Månedens vektløfter i november: Elisabeth Sørheim

Jeg er først og fremst interessert i å fange opp barnas mottak av kunst. Kjernen i all kunstformidling er å få publikum til å respondere på det de ser og opplever.

 

Jeg er ydmyk i forhold til å motta responsen fra barn og unge. Kall det gjerne deres ekko, gjensvar eller avleggere. Det de sier, gjør, tenker, lager i eller etter sitt møte med kunst. Eller den stillheten som oppstår. Reaksjonen. Denne responsen er svært individuell. Jeg er derfor full av respekt for dette, og litt forsiktig med å tvinge fram reaksjoner. 

 

Hvordan formidler man kunst slik at en får respons i form av ulike ekkoer fra publikum, her barn og unge? Det er verken snakk om at barn skaper kunst eller at det er en terapisituasjon vi befinner oss i. Det er snakk om fruktbare møter som beriker begge parter: kunstner, formidler eller verk på den ene siden, barn og unge på den andre. I grunnen skiller jeg ikke barn og unge mye fra de voksnes verden i kunstformidlingen. Når Odd Brochmann, skriver og tegner boken " Mariannes brev " (1946) var det nok for datteren sin han skrev, men han hadde det gøy selv. God kunst laget spesielt for barn kan gjøres godt, men kun når kunstneren har minst like stor glede av det som barnet. Ref. André Bjerke, Torbjørn Egner eller Kjell Aukrust. Og se, de er gode for alle generasjoner. Jeg tror ikke særlig mye på å lage utstillinger for barn eller kunst for barn, jeg tror på å lage formidling med barn som målgruppe. Det gode verket har mange innganger. Mange er barnets. 

 

Jeg ser på Kometkameratene på barnet 2009, og lurer på om grafikken er god? Jeg minnes The Muppet Show og tror kanskje det er samme opphavsmann, i hvert fall samme tradisjon. Kometkameratene har en god science fiction historie, gode stemmer. Men visuelt sett er det ikke på høyden, spør gjerne noen yngre om det, forresten, for de sammenlikner med noe annet enn jeg gjør. Men Simpsons derimot, og Jason, og Rocky, der liker jeg grafikk og strek og tone. Jeg synes om tegneserier og gleder meg over at kårene for tegnerne kanskje er bedret noe i Norge de siste par årene. For øvrig, dataspill må du ikke spørre meg om, for det har jeg aldri satt av tid til. 

 

Tilbake til kunstformidlingen. Min vei gikk fra Akershus Kunstsenter og Pilotgalleriet, til Riksutstillinger, Nasjonalmuseet, og nå er jeg stasjonert i Norske Kunsthåndverkere for å lede formidlingen der. Underveis har jeg laget bøkene Med egne øyne I og II - om formidling av samtidskunst, sammen med kollegaene Stina Høgkvist og Camilla Eeg- Tverbakk.

 

Utfordringene i å formidle samtidens billedkunst og kunsthåndverk er alltid ny, så ny som verket er! Og så ny som publikum er!

 

Vi spør: Hvordan kan dette verket formidles på sine premisser og samtidig løse ut en respons hos publikum? Svaret ligger ofte i verket selv. Er det "Fontene" av keramiker Anne Thomassen, så er det både temaet, vannspruten, utformingen og materialet som viser vei. Vi følger fontener tilbake i historien, fra den vi finner nærmest, nemlig i Annes verk, til den hjemlige i Kirkeparken på Lillestrøm, eller i Frognerparken og helt til Neptun på Piazza Navona og Okkeanos i Trevi fontenen i Roma bærer det. Og vi har da altfor få fontener i skolens nærhet. Hvor ble det av dem? Har fontenene forsvunnet av hygiene hensyn? Denne kombinasjonen av utsmykking og nytte, den vil vi vekke til live og gjenskape. Bruke knuste tallerkene og leire, for det gjør Anne Thomassen kanskje? 

 

"Fontene" av Anne Thomassen

 

Og rørleggerfaren til en i klassen kan kanskje bistå. Det er ikke kunst, men det er kunstformidling, og vår aktivitet har et annet utgangspunkt enn den gjengse oppgaveformuleringen i kunst og håndverksfaget. Kunstverket setter oss påsporet av noe annet, flytter noen grenser for oss, og noen ganger flytter vi med. Kanskje skulle vi ikke lage en reell fontene denne gang, spør barna, men kanskje lage stråler av vann i tynt plastmateriale eller skrive en tanke om vannet som alltid renner…

 

Til en kulltegning av Gunnar Aune, Kirkebenker, skrev Kari, 11-år: "En kvinne døde på den benken en gang. Siden har ingen tort å sitte der". Gunnar Aunes høyloftede ark, enkle rom og sorte kullstrek gav en respons som er nokså konsis, i hvert fall for Kari 11 år. Hennes tanker har del i de store spørsmålene, og kunstverket løste det ut. Ellers er ikke døden hverdagskost. 

 

Jeg er glad for den fornyelsen som ligger implisitt i samtidskunsten. Og for at språket kunstneren bruker ofte har nær kontakt med barn og unges vokabular. Jeg tenker da på bruk av film, reklame, tegneserie nettbasert informasjon, ukunstneriske materialer og aktuelle temaer. 

 

Norske Kunsthåndverkere har igangsatt et formidlingsprosjekt Til verket! med utgangspunkt i et seminar fra UTSTILLINGEN09 kunsthåndverk i Kunstindustrimuseet denne høsten. Med prosjektet Til Verket! vil vi bringe fram gode eksempler på hvordan vi med kunsthåndverkernes arbeider i sentrum, og gjerne ved bruk av gjenbruksmaterialer, kan gi undervisning og formidling nytt liv. Responsen fra verkene kan bringe elever og lærere til å prøve ut land art, performance eller andre former for workshop.

 

Kunstformidlingen har generelt vært veldig bundet av å bruke ord på det vi ser, i opplæringsøyemed. Kunnskap er viktig. Men ofte har det blitt tolkningsoverleveringer fra formidler til publikum, og ikke noe mer. Det er viktig å fornye kunstformidlingen ved å gå videre og la barn og unge komme til orde med annet enn ord. La de unge møte kunstverk og kunstner. Det koster av og til litt mer. Det gir mye mer tilbake til alle.'

 

Elisabeth Sørheim , Oslo 29.10.09 

 

 

Vektløfteren er en månedlig sonde som Kunstløftet sender ut i kunst- og kulturfeltet for å undersøke hva ulike aktører tenker, erfarer eller opplever i utøvelsen av eller møtet med kunst for unge mennesker. Vektløfteren er en invitasjon til å tenke høyt og dele dette med Kunstløftet.no sine lesere.