Musikk og pedagogikk hører ikke sammen

Som teaterviter er hovedscenen på Den Nationale Scene i Bergen nærmest som mitt 'jaktområde' å regne. Men klokken ett en torsdagsformiddag er det et annet publikum (fortrinnsvis skoleklasser) som inntar salen – og med ett blir jeg en fremmed. Lærerne kommanderer og barna brøyter seg vei gjennom rekkene, rommet er deres og det er klart at det er jeg som er romvesenet i salen. 

 

Ole Hamres konsertforestilling "Fargespill" fyller scenen med seksti barn, i alderen seks til tyve år. Konsertforestillingskonseptet "Fagespill" startet i 2004, og består av folkesanger og musikk fra hele verden. Forestillingen jeg ser denne høstdagen er fjerde versjon siden starten – og forestillingen spilles for både voksne og barn. Det er flere ting ved nettopp denne forestillingen som kjennetegner Hamres arbeid: det brede publikumslaget, de ulike lydkildene og den åpne holdningen til utøvere og publikum.

 

- Merker dere stor forskjell på et publikum bestående av voksne versus et bestående av barn? 

 

En forskjell er at voksne har flere referanser, mer liv å resonnere i enn barn. De har levd lenger og erfart mer. Publikum utgjør halve forestillingen – og påvirker selvsagt selve forestillingen. 

 

- Men påvirkes innholdet, selve kunstproduksjonen, av målgruppen? Altså, blir kunsten annerledes når man retter seg mot barn?

 

Barn er et krevende publikum – de krever hundre prosent tilstedeværelse av utøverne. De forholder seg til energi og intensitet og er så lett å miste. Et voksent publikum har mer å relatere til, de kan forholde seg til utøvernes motoriske ferdigheter, det konseptuelle ved forestillingen etc. Barn derimot – de forholder seg intuitivt til kunsten. Man må holde på intensiteten hele tiden – mister man den i 10 sekunder, så mister man publikum. Samtidig: behersker man barn som publikum så behersker man hvilket som helst publikum. Men intensitet må ikke forveksles med skriking – hadde tv-kanaler som Disney Channel vært en forestilling ville det vært totalt mislykket. Intensitet handler om å ta med publikum på en dynamisk reise, hvor alle ytterpunkter utforskes. At man evner å holde på intensiteten gjennom aktivitet og stillhet. 

 

Å holde skolekonsert er den beste utdannelse man kan få i kommunikasjon. Her er det bare det intuitive som avgjør og man har ingenting å gjemme seg bak – det er ekstremsport! Men også når jeg har jobbet med Festspillene i Bergens uteprogram, OiOi-festivalen har det handlet om kommunikasjon – om å få folk til å føle seg som en naturlig del av Festspillene. Det er det samme når man holder konserter for barn – jeg vil at også de føler seg som en naturlig del av det kunstneriske universet vi forvalter. At de føler seg anerkjent og velkomne. 

 

 

 

PolkaBjørn joddlar fra "Handeln og sjøfartens hus" under høysang på OiOi-festivalen 2008.

 

- Er det vanskelig å få til møtene mellom barn og kunst?

 

Nja. Man får jo mye gratis – det er blant annet lettere å tillate seg å leke. Man får en respons på det.

 

- Går man inn på barns egne premisser?

 

Nei, ikke egentlig. Kunst må man lage på sine egne premisser. Det handler mer om å ta tak i noen av barns kvaliteter: for eksempel leken. Lek er utrolig viktig i mitt fag! Det er nok ikke uten grunn at ordet for å spille og leke er det samme på så mange språk. Lek handler om å ta tak i det unike, ta tak i kvaliteter som finnes i en hver situasjon. Så lærer man noe selv.

 

Alle har ulike kvaliteter – man må bare bruke dem. Når man ser "Fargespill" så ser man egentlig seg selv. Det å lage kunst, alle former for kunst, er egentlig historiefortelling. Alle har en egen historie som bare de kan fortelle. Summen av alle disse historiene er historien om oss alle. Når noen andre er seg selv, helt og fullt, så synliggjør det hvordan andre, en selv, også er nettopp det. Man synliggjør hva det er å være oss . I denne forestillingen er det det vi ber utøverne om å gjøre – å være seg selv hundre prosent på scenen. Ikke noe annet.

 

- Men er det ikke lett å bli selvbevisst når man skal være seg selv på scenen? Jeg opplevde at flere av utøverne virket nettopp selvbevisste, og at dette både hindret dem i å oppføre seg frie på scenen – og gjorde dem enda mer synlig.

 

Det å stå på scenen på DNS er mange av disse barna og ungdommenes første møte med Norge. De kommer kanskje rett fra en flyktningleir i Kongo og kjenner verken språket eller de sosiale kodene våre. Mange av dem takler møtet med lyskastere og hundrevis av mennesker som glor på dem, med den største selvfølgelighet, men noen av dem blir selvsagt litt ufrie i denne situasjonen. Jeg synes de sistnevnte treffer meg ekstra sterkt, fordi de overvinner seg selv. Du ser at de kjemper en kamp og at de vinner ved faktisk å gå ut i flomlyset å by på seg selv. Men å sette pris på slike uttrykk krever kanskje at man har levd en stund. Jeg er i alle fall sikker på at dette ikke er en viktig dimensjon for de barna som ser forestillingen, selv om det er det for meg. En forestilling som Fargespill gir voksne og barn forskjellige opplevelser. Og det ser ut som konseptet treffer en nerve hos folk, over tjue tusen mennesker har kjøpt billett for å oppleve barn og ungdom som bare er det de er. Noen er fantastiske sangere, andre treffer bare annenhver tone, men alle kjemper i kraft av sin situasjon en kamp som vi ser at de vinner.

 

Nesten alt jeg gjør går ut på å finne ting – å lete. Platon brukte uttrykket 'inventio' som betyr å finne noe nytt i det allerede eksisterende. Alt eksisterer fra før, du må bare finne det. Det er en fruktbar innfallsvinkel synes jeg. Denne pompøse kunstnermyten om at man skal skape får alt til å dreie seg om deg, noe som gjør resultatet totalt uinteressant for alle andre enn kanskje din mor. Men å finne dreier seg om verden. Og verden er grenseløs. Det er mange grenser for hva du kan skape men ingen grenser for hva du kan finne. Barn er gode til å finne, for de har så mye av sin oppmerksomhet rettet utover. Derfor er det gøy å leke med dem. Det er ikke gøy å leke med folk som bare er opptatt av seg selv.

 

Fra prosjektet "Fargespill", en multietnisk forestilling.

 

- Er det problematisk å ha med barn som utøvere på scenen?

 

Egentlig ikke. Jeg tror både publikum og utøverne selv har stort utbytte av det. For barna er det en bekreftelse av seg selv, blant annet. "Fargespill" består av sanger utøverne har hatt med seg fra sine respektive hjemland, som vi deretter har gjort et utvalg blant, arrangert og satt sammen med norsk folkemusikk. Det er rett og slett den gode gamle gaveutvekslingen. Vi gir hverandre det beste vi har fra våre respektive kulturer. Og når vi får lov til å gi føler vi oss sterke. Og når vi føler oss sterke blir vi trygge og kan by på oss selv. Som samfunn glemmer vi å forvente at de som kommer har noe å gi oss. Vi tenker på oss selv som sterke og de som kommer som svake og at det bare er vi som skal gi. Denne positive stigmatiseringen er en fundamental sosial tabbe som først og fremst skyldes tankeløshet, og det er blandingen av positiv og negativ stigmatisering som er roten til det meste av det som har gått galt i norsk integreringspolitikk. Medlidenhet og forakt er egentlig to sider av samme sak.

 

- Hva med de pedagogiske rammene omkring mye av kunsten for barn?

 

Jeg tenker aldri pedagogisk. Som musiker er jeg der for å skape en opplevelse – det er nok pedagogikk i skolene om ikke musikerne også skal være pedagoger. Musikk og pedagogikk hører ikke sammen. Pedagogikken er skjematisk og strukturell tenkning, mens musikken snakker til ryggmargen. 

 

- Trenger vi en egen kunstutdannelse for kunstnere som produserer for barn?

 

Nei. Men i tillegg til å kunne spille krever utøvende kunst for barn og unge sosial intelligens. Kanskje det ville vært bra med en utdannelse hvor man ser på hva som skaper god kommunikasjon – men det gjelder nokså generelt. Man hadde nok hatt godt av å kunne mer om kommunikasjon – og det gjelder ikke bare kunstnere som opptrer for barn. 

 

- Men kan det være at de ulike kunstformene har nokså ulike utfordringer på disse områdene? Gjennom tv-programmer som "Idol" og "So you think you can dance", for eksempel, så har mange unge tilegnet seg større kunnskap om både dans og musikk.

 

Ja – musikk er veldig takknemlig å jobbe med sånn sett. Folk har generelt veldig høy kompetanse, ikke bare om tekniske ting – men om det personlige uttrykket for eksempel. Når man får kompetanse om dans og musikk så tidlig så gjør det barn mer mottakelig for andre, og kanskje også mer avanserte, kunstuttrykk. Kompetansehevingen som foregår innenfor kunst via kulturskoler, Den Kulturelle Skolesekken (DKS red.), Rikskonsertene etc er formidabel! Og når dagens barn og unge blir voksne vil vi se et samfunn der en oppsiktsvekkende høy andel av befolkningen vil ha kompetanse til å møte relativt avanserte kunstneriske uttrykk. Det er da kunstleverandørene må kjenne sin besøkelsestid og ønske folk velkommen. Slik sett er jo det å presentere kvalitetskunst for barn et ledd i et stort kollektivt dannelsesprosjekt.

 

- Det er ikke til å stikke under en stol at når det gjelder å produsere kunst for barn så sliter vi med et lavstatusstempel – hva kan vi gjøre for å endre dette?

 

Penger! Men her har vi allerede fått økt prestisje, og spesielt via DKS. Det gjør det attraktivt å lage kunst for barn – og alle de store institusjonene er interessert. Når man først kommer inn så ser man gjerne også hvorfor man jobber med barn, hva det gir kunsten. 

 

- Kunne det vært en løsning å inkludere kunstformidling til barn i de eksisterende kunstutdannelsene? 

 

Ja – det er ikke så dumt. Kunststudenter trenger å bli gjort oppmerksomme på verdien av å spille og produsere for barn. Og som sagt – det å spille for barn er fantastisk skole i seg selv. For behersker du kommunikasjon med barn så behersker du kommunikasjon med alle mulige grupper. 

 

OiOi-festivalens motto er Sært og Populært. Det handler om å skille form og innhold. På innholdet, selve kunsten, må man være kompromissløs. Men på formen, altså rammene rundt kunsten, så kan man være nærmest prinsippløs. Det er her i formidlingen, i rammene rundt kunsten, at man kan tenke nytt. Endrer du rammene så endrer du alt. I fjor fokuserte vi på lav- og høykultur, og lekte med det bokstavlige i termene. Lot kunst komme ovenfra og undenfra. At Helge Jordal kommer opp fra et kumlokk og leser "Terje Vigen" endrer ikke innholdet, selve teksten, men det gjør noe med opplevelsen – hvordan både tilskuere og utøvere opplever det hele. Det handler om å skape noen rammer som viser at man bryr seg, at man er imøtekommende. At man i møte med publikum sier: Jeg anerkjenner din verden, velkommen til min!

 

Jeg anerkjenner for eksempel lyden av Brann-supporterne som et musikalsk element med unike kvaliteter. De har en presisjon, kjærlighet, tilstedeværelse og energi som er alle rockemusikeres våte drøm. Vi fikk Kato Ådland til å skrive musikk til supporterropene, og musikere fra blant annet Enslaved til å kompe dem. 400 heavyrockvokalister gav jernet så det holdt, og konserten fikk terningkast 6 i Bergens Tidende under overskriften "Ingentinting slår lyden av ekte kjærlighet!" Dette signaliserer både anerkjennelse og inkludering. For når Brann-supporterne kan være en del av Festspillene i Bergen så er det mange andre som også kan være det. Det er som et rungende velkommen – og det er viktig. Særlig gjelder dette arrangement, prosjekter og institusjoner som mottar offentlig støtte. 

 

 

Motorsagmassasjen på OiOi Festivalen 12. juni - 2008.

 

- Men utelukker dette de smale uttrykkene?

 

Hele poenget mitt er at det er mulig å være både smal og bred på samme tid. Sær og populær. Kompromissløs på innhold men fleksibel på form Men jeg anser samtidig retten til bare å være smal som veldig viktig. Ved at vi som representerer kunsten ønsker folk velkommen tror jeg det kan skapes en gjensidig forståelse og respekt. En forståelse for at kunstens utvikling er avhengig av at det produseres kunst også for et fåtall, uten å begynne å skrike opp om hva det koster pr tilskuer. 

 

Jeg har i lengre tid laget musikk av språk. Blant annet har jeg instrumentert en flyvertinne som lirer av seg hele leksen med nødutganger og hattehyller. 

 

Det som skjer når man betrakter og definerer det hun sier som en melodi er at det høres ut som om hun synger. Dette er noe alle hører. Når man da etterpå går tilbake og bare hører flyvertinnen uten komp oppdager du at du aldri mer kommer til å kunne høre henne snakke! Fra nå av synger hun. Dette sier noe vesentlig om hvordan persepsjonen vår virker. I musikkens verden er språket kaos og melodien struktur. Å gå fra kaos til struktur er vi veldig gode til. Men å gå fra struktur til kaos – det er helt umulig for oss. Alle spørsmål har tusen svar, men velger vi et av dem blir vi ute av stand til å se de ni hundre og nittini andre. Blir vi presentert for en struktur er det umulig for oss å returnere til kaos. Og det er synd, for det er i kaos alle mulighetene ligger. Barn vet ikke så mye, derfor kjenner de heller ikke verdens begrensninger. Så lenge de har så få svar forholder de seg til de tusen mulige utgangene av enhver situasjon. Dette er en verden det er lærerikt å oppholde seg i. En verden der det umulige er mulig.


Anette Therese Pettersen, 24. november 2009 
 

 

www.olehamre.no