I uskyldens tid
Fra forestillingen «Buildings after catastrophes»
De tyske kunstnerne Eva Meyer-Keller og Sybille Müller er henholdsvis performance kunstner og danser/koreograf, men i forestillingen «Buildings after catastrophes» er det fem skolebarn som har ledelsen.
Forestillingen er resultatet av en workshop ledet av kunstnerne, sammen med en gruppe skolebarn. Meyer-Keller og Müller har tidligere gjennomført workshopen med skolebarn i Tyskland og Italia, men dette er første gang den utføres her i Norge. I korte trekk går prosjektet ut på at barna samtaler om katastrofer, for så å lage ulike landskapsmodeller hvor man i forestillingen iscenesetter mini-katastrofer.
Innledningsvis i selve forestillingen presenterer barna prosjektet ved at de enkeltvis gjengir beskrivelser av ulike modeller – hva som skal bygges og hvordan. Publikum sitter rundt sceneområdet, og utøverne veksler mellom å sitte i tribunen og på scenegulvet. Seksten ulike modeller er plassert i rommet, og utøverne beveger seg fra stasjon til stasjon med videokamera. Stasjonene består av installasjoner av ulike scenarioer for katastrofer som alle er laget av matvarer og husholdningsartikler. Katastrofene som iscenesettes spenner fra jordskjelv via meteorer til vulkanutbrudd og atombomber. Det er barna som har regien/ledelsen gjennom hele forestillingen, og Meyer-Keller og Müller ser mest ut som to litt forvokste barn som tusler etter resten av gruppa. Via tv-skjermer får publikum se den ene katastrofen etter den andre utspilles, igangsatt av barna rundt omkring i rommet. Katastrofene avbrytes tidvis av tekstbiter, hvor vi får innblikk i hva barna har tenkt underveis i prosjektet, og noen av tankene deres om hvordan framtida vil se ut:
Deserts grow. People die because it's too hot. We're not afraid of the future. (… ) We are lazy – we are dumb.
Smoking is not good for the nature. (…) The icebears are dying. The CO2 is going up in the air. The ozon layer becomes thinner. It's really hard to say this in English.
I en samtale med kunstnerne dagen etter premieren stilte publikum spørsmål vedrørende barnas medvirkelse – hvorfor bruke barn i stedet for voksne? For Meyer-Keller og Müller er det helt prekært at det er nettopp barn som deltar i workshopen. Vi eksponeres stadig oftere for bilder/dokumentasjon fra katastrofer i ulike varianter verden over. Katastrofene inntreffer stadig oftere og vil etter all sannsynlighet komme til å være en enda større del av barnas hverdag enn vår i dag. Vi, de voksne, er medskyldige i denne utviklingen, mens de (barna) er uskyldige. Det er likevel barna som på sett og vis blir sittende med 'regningen' vår. Barna i prosjektet forholder seg vanligvis ikke til katastrofer, bortsett fra medias gjengivelser av disse. Ved å ta utgangspunkt i deres verden og bruke komponenter derfra til å bygge installasjoner kan deres inntrykk og tanker bearbeides. Forestillingen er likevel først og fremst myntet på et voksent publikum – fordi den krever et visst refleksjonsnivå.