som er murt opp av teglstein, samt en liten "forgård". Den ene veggen i rommet er en glassvegg, slik at barna kan titte inn fra forgården. Men det er ingenting å se inne i rommet, bare en firkantet åpning i bakveggen som gjør det mulig å se gjennom skulpturen og ut på andre siden. Rommet er lukket og det er ikke mulig å gå inn. 

 

Kunstneren har også malt noen striper og flekker på bakveggen som skal illudere sollys slik det noen ganger opptrer, filtrert gjennom greiner. Stripene kommer nedenfra og oppover som om sola skinte fra bakken. 

 

Denne skulpturen ser ikke ut som den er laget for barn. Den har ingen åpenbare lekemuligheter (selv om barn er flinke til å leke med det som ikke kan lekes med), den kan ikke klatres på eller på annen måte "brukes". Den har ingenting av den typisk barnlige estetikken som preger mye kunst for barn, som glade farger eller myke former. 

 

For voksne er det slik at tingene rundt oss, og særlig arkitektur, har praktiske funksjoner. Kunsten er av de få ting som av og til framstår uten noen tydelig hensikt eller forklaring. Dette er noe som skiller kunst fra andre ting, og som gjør at offentlig kunst både kan oppfattes som pusterom på vei gjennom byen og som provoserende, dysfunksjonelle objekter. For barn er derimot mange tings funksjoner høyst uklare eller ikke-eksisterende. Det er en følelse barn er vant til; de opplever ikke bare landskapet rundt seg, men også sine livsbetingelser, som gitte størrelser. For barn, i dette tilfellet barnehagebarn mellom 1 og 6 år, er det ingen forskjell på Morten Kildevæld Larsens skulptur og en rekke andre ting de har rundt seg hver dag; hverdagsgjenstander eller bygninger og konstruksjoner man passerer på vei til og fra barnehagen.

 

Du kaster skygge – jeg kaster skygge er et prosjekt som voksne vil ha mange spørsmål til, men som barn kan synes er like naturlig som alt annet rundt dem. Det kan kanskje, for et kort øyeblikk, forrykke det vanlige maktforholdet mellom barn og voksne, der den voksne har svaret på alle ting. Man kan tenke seg en samtale om denne skulpturen, der den voksne spør barnet: 

- Men hvorfor er de flekkene malt på veggen? Eller: - Men hvorfor kan man ikke gå inn i det lille rommet? 

Og barnet kan svare: 

- Det er bare sånn det er. 


Ane Hjort Guttu, 25. mai, 2009