Kunstfag – foren eder!

Seanse er en videreutvikling av forprosjektet Prøvekluten som ble startet i 2004. Prøvekluten var et samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Volda og Møre og Romsdal fylke, hvor utøvere som ønsket å utvikle eller videreutvikle produksjoner for Den Kulturelle Skolesekken kunne søke om arbeidsopphold. I 2008 mottok Prøvekluten støtte fra Norsk Kulturråd til å videreutvikle prosjektet, og samme høst ble det nasjonale senteret Seanse opprettet. Seanse er et partnerskap mellom Høgskolen i Volda og Møre og Romsdal, og har i tillegg mottatt støtte fra Kunstløftet.

22.-24. april avholdt Seanse konferansen "Arts in education – Research to Promote Quality". Konferansen fant sted på hurtigruta mellom Ålesund og Bodø og hadde deltagere fra hele Norge, samt Sverige, Finland, England, USA og Australia. Programmet bestod både av innleide hovedtalere, og fremførelse av såkalte 'papers' av mindre aktører. Konferansens hovedtemaer dreide seg omkring måter å undersøke/researche kunstpraksiser og hvordan oppnå kvalitet i kunstutdannelse. I praksis var det sistnevnte som var hovedfokus for konferansen. Hovedinnleggene tok for seg trender innenfor kunstutdannelse i USA (Eric Booth), kvalitetskriterier innenfor kunstutdannelse på verdensbasis (Anne Bamford), problematisering av kunst innenfor utdannelse – som fort faller mellom to stoler: verken kunst eller utdannelse (Bjørn Rasmussen), forskningsmetode for utøvende kunstnere (Brad Haseman) og serie-tenkning innenfor kunst (Aslaug Nyrnes). De kortere presentasjonene, paper presentations, spendte svært vidt – fra sløydlærerens arbeidsvilkår til kvalitetsforståelse i Den Kulturelle Skolesekken.

 

Det viste seg fort at min opprinnelige tolkning av konferansens tittel, Arts in education, ikke var i overensstemmelse med det faktiske innholdet. Jeg hadde lest tittelen bokstavlig og forventet at selve kunsten i forbindelse med utdannelse mer eksplisitt skulle tematiseres, mens det snarere var kunstfagene og deres levevilkår som ble konferansens hovedtema. 


Konferansedeltakerne

I kunstfaglig sammenheng så vel som øvrige fag, skiller det amerikanske utdannelsessystemet seg vesentlig fra det norske. Skuespiller og såkalt 'teaching artist' Eric Booth trekker fram en økende interesse for det kreative og innovative som en tendens som gjør seg like gjeldende i Europa som USA. Næringslivets interesse for disse evnene, som er kompetanse man gjerne finner hos kunstnere, kan også tilføre kunstfeltet fordeler. Men utfordringen ligger, i henhold til Booth, delvis i kunstnernes vegring mot å snakke om sine ferdigheter. Forskning på effekten av at barn eksponeres for kunst viser også at eksponeringen i seg selv verken fører til økt salg av billetter til andre kunstevenementer eller til fordeler innenfor læring. Integrering av kunst i utdannelsen fører med andre ord ikke automatisk til en interesse for selve kunsten. 

Anne Bamford jobber ved The Engine Room i London og er blant annet forfatter av The Wow Factor - Global Research Compendium on the Impact of the Arts in Education. Hun tok for seg kvalitetsforståelsen innenfor kunstutdannelse. Bamford anser kvalitetsaspektet som noe av det viktigste ved kunstutdannelse/kunst i utdannelse. Det er ikke nok å eksponere barn for kunst – hvis kunsten holder lav kvalitet kan dette være skadelig for barna og ha en negativ effekt, i henhold til Bamford. Som regel er det de i utgangspunktet priviligerte barna som mottar kunstutdannelse med høy kvalitet. Bamford poengterer også at barn generelt sett eksponeres mer for kunst på hjemmebane enn i skolen. I hjemmet er de omringet av plakater, dvder, musikk etc – som alt kan regnes som kunstneriske uttrykk. Det gjøres i mange land såkalte 'kulturelle tiltak' for å introdusere og eksponere barn for kultur – men selve begrepet 'kultur' og hva dette innebærer trenger en sterkere definering. Hvilken kunst og kultur er relevant? Hvem bestemmer dette? 

Professor i anvendt teatervitenskap og dramapedagogikk ved NTNU, Bjørn Rasmussen, hevdet at kunst i utdannelse fort faller mellom to stoler: det er verken egentlig kunst, og heller ikke egentlig utdannelse. Når man snakker om kunst i utdannelse fremmes det passive aspektet. Fokus rettes også som regel mot læringsprosessen, og ikke i like stor grad mot kvaliteten på kunsten i seg selv. Han peker på at det også i Norge er slik at man har en tendens til å fokusere på avstanden mellom kunst og utdannelse, framfor å se på likhetene. Kunstnerne og pedagogene blir stående på hver sin side av en kløft – og Rasmussen etterlyser pedagoger som har kunstfaglig bakgrunn, og som har en interesse for kunsten. 

 

Bjørn Rasmussen

Professor Brad Haseman har bakgrunn som blant annet dramalærer, og er medlem av det Australske Kulturrådet. Også Haseman tok for seg innovasjon og kunst&kultur, og pekte på at det ikke finnes noen research på selve innovasjonsprosessen. I tillegg ønsket han seg andre forskningsmetoder når det kommer til performative fag. Et performativt uttrykk krever også en performativ forskningsmetode som er i overensstemmelse med forskningssubjektet.

 

Brad Haseman

 

Aslaug Nyrnes, professor i retorikk og kunstfagdidaktikk ved Universitetet i Bergen, tok også for metodikk i forbindelse med kunstpraksiser. Hun innledet med en parafrasering av Bamfords bok og stilte retorisk spørsmålet om hvordan vi gjenkjenner kvalitet (how factor). Deretter gjennomgikk hun ulike kunstneres seriearbeider, og serie som en utforskningsform innenfor kunst. 

På konferansens siste dag skulle alle deltagerne, gruppevis, presentere kunstutdannelsenes utfordringer, sett i lys av foregående dager med konferanse. Samtlige grupper presenterte nesten påfallende like resultater – nemlig at de ulike bransjene av kunstutdannelser, og kunstfeltet som helhet, trenger å organisere seg som nettopp helhet. Når hver enkelt særinteresse ikke evner å se likheten med andre (akkurat like) særinteresser, vil heller ikke kunsten som helhet styrkes. Det var stor enighet om at man ønsket seg økt kommunikasjon mellom de ulike fagfeltene nasjonalt, og at dette vil kunne styrke hele feltet. Skillet mellom kunst og pedagogikk er nærmest som en vollgrav, men en falsk en sådan. Som Nina Vestby, daglig leder i Fellesrådet for kunstfag i skolen, poengterte: kunst er pedagogikk. En av gruppene poengterte også at det gjerne koster å være sjenerøs.

 

Forholdet mellom pedagogikk og kunst ble problematisert i flere sammenhenger, og flere var enig med konferansens prosjektleder Marit Ulvund: pedagogikk tar ofte bort gleden i kunsten. Etterspørselen etter pedagoger med interesse for kunstfeltet syntes stor. Det ble også etterlyst et sterkere dannelsesperspektiv i Norge fra nasjonalt hold - altså en nasjon som ønsker kunst. Flere understreket også viktigheten av kunst i utdannelse – og da ikke bare noe barn opplever som tilskuere, men at de også får ta del i kunstprosessen.

 

Anette Therese Pettersen, 28. mai, 2009