Faderen, sønnen og den hellige Ibsen

- Pappa, dør villanden?

- Nei.

- Så bra.

 

Jeg har en sønn. Han er elleve år, heter Jonatan og er som elleveårige gutter flest. Kanskje litt over gjennomsnittlig intelligent og oppegående, men hvis barn er ikke det? Han har ikke rent ned dørtersklene til byens teatre. Han syns det er for smått med spesialeffekter i teatret. Gjennom overtalelse og incitament får jeg ham imidlertid med på et prosjekt. Vi skal se to stykker av Ibsen, en fjernsynsteaterproduksjon (Vildanden i regi av Arild Brinchmann) og ei teateroppsetning (Et dukkehjem i regi av Laurent Chétouane på Nationaltheatrets Amfiscene).

 

Jeg er full av angst. Jeg tenker at jeg kommer til å ødelegge hans forhold til Ibsen for flere årtier. En tilårskommen produksjon for fjernsyn i svart-hvitt, ei teateroppsetning hvor "tempoet er så omstendelig at scenene blir uendelig lange, og ikke minst fordi Et dukkehjem er det Ibsenstykke de fleste av oss kjenner best, er forestillingen i perioder ganske kjedelig" (IdaLou Larsen i Klassekampen). Dette er galskap. Hva er det jeg tenker på? 

 

Min sønn er storforbruker av kunst og kultur, men det dreier seg om Donald Duck, Playstation 3 og nettspill. Hvorfor skal jeg tre Ibsen ned over ham? Hva godt kan komme ut av det?

 

Det får stå sin prøve, tenker jeg. Det verste som kan skje, er at han plasserer Ibsen i kategorien ting han hater. Ibsen har nok fans som det er, det er en pris som må tåles. Om han klandrer meg for prematurt å ha eksponert ham for Ibsen, får jeg bare henvise til vår familiære relasjon. Som hans far er det mitt lodd å oppdra ham. Oppdragelse er åndelig voldtekt.

 

Før jeg går i gang innser jeg imidlertid at jeg må manipulere med premissene. I utgangspunktet tenker jeg at Ibsen passer best for voksne. Jeg bestemmer meg for en kopernikansk vending: Ibsen skrev ikke bare om barn, men også for barn. Det blir mitt point of departure. 

- Hvilket inntrykk har du av Ibsen? Han er jo en av våre mest kjære barnebokforfattere. 

- Hæh! Nei, han er en fin fyr, han, men han skriver dystert. 

Han er ingen Thorbjørn Egner som sitter med barn på fanget, synger barnesanger og forteller historier.

 

- Kanskje ikke, men er han ikke litt Roald Dahl?

- Nei, han skrev jo barnebøker, han. Tror du barn gidder å lese… (Tar fram bind 5 av Henrik Ibsens skrifter med Episk Brand, Brand og Peer Gynt fra bokhylla bak oss. Blar seg fram til siste side.) …750 sider!

 

- Men Kaptein Blåbjørns 13 ½ liv av Walter Moers, som du har lest, er jo på 700 sider. Det er barnelitteratur.

- Ja, men den er jo morsom for barn. Vildanden slutter med at Hedvig skyter seg. Det er ikke akkurat en gladfilm, ingen Teletubbies. Det er traurige greier.

 

- Men det skjer jo traurige ting i barnebøker også.

- Ja, men ikke så traurige ting.

 

- Du oppfatter Vildanden som en film?

- Ja, hvorfor kaller de det for fjernsynsteater? Det er en film. Den er tatt opp. Det er ingen publikum som sitter i en sal og ser på.

 

- Syns du filmen er realistisk? Kunne dette ha skjedd i virkeligheten?

- Ja, det kunne det.

 

- Levde du deg inn i det som skjedde? Identifiserte du deg med personene?

- Ja, jeg følte med Hedvig. Men ikke Relling.

 

- Dr. Relling fikk du ikke akkurat sansen for.

- Nei, han var skikkelig dum. Hver gang han snakka, fikk jeg lyst til å klabbe til ham.

 

- Du likte ikke Gregers Werle heller, på grunn av øynene.

- Det var noe rart med øynene hans. Han så forskrekka ut gjennom hele filmen. Men ellers var han en ålreit person. Relling var liksom Darth Wader, Gregers Werle liksom Luke Skywalker. Gregers er jo helt snill tvers igjennom.

 

- Men han lager jo bare kaos. Før han trer inn i det ekdalske hjem, er alt bare fryd og gammen. Hedvig, Gina og Hjalmar er en lykkelig kjernefamilie. Så kommer Gregers med sin ideale fordring, innbiller Hedvig både det ene og det andre, blant annet at hun må ofre villanden, og det fører ikke mye godt med seg. 

- Det var ikke egentlig innbilning. Når Hjalmar tror at Hedvig har skutt villanden, lyser han jo opp!

 

- Du har for så vidt rett i det. Gregers antar at Hedvig kan vinne Hjalmar tilbake, hvis hun ofrer villanden. I det lille minuttet Gregers og Hjalmar tror det, hersker det halleluja-stemning. Men så er det jo det beklagelige at hun har ofra seg selv i stedet.

- Ja, hun har skutt feil.

 

- Hvordan oppfatter du slutten?

- For skuespillet er det bra slutt, for familien kunne det endt bedre.

 

- Hva mener du med "en bra slutt for skuespillet"? En effektfull slutt? En betydningsfull slutt? 

- Hadde hun ikke skutt seg selv, hadde det ikke vært noe Ibsen-drama. Ibsen tolererer ikke lykkelige slutter. Vi skal se Et dukkehjem, som ender med at Nora forlater mann og barn. Er det noe særlig lykkelig slutt?

 

- Hvorfor tror du han skrev så mange skuespill med traurige slutter?

- Vet ikke, jeg. Han ser traurig ut på fotografier jeg har sett. Kjempemasse hår og skjegg, tunge øyelokker, mørkt blikk. Det hadde tatt seg ut hvis han lo. Eller skrev en vits.

 

- Han har skrevet vitser! En om en fisk som hadde vannskrekk og en om en fugl som hadde høydeskrekk.

- Det var en dårlig vits! Den kunne jo hvem som helst funnet på. 

 

- Tilbake til personene: Hva med Hjalmar Ekdal?

- Han var ganske dum. Han overreagerte, syns jeg. Selv om Hedvig kanskje ikke er hans datter, så har han jo passa på henne hele livet. Da blir hun hans barn, syns jeg. Han blir på en måte hennes adoptivfar.

 

- Han har lovt Hedvig å ta med noen godsaker fra middagsselskapet hos grosserer Werle, men glemmer det. Syns du det var dårlig gjort av ham?

- Nei, jeg glemmer ofte ting, som du vet. Jeg har forståelse for det. Han glemmer hatten sin også. Jeg tenker ikke at han er en distré person. Det er bare to ting han glemmer.

 

- Hvorfor skyter Hedvig seg selv?

- Alle er slemme mot henne, særlig Dr. Relling. Og Hjalmar avviser henne. Han lager liksom en metergrense. Hun får ikke lov å komme nær ham.

 

- Voksenpersonene rundt henne driver henne til det?

- Ja, det er de andres skyld. Også litt hennes egen selvfølgelig. Det er jo hun som skyter, men…

 

- Vi må snakke litt om livsløgnen. Skjønte du Dr. Rellings resonnementer?

- Ja, men jeg er ganske uenig med ham. Jeg tror man kan føle seg lykkelig uten livsløgn. Jeg tror ikke at alle mennesker trenger en livsløgn. Jeg klarer meg greit uten.

 

- Ja? Tror du ikke at noen av våre såkalte "sannheter" kan vise seg å være livsløgner? Du pleier jo ofte å komme trekkende med den radikale tvil.

- Ja, det kan hende at vi styres av marionettetråder. Det er filosofi. 

 

- Hva syns du om tittelen som Ibsen har valgt?

- Den er rar. I filmen Avatar ser man jo avatarene, i Star Wars ser man stjernekrigen. Villanden ser vi aldri. Den er ikke så sentral. Vi vet fint lite om hva som egentlig ligger der i kurven inne på mørkeloftet, en hund, en sau? Han kunne like så godt ha kalt stykket "Villsauen"!

 

- Villanden er ikke sentral, sier du. Fordi den er fraværende?

- Ja, jeg syns den er veldig usentral. Den er ute av fokus.

 

- De ulike personene knyttes jo til villanden.

- Ja, "du har veldig mye av villanden i deg".

 

- Hedvig skyter seg selv i stedet for villanden. Det kan jo være fordi hun identifiserer seg så sterkt med villanden.

- Nei, jeg tror ikke det.

 

Gregers ber henne ofre villanden for Hjalmars skyld. Så ofrer hun seg selv i villandens sted.

Det er jo veldig dumt da. Hun ofrer seg selv for å vinne tilbake faren som hun aldri får møte mer fordi hun har ofra seg selv!

 

- Mens vi så filmen var du veldig opptatt av at villanden ikke måtte dø.

- Ja, det er fordi jeg liker dyr bedre enn mennesker. Verden hadde vært mye finere uten mennesker. Hvorfor skapte Gud menneskene? Kanskje var det bare fordi han ville ha noen til å tro på seg! Vi har bare skapt død og fordervelse. Tenk deg verden uten mennesker: Ingen byer, bare masse jungel, kyr som går og beiter, apekatter som klatrer i trær og en villand som går fritt omkring uten å måtte leve på et loft.

 

- Men det var ikke bra at Hedvig skjøt seg i stedet for villanden? 

- Nei, for da hadde jeg levd meg inn i det som skjer med Hedvig. 

 

- Du syns det var trist?

- Ikke kjempetrist. Det er bare et skuespill. Dessuten var hun som spilte Hedvig ikke særlig flink til å spille død. Hun bevegde på øynene sine hele tiden. 

 

- Hva syns du om filmen? Hvordan var det å se den?

- Fin film. 

 

- Dritkjedelig?

- Nei, ikke dritkjedelig. Jeg trodde den skulle være dritkjedelig, men den var ikke det. Den var morsommere enn jeg frykta. 

 

- Du hang med på handlinga? Du skjønte hva som skjedde? 

- Ja.

 

- Kanskje er Ibsen barnebokforfatter likevel?

- Nei. Han blir vel ikke barnebokforfatter bare av at jeg forstår hva han skriver!

 

- Jeg vet ikke. Hva er definisjonen på barnelitteratur?

- At barn vil kjøpe det og lese det igjen og igjen.

 

- Du vil ikke se Vildanden sammen med meg på nytt i neste uke?

- Vil du vite svaret på det? 

 

*~*~*~*~*

 

Fra "Et dukkehjem" av Henrik Ibsen. Foto: Gisle Bjørneby.

 

- Du har nå sett Vildanden og Et dukkehjem på Nationaltheatret. Hva likte du best?

- Jeg likte Vildanden best. Et dukkehjem var sykt dårlig. 

Det var så kjedelig. Det varte i tre timer.

 

- Ibsen skrev for teatret. Det er jo egentlig der han hører hjemme, men du syns han tar seg godt ut i TV-apparatet?

- Vel, Vildanden kunne vært skikkelig dårlig og Et dukkehjem skikkelig bra, men i dette tilfellet var teateroppsetninga veldig dårlig. 

 

- Så det skyldes oppsetninga?

- Det skyldes de dårlige skuespillerne! Torvald snakka som en robot. Nora glemte teksten hele tiden. Du sier at regissøren hadde instruert henne til å se på manuskriptet i ett sett.

 

- Jeg er helt sikker på det. Det var regikonseptet. Stykket blir iscenesatt som skuespill i skuespillet. Alt blir løgn, alt blir innøvde replikker framført uten innlevelse ved høytlesning fra et manuskript.

- Det er jo et skuespill!

 

- Ja, men du kan spille skuespill som om du spiller virkelighet, og du kan spille skuespill som om du spiller skuespill. Ser du forskjellen?

- Ja, men dette blir for teit. De som ikke kan teater like godt som deg og den som ikke er regissør, vil tro at Nora glemmer teksten hele tiden. Jeg tror de fleste tenker det.

 

- Da jeg sa at vi skulle i teatret, sa du: Åh, nei. Hvorfor åh nei, spurte jeg. Det er så lite spesialeffekter, svarte du. Savna du spesialeffekter?

- Nei. Et dukkehjem er jo veldig mye snakking. Hvis det hadde kommet en ninja ut på scenen, hadde det passa med kul spenningsmusikk eller en lydeffekt når han hopper ut av veggen.

Men Et dukkehjem har ikke noe slikt.

 

- En ninja hadde vært en spesialeffekt?

- Ikke ninjaen i seg selv.

 

- Nora danser tarantella til et røft el-gitarriff.

- Gitaren er ingen spesialeffekt. Den er bare teit. Hva i all verden gjør en gitar i et 1800-tallsstykke!

 

- Du opplevde at vi var i 1879?

- Ja. Ikke da de tok fram gitaren. Men ellers. Språket var 1800-talls.

 

- Men temaet er jo en realitet i dag: samlivsbrudd, skilsmisse. Er du enig?

- Jo, forsåvidt.

 

- Hva syns du om at Nora bryter opp og går?

- Bra. Hun har vært som en dukke. Hun bryter opp fra dukketilværelsen og klipper liksom over marionettetrådene. Jeg ville også gjort det hvis jeg var Nora. Men jeg ville gjort det før de åtte årene. Hvem venter i åtte år når man ikke er lykkelig! 

 

- Nei, det ville man kanskje ikke gjort i dag?

- Nei, det ville man ikke gjort da heller. Hvorfor skulle hun gjøre det? 

 

- Hva tror du skjer med Nora?

- Vet ikke. Stykket kunne ha slutta med at en mann viser fram en plakat hvor det står: "Nora fikk et lykkelig liv hos en annen familie."

 

- I den siste dialogen mellom Nora og Torvald snakker Torvald om pliktene han mener Nora har som hustru og som mor, mens Nora hevder at hun har plikter overfor seg selv som er vel så viktige eller hellige, som hun sier. Hva syns du er viktigst, pliktene du har overfor deg selv eller pliktene du har overfor dine nærmeste?

- Pliktene overfor dine nærmeste. 

 

- Men da burde jo Nora ikke ha gått?

- Jo, tross alt.

 

- Hva med barna som står der forlatt i sluttscenen? Klarte du å leve deg inn i deres situasjon, der de sto, litt vel store av vekst, med trikoter?

- Jeg syntes synd på dem, men jeg klarte ikke helt å tenke på dem som Noras barn. De så jo helt idiotiske ut. I noen scener kledde også Nora av seg og sto der i trikot. Det så helt teit ut. Kunne de ikke hatt på seg bodier!

 

- De var ikke troverdige som barn.

- Nei.

 

- Men tegneseriefigurer har også ofte trikotaktige klær med enkle, klare farger. Var de ikke litt tegneserieaktige? Donald har jo sin blåe jakke.

- Originalt var den sort!

 

- Ok, sort da, din Donaldist.

- I Donald ser det kult ut, i teateroppsetninger ser det bare teit ut. Enkle, klare farger kjennetegner tegneserier, men det kjennetegner ikke teater. 

 

- Et dukkehjem er det Ibsen-stykke som spilles suverent mest, og det er også trolig det drama som i moderne tid er blitt spilt mest overhodet. Har du problemer med å skjønne det?

- Nei, det var oppsetninga som var dårlig på grunn av skuespillerprestasjonene, ikke stykket. 

 

- Så du klarer å skille mellom oppsetninga og stykket? Du kan se for deg ei bra oppsetning av Et dukkehjem? 

- Man kan sette opp Et dukkehjem slik at det blir bedre enn andre teateroppsetninger, men ingen teateroppsetninger kan bli skikkelig bra.

 

- Ikke? Du avviser hele sjangeren?

- Ja, det er så kjedelig. Det er bare masse snakk.

 

- Du har jo vært på flere teateroppsetninger. Hva er det beste du har sett?

- Romeo og Julie in rap med Filharmonien, en nåtidsversjon av Romeo og Julie med rapping og breaking og en som sto på skateboard, som vi så med skolen. Det var skikkelig kult.

 

- Du har jo også sett barneteater. Reisen til julestjernen. Kardemommeby.

- Ja, det var gøy, men da var jeg bare en liten gutt som lett lot seg begeistre. Da var jeg ikke så kritisk.

 

- Men i dag er du altså kritisk til teater som sjanger, som kunstform.

- Det er så mye dialog, så lite action.

 

- Du liker ikke taleteater?

- Teater i seg selv kan være bra. Jeg likte også Jungelboka på Det Norske Teater. Det var snakking der óg, men det var mer action med samuraisverdfekting og akrobatikk. Det var skikkelig morsomt. Det var mer action, og der brukte de faktisk spesialeffekter. Det var for eksempel en som tok tredobbel salto. Han var festa i ei snor. 

 

- Det er action du savner?

- Ja. I Et dukkehjem savna jeg action veldig mye.

 

- Føler du at jeg har ødelagt ditt forhold til Ibsen for de neste to årtier?

- Ja, men det hadde nok blitt ødelagt en gang uansett. 

 

- Hvorfor det?

- Fordi Ibsen skrev taledramatikk og ikke action.

 

- Hvorfor tror du jeg har latt deg se Vildanden og tatt deg med på Et dukkehjem?

- Du er en del av et prosjekt. Du skal levere et bidrag til det. For det får du kr. …, og av det får jeg kr. ….

 

- Du tror ikke jeg har noen edle hensikter i tillegg?

- Kanskje det.

 

- Det handler jo også om å eksponere deg for god litteratur, for godt teater, slik at du kan modnes intellektuelt. Føler du at du ble modna intellektuelt i teatret i går?

- Nei, overhodet ikke!

 

(Far ler. Sønn ler. Far ler mer. Sønn ler mer. Far ler enda mer. Sønn ler enda mer. Far får latterkrampe. Sønn får latterkrampe.)

 

- La meg si litt om hva jeg tenker om oppsetninga. Regissøren Laurent Chétouane har hatt et ønske om å skjære helt inn til stykkets bare bein. Ingen tradisjonell innlevelse i rollene fra skuespillernes side. All menneskelig psykologi er skrella vekk. All kjønnsproblematikk er skrella vekk. Chétouane oppnår to ting med sin idé om å la Nora lese fra manuskriptet. For det første framstår alt som løgn og forstillelse. Hun har bestemt seg for å forlate Torvald lenge før stykket tar til. Alt vi ser er spill for galleriet. For det andre havner fokuset på teksten som sådan, den reine og pure teksten. 

- Så teit regissør. Vi kunne likeså godt hørt på lydbok. Eller bare lest stykket.

 

- Jeg er i grunnen helt enig med deg. Dette var misbruk av en dramatisk tekst og av gode skuespillere. Men jeg tror Chétouane hadde en intensjon om å få teksten til å dirre. Følte du at teksten dirra i lufta over det persiske teppet, i rommet mellom finérplatene?

- Nei, den dirra ikke. Ikke på noe som helst tidspunkt. Det var bare kjedelig, nedtrykkende tekst. 

 

- Kunne det som skjer i Et dukkehjem ha skjedd i virkeligheten?

- Ja, bortsett fra at man i virkeligheten sjelden snakker som en robot og det med el-gitar på 1800-tallet, så kunne det det.

 

- Ibsen skrev om virkeligheten?

- Ja, men jeg skulle ønske han skrev science fiction.

 

- Han skrev Hærmennene på Helgeland med handling fra norsk vikingetid. Det ble for et par år siden satt opp som second-life-produksjon med avatarer på et teater i Hamburg. Frister det?

- Nei takk.

 

- Takk for intervjuet, Jonatan. Husk å lage tegning da.

 

(En halv time seinere får jeg tegninga. Jeg ser at han har glemt å signere tegninga og ber ham gjøre det.) 

- Jonatan, hvorfor har du signert rett over villanden? Folk kommer til å tenke at du identifiserer deg med den.

- Ja…

 

 

Jens-Morten Hanssen og Jonathan

01.10.10