Månedens vektløfter i juli: Tor Åge Bringsværd
Tor Åge Bringsværd skriver like gjerne for barn og ungdom som for voksne.
Kunst for barn og ungdom: Hva er dine første tanker?
Det er min overbevisning at mennesker er som trær. Vi er fulle av årringer. Vi er ikke bare den vi akkurat nå "er". Vi er også alle dem vi har "vært". Den fem–åringen jeg en gang var, den ungdommen, den tredveåringen, den førtiåringen, den femtiåringen jeg var – alle disse bærer jeg fremdeles med meg. Og alle disse "versjonene" gjelder det å holde kontakt med – slik at vi ikke mister oss selv … Dypt der inne – bak skjegg og dobbelthaker – lever ennå barnet i oss. Og mister vi for alvor kontakten med den minste i oss – da tror jeg vi virkelig er ille ute. Da er vi blitt voksne på den aldeles gale måten. Så når jeg skriver for de minste, så skriver jeg også for den minste i meg selv. Sånn er det. Eller sagt på en annen måte: Jeg liker å tro at jeg skriver hverken for voksne eller for barn, men at jeg skriver for mennesker. I mine øyne er det nemlig ikke noen nevneverdig forskjell på årgangene. Barn er ikke dummere enn voksne. De har bare et litt mindre ordforråd, og færre erfaringer. Jeg vil gjerne lage det jeg kaller "all–bøker" – bøker for barn av alle aldre, ja, de kan til og med passe for barn som er blitt så gamle at de selv er blitt foreldre!
Noe annet som slår meg er hvor arrogant den borgerlige kunstverden er når det gjelder forholdet illustratører og (såkalt) frie bildekunstnere. Jeg synes det er urimelig og trist at flertallet ikke betrakter illustrasjon som kunst. Vi har jo også en merkelig og snobbete – og alldeles foreldet – definisjon på bildekunst i Norge: Et kunstbilde skal helst være malt med oljefarger, og det skal henge på en hvit vegg i et hus som kalles galleri. Man innser ikke at hvert eneste bokhandlervindu er en utstilling av bilder – og av vel så spennende bilder som i mange gallerier. Og tenk på de gamle LP-omslagene! På seksti- og sytti-tallet var LP-cover, tegneserier og rockevideoer de mest interessante kunstuttrykkene vi hadde! Bildeboken er etter min mening særlig interessant, fordi den er en slags mellomting mellom tegneserie og film. Her er det et samspill mellom to likeverdige kunstarter, som begge bidrar til å fortelle historien på sin måte. Ut av dette samspillet kommer så en helt ny grafisk tekst – spennende!
Kunst for barn og ungdommer, og kunst for voksne, behandles og omtales som adskilte områder. Hvorfor er det slik?
Jeg tror jeg har svart en del på dette allerede, men ok: I Norge elsker vi som kjent merkelapper og arkivskuffer og klare meldinger om hvilken aldersgruppe ting er myntet på. Hvorfor? Opplagt et utslag av trygghetsnarkomani. Vi må liksom først bestemme oss for hvor i kommoden noe hører "hjemme" før vi kan si noe "klokt" om det. Hva det fører til? På den måten bygger vi greie, kulturelle ghettoer og skaper sløvsinn både hos kunder og bokhandlere: Barn til høyre, ungdom til venstre og voksne rett fram. Men det er jo nettopp slike ghettoer vi bør bygge litterære gangveier og broer mellom! En bok eller et teaterstykke kan nemlig også være et torg – en møteplass for mennesker fra flere generasjoner.
Det er en gammel drøm dette: å lage bøker som kan leses av alle aldersgrupper, på flere plan, omtrent som kinesiske esker. Forsøke å lage ting som både voksne og barn kan ha glede av, lese sammen, se sammen – kanskje forstå forskjellig – men likevel dele en opplevelse. Dette har på sett og vis vært mitt hovedprosjekt de siste førti årene. En bok skal ha flere lag. Hvis en småbarnbok ikke "er noe" for den voksne som leser den høyt, så er den neppe noe for barnet den leses for heller.
Bygger verkforståelsen og formidlingen av kunst for barn og ungdommer på egne premisser og forståelser? Hvilke?
Her vil jeg gjøre som politikerne, nemlig svare slik at jeg bare så vidt streifer spørsmålet og knapt nok det! Og jeg vil hente et eksempel fra Tate Britain, som naturligvis er mye mer enn bare Turner og Blake. For eksempel finnes en av mine absolutte favoritter her – et erke-romantisk bilde fra 1888, av den typen som det selges utallige postkortversjoner av. Det er malt av J. W. Waterhouse, og heter Lady of Shalott. Jeg vet godt at mange i dag rynker på nesen og mener at kjære, det var da svært til … ja, søtsuppe, for eksempel. Men for meg er dette bildet noe av det fineste jeg vet. Det får meg til å tenke på Arthur og ridderne av det runde bord. Det får meg til å se vimpler og flagrende hår. Jeg mumler linjer fra Alfred Lord Tennysons dikt om henne (The Lady of Shalott, 1843) – det som begynner slik:
On either side the river lie
Long fields of barley and of rye,
That clothe the world and meet the sky;
And thro' the field the road run by To many-towered Camelot;
And up and down the people go,
Gazing where the lilies blow
Round an Island there below,
The island of Shalott
John William Waterhouse's The Lady of Shalott, 1888 (Tate Gallery, London)
Og det er som om jeg hører stemmen til Loreena McKennitt hver gang jeg ser dette bildet! (For ingen har vel som hun fremført Lord Tennysons tekst, til egen og særpreget melodi – et platekutt på litt over elleve minutter! Kjøp cd-en The Visit og hør selv!) Og da streifer vi samtidig en av mine kjæreste kjepphester når det gjelder kunst og kultur, en kjepphest jeg gjerne rir i full verbal galopp – og for eksempel slik: Jeg leker at alt hva mennesker gjennom årtusener har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer … at alt dette finnes på et stort, imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her oppe går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har bruk for – biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg hverken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt.
For hva er kreativitet? Det finnes mange forskjellige forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet – det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner. Og kanskje kan det her også være på sin plass å minne om at man ikke blir maler av å betrakte naturen, man blir det ved å se på malerier. Ved å betrakte andres bilder. Det er ikke naturen som gir oss lyst til å bli kunstnere, det er kunsten som inspirerer oss til å bli kunstnere. På samme måte er det ikke livet og tilværelsens forskjellige tildragelser som gir oss lyst til å bli forfattere. Du får lyst til å skrive bøker, fordi du har lest bøker. Kunst og litteratur avler kunst og litteratur. Sånn er det. Og det skal vi huske på – hver gang vi går opp den tenkte loftstrappen.
Og Lady of Shalott … gir meg rett og slett lyst til å skrive – til å dikte videre. Så uansett hva andre måtte mene: For meg «fungerer» dette bildet. Det fungerer akkurat slik god kunst skal fungere – nemlig som en åndelig smittekilde.
Kunst for barn og ungdommer plasseres ofte i en dannelses- og oppdragelsesramme. Hva gjør det med kunsten og kunstneren?
Her er det greit å svare med et sitat av den spanske forfatteren og nobelprisvinneren Juan Ramón Jimenéz. Han sa: "Hvis noen gir deg linjert papir, så skriv på tvers!"
Når først det er sagt, så har vel ingen direkte vondt av hverken dannelse eller oppdragelse. Men hvorfor snakker vi bare om barn i den forbindelsen? Voksne trenger det da minst like mye? Jeg går som vanlig ut fra mitt eget fag og påstår: Bøker hjelper oss å tenke. De hjelper oss til å forstå verden. De viser oss idealer og verdier. Gjennom bøker finner vi ut hvem vi vil være og hvem vi ikke vil være. Så visst trenger vi bøker! Ikke bare når vi er barn, men hele livet. Om vi blir BEDRE mennesker, vet jeg ikke. Men vi blir i hvert fall MER mennesker! For gjennom bøker lærer vi å se ting fra flere sider. En god bok gir oss nemlig muligheten til – for en kort stund – å være en helt annen enn oss selv, leve et helt annet liv – et helt annet sted! Den som leser (eller skriver!), kan når som helst skifte alder, hudfarve og kjønn! Og bøkene er magiske hester og kameler, som på et blunk tar oss dit vi vil – hvor som helst i hele verden! Da jeg var barn, husker jeg at det var dette som var selve eventyret: Å kunne la meg oppsluke av en bok, nærmest forsvinne inn i den og liksom leve sammen med de personene jeg møtte der.
Hva er forfatterens/kunstnerens situasjon? Hun er som en radiostasjon. Hun håper at mange har apparetet slått på. Hun håper de har stilt inn på riktig bølgelengde. Mer kan ingen av oss gjøre. Vi kan tilby, stille oss til disposisjon, men det er også alt vi kan. Publikum er ikke gjess vi kan stikke en trakt ned i halsen på og tvangsfore med det vi bedrevitere mener vil gjøre dem feite rent intellektuelt og følelsesmessig langt mer modne.
Hvem er dagens kunstner?
Den håpløst romantiske optimist.
Hvem er dagens publikummere – hvilke forventninger tror du barn og ungdommer har til kunst?
De fleste tror de vet hva de liker, men sannheten er ofte at de er flokkmennesker og har hatt for få muligheter til å gjøre virkelig personlige valg. Våger vi også å snakke om kvalitet? At noen brødskiver smaker bedre enn andre? For det gjør de jo. Det ene er ikke like bra som det andre, og det er slett ikke det samme hva vi får i oss – selv om mange liker å tenke slik og derfor aldri kommer lenger enn til stablene ved inngangsdøren. Eller som det heter i et amerikansk angrep på bestsellerismen: EAT SHIT. TEN BILLION FLIES CAN'T BE WRONG.
Men den irriterende sannhet er: Man trenger trening og kunnskap her som overalt ellers. Øyet og øret må øves opp. Og tanker og synspunkter må jogges og luftes litt. Helst regelmessig. Det er ellers rent utrolig hvor fort det kan legge seg støv på hjernen og dannes bevisstløse fettlag rundt selv de mest grunnleggende menneskelige følelser. Derfor: Man skal ha besøkt relativt mange gallerier for å forstå at elg i solnedgang er møl, og at masseproduserte spansk–italienske bilder av barneansikt med dådyrøyne og liten tåre på kinnet, er første skritt på veien til sosialpornografi. (Barnegråt er tydeligvis noe søtt i manges øyne. Hvorfor synes de ikke det er like søtt å betrakte bilder av voksne som gråter?) Man trenger å lese en del bøker før man begriper at de fleste ukebladnoveller og kioskromaner hører hjemme i papirkurven. Og jeg gjentar: Hvorfor skal det liksom være fisefint å sette fingeren på slike ting? Er det noen som for alvor mener at det er spesielt blærete om man forsiktig antyder at det er en viss forskjell på å se en fotballkamp i norsk 7. divisjon og et møte mellom Manchester United og Barcelona? Det er jo fotball begge deler – og det ene kan kanskje være like bra som det andre? Ballen er rund, ikke sant? (Du kan jo prøve å si det der, for eks. på Ullevål stadion neste søndag.)
Smak og behag kan ikke diskuteres – sies det. En påstand som er blitt gjentatt så ofte at den nesten kan forveksles med et tankefullt ordsprog. Slik prøver man å holde opp et skjold for å verne smakløsheten – eller finne en unnskyldning for det jeg uten å nøle vil kalle "Dårlig smak". For er det noe som kan – og ikke minst bør diskuteres – så er det vel nettopp smak og behag! Og dette er mer viktig enn noensinne: I en tid hvor fjernsynet har inntatt rollen som leirbål, blitt en slags elektronisk peis. Her sitter vi – kveld etter kveld – og stirrer sløvt inn i ilden. Mens våre nøtter langsomt males til marsipan.
Så hva skal vi gjøre? Vi må vise frem. Vi må peke på. Vi må slutte å justere våre meninger etter siste gallupp, men i stedet våge å påvirke. Vi må be folk sammenligne. Vi må lære barn og ungdom å velge. Og først og fremst må vi vise hverandre hvor ufattelig mye vi har å velge mellom!
Det finnes mange billige triks for å få noen til å se i den retning vi knipser. I dag ropes det mye på bæsj og promp og se–på–meg–er–jeg–ikke–gæern. Men det er ikke nok å fange oppmerksomheten til folk, og det er heller ikke nok å trekke ned buksa for at folk skal fortsette å se på. Hvem som helst kan få kontakt med hvem som helst – også med "små villstyringer". Problemet er noe helt annet og mye vanskeligere: Hvordan skal vi formidle ideer og idealer og nysgjerrighet og fantasi til leserne? Det er ikke nok bare få kontakt. Det er først når man har fått kontakt at det hele begynner. Og det er da man helst bør ha noe VIKTIG Å SI. Ellers blir bøker bare tidtrøyte. Og det har vi nok av fra før.
Teknologi og medier (IT, Internett, Facebook, MSN, spill etc.) inntar en betydelig plass og rolle i barn og unges tidsbruk og kommunikasjonspraksis. Hvordan tror du dette påvirker barn og unges forhold til kunst, som publikummere, som medskapere, som perspektiv for kreativitet?
Jeg velger å være optimist og forsiktig begeistret. Jeg tror nemlig at vi er i ferd med å se begynnelsen på en generasjon som (i motsetning til sine foreldre) ikke bare nøyer seg med å være konsumenter, men like gjerne velger å skape selv. En ungdom som ønsker å lage sine egne bilder, sin egen musikk, sin egen litteratur. Helt uten respekt for hva vi andre måtte mene. Og når flere tusen unge velger å mure seg inne i vikingskipet på Hamar for å programmere og dyrke felles spill-interesser, så oppfatter jeg dette utelukkende positivt. Jeg tror den kulturelle fremtid blir mangfoldig og velsignet anarkistisk.
The Gathering, Hamar
Takk for at ditt bidrag, til slutt: Hva er den viktigste enkeltfaktoren som vil skape interesse og anerkjennelse av kunst for barn og ungdommer?
Det ville hjelpe en hel del om massemedia forsto at en billedbok og en roman kan være to likeverdige kulturelle uttrykk – samtidig som det ville vært hyggelig om kulturjournalister var like begeistret for kultur som sportsjournalister er for sport.
--------
Vektløfteren er en månedlig sonde som Kunstløftet sender ut i kunst- og kulturfeltet for å undersøke hva ulike aktører tenker, erfarer eller opplever i utøvelsen av eller møtet med kunst for unge mennesker. Vektløfteren er en invitasjon til å tenke høyt og dele dette med Kunstløftet.no sine lesere.