Lydhøre mysterier i biblioteket

15 intetanende publikummere samles i eventyrrommet i bibliotekets kjeller. Vi får utdelt hver vår bittelille canvasveske med hodetelefoner oppi. Ei dør i den auditive virkeligheta åpnes, fottrinn kommer nærmere. Så hører vi henne; Stemmen, som forteller om mystiske hendelser; flere karakterer er forsvunnet fra bibliotekets bøker! Kan vi hjelpe til med å finne dem, føre dem hjem til bøkene sine? 

 

Publikum er på leting etter hvem som klipper karakterer ut fra eventyrbøkene. De hører lyden av saks og oppdager rekvisitter som er klippet i mens de blir ledet mellom bokhyllene.

 

Umiddelbart etterpå kan hodetelefon-kledte hoder observeres som en unison kropp på oppdagelsesferd i bibliotekets labyrinter. Med Stemmen som reiseleder tar vi del i ei spennende vandring, der lyder fra hodetelefonen sammen med underlige hendelser i bibliotekets mange etasjer, flettes sammen med Tromsø biblioteks hverdag. Her er vi alle aktører, i hver vår virkelighet, men også i et større kollektivt univers. 

"Usynlig" er ei auditiv og visuell stedsspesifikk forestilling, tilpassa barn fra syv år, men som i motsetning til andre forestillinger av Strøm, ikke er forbudt for voksne. Strøm har tidligere gjort seg bemerka med sine stedsspesifikke utforskninger med drømmeaktige bilder og tilbaketrukket sensualitet, også med barn i rollene. Hun tillater det sensuelle å være en del av barns tilstedeværelse. Barn har ikke de voksnes referanserammer og hos Strøm er sensualitet hos barn derfor noe annet. Strøm forsøker å favne hele det følelsesmessige ved individet, og ufarliggjøre noe tabubelagt. 

 

Det er Vingevigdis som klipper karakterene ut av eventyrene ved hjelp av en magisk saks som hun finner i ei grøft. Alt den klipper blir levende.

 

Dypest sett er det kanskje ønsket om å bekrefte barn som komplekse, unike individer som kan ses på som drivkrafta i Strøms sceniske arbeid. I «Usynlig» manifisterer dette seg i at det er barna som får være hjelpere. Det er barna som løser mysteriet uten at voksne griper inn. 

-Stopp, ka e det som ligg under trappa? Det va ikkje der i stad! sier Stemmen, og alle 15 hodetelefon-kledte bråstopper og ser. Treklosser med bokstaver på ligger stabla under trappa. I-K-K-E G-Å A-L-E-N-E, står det. Vi skjønner; dette er skumle saker, og det gjelder å holde truppen samla gjennom oppdraget. 

 

Korpsjenta rømmer fra boka si og ut på gata utenfor biblioteket hvor hun underholder med tubaen sin. Barna betrakter hennes møte med virkeligheten fra innsiden. 

 

Vi møter henne aldri ansikt til ansikt, Stemmen. Hun er en usynlig fantasivenn med sko som sier klikk-klakk når hun går. Nær oss hele tida; tett inntil. Ideen med å bruke en auditiv figur framfor en visuell, utfordrer vårt erfaringsgrunnlag i forhold til hva som oppleves som trygt og velkjent. Istedet gir Strøm barna en auditiv figur, en stemme som sitter inne i hodetelefonene. Stemmen representerer en ny form for trygghet hos barna som publikummere. 

 

Barna ligger på en himmel med skyer og leser boka slik at de rømte karakterene kan komme tilbake til der de hører hjemme.

 

Sammen med Stemmen oppdager vi underlige ting på underlige steder; en koffert med et avklipt hjørne på toppen av ei hylle, dansende lampetter i brokadestoffer øverst i trappa, en gullsko glemt igjen på gulvet. Ei trassig korpsjente, en søkende flyger og en alveaktig showdanser spretter inn og ut blant reoler og gangbroer, det ene øyeblikket under oss, det andre over. Eller vi skimter dem gjennom bibliotekets kjempevinduer en slåsskamp over gata i tegnefilmaktig slow motion. Hva leter de etter? Og hvem er egentlig den sommerfuglfreidige jentungen i bronsjekledt tutu som lurer rundt med ei gigantisk saks? Er det hun som lager de raslende klippelydene? 

 

Barna ligger på en himmel med skyer og leser.

 

De fire karakterene beveger seg rundt i bibliotekets verden av utlån, lesehester og studerende. "Vanlige" mennesker som tilfeldigvis er innom for å bla i avisa eller henger ved disken for å låne ei bok, blir en del av forestillinga. –Ser du han mannen som går der? Eg har sett han henge rundt her før. Det mystiske e at han aldri låne bøker, hvisker Stemmen. 

 

Når lampene blir klippet ut av eventyret mister de lyset.

Biblioteket som rom er utgangspunktet for «Usynlig». Hvordan blir rommet brukt og hva skjer hvis en eller flere parallelle virkeligheter flytter inn? En "binoral microphone"; en mikrofon som tar opp tredimensjonal lyd, ble et viktig verktøy for forestillingas form, idet den gir muligheten for at det visuelle og det auditive kan gå parallelt. 

 

Mikrofonen skaper et intimt lydrom der hver enkelt opplever nærhet og sanselighet, samtidig som den skaper en kollektivitet for publikumsgruppa som helhet. -Dukk! No kjem flygar`n! Ikkje la han se oss, sier Stemmen i hodetelefonen fort. Og vi dukker umiddelbart, gjemmer oss bak ryggene til hverandre. -Gå ned til rekkverket og se over kanten, sier Stemmen så. Og vi lystrer igjen, marsjerer bestemt ned til rekkverket. Publikumsgruppa blir nærmest en bevegelig installasjon i rommet for bibliotekets «vanlig» besøkende. 

 

De besøkende ser denne gruppa, denne unisone kroppen, som plutselig gjør rare ting; ler, bøyer seg ned, lister seg, legger seg på gulvet. Lydbildet tilhører ikke dem, de er vitne til en stille koreografi. Forestillinga surfer lekent mellom alle disse virkelighetsnivåene, fletter sammen, bryter opp, og stiller spørsmål med hva som er det egentlig virkelige og hva som er fiksjon. 

 

Flyveren har høydeskrekk og lengter tilbake til eventyret sitt der kjæresten venter på han. 

-Se på de bøkern der borte. Det heng gulltråda ut av bøkern! Stemmen høres overrasket ut. Og riktig; gamle, slitte bokpermer med gulltråder hengene som skinnende bokmerker står i hylla. Inni hver bok skjuler det seg bilder; skumle snapshots av både korpsjenta, flygeren og jazzdanseren, og de ser alle redde ut! Og noen av bildene antyder at denne kjempestore saksa kanskje er involvert... Kan dette være den sommerfuglfreidige jentungens verk? Har hun noe å gjøre med alle bøkene som mangler bildene sine? 

 

I spørsmålet om hva barn vil ha, er barna selv en naturlig kilde til kunnskap. For hvem av oss voksne husker egentlig hvordan det var å være barn? Vi kan kanskje tro at vi husker det, men er det egentlig en illusjon? Gjennom workshops der skoleklasser har fungert som konsulenter, har "Usynlig" tatt form, litt etter litt. Det er barnas eget språk, indre bilder og assosiasjoner som har vist vei fram mot ferdig forestilling. Barna får være eksperter på seg selv, kunstnerne forløser bare det barna allerede har inni seg. 

 

Her er vi ved utgangspunktet for Strøms arbeid med innhold og form. Når voksne har sluppet inn i den barnlige verdenen hun skaper, er reaksjonen ofte en helt annen enn barnas; «Liker barn dette? Må det ikke være mer morsomt?» Strøms verden er imidlertid fri for det voksne tror at barn vil ha. Hun utforsker vanskeligere og mørkere tema enn vi tradisjonelt ser i scenekunst for barn. Det handler om å ta barn på alvor, berøre dem. Og i barns verden lever også melankolien og redselen for ikke å være flink nok. Og melankolien kan bli en drivkraft, på samme måte som redselen kan bli det. Et ønske om å bli sett. Som det står under «kontakt» på hjemmesida til Strøm; «Jeg vil bare du skal synes jeg er flink».


Elin Danielsen, 30. oktober 2009
 

 

Forestilling: Usynlig 

Tid/sted: 30. oktober-3. November, Tromsø Bibliotek, Grønnegata 94, Tromsø 

 

Manus/instruksjon: Katrine Maria Eponine Strøm

Musikk: Maja Bugge 

Lyddesign: Aleksander R. Hansen 

Kostymer: Ingunn Sønsteby/Anne Kari Spjelkavik 

 

Utøvere: Anders Gaarder Karterudseter, Maria Henriette Nygård, Gerd Kaisa Vorren, Mette Spjelkavik Enoksen, Anne Maia Raanes Sørensen, Pauline Amalie Pettersen, Tonje Charlotte Sigvaldsen 

 

Produsert av: Katma og Bugge 

 

Støttet av: Norsk Kulturråd, Den kulturelle Skolesekken, Fond for utøvende kunstnere, Fond for lyd og bilde