Teater og barns medvirkning
Fra prosjektet Vendepunkt. Foto: Bjørn Fuldseth, Stjørdalens Blad.
Utgangspunktet for min tekst om barns medvirkning er et ønske om å dele en rekke impulser som har vært viktige i mitt forskningsprosjekt som handler om møtet mellom voksne utøvere og de minste barna. Barnas medvirkning ligger som et uttalt premiss i prosjektet og min rolle har vært både som kunstner/regissør og forsker.
Kunstløftets uttalte målsetting om å heve kvaliteten på kunst for og blant barn åpner for et utvidet kunstsyn. Et kunstsyn der det ikke kun er produktet, kunstverket, som står i fokus, men like gjerne situasjonen, hendelsen eller opplevelsen av kunst, både som skapende virksomhet, utforskende prosess og som verk, objekt, forestilling eller resultat. Erika Fischer-Lichte kaller dette for performativ estetikk (Fischer-Lichte 2008).
I feltet mellom kunst og barn kan det være vanskelig å skille mellom skapende, medskapende, verk og virkning, og det finnes her en mulighet for åpne en dør mellom teatret og dramapedagogikken, der vi kan se at det ikke er så stor forskjell på godt dramapedagogisk arbeid og et godt kunstnerisk arbeid utført i et samspill mellom barn, pedagoger og kunstnere. I teksten Medvirkning som strategi… svarer Lene Helland Rønningen på vår invitasjon med utgangspunkt i sitt eget prosjekt Vendepunkt, der ungdom, litteratur, teater og arkiv møtes i et tverrkunstnerisk samarbeid. Ungdommenes medvirkning og den vedvarende dialogen med dem utgjør prosjektets kunstneriske strategi.
Rønningen har også laget barneteaterforestillingen Tungvekterne, som inneholder godt komponerte interaktive samhandlinger med barnepublikummet.
I forestillingen Tungvekterne blir barna bursdagsgjester i Kong flodhest sin bursdag. De deltar med sang, dans og bygger en stor kake! Foto: Kim nygård.
Rønningen har også laget barneteaterforestillingen Tungvekterne, som inneholder godt komponerte interaktive samhandlinger med barnepublikummet.
I forestillingen Tungvekterne blir barna bursdagsgjester i Kong flodhest sin bursdag. De deltar med sang, dans og bygger en stor kake! Foto: Kim nygård.
Denne tilnærmingen står i en dramapedagogisk tradisjon. Det som er spennende er at dramapedagogikken idag forholder seg til et helt annet kunstfelt enn tidligere. I møte med en kunsttradisjon der performativ, relasjonell estetikk, deltakelse og medvirkning siden 1990-tallet i Norge har utviklet og utfordret verkbegrepet, virker de skarpe skillelinjene mellom kunst og pedagogikk utdatert og dysfunksjonelle. Ida Krøgholt har klokt beskrevet dette møtepunktet i sin doktoravhandling Dramapædagogik og performanceteater (Krøgholt 2001).
Innenfor barneteaterfeltet har spørsmålet om barns medvirkning i kunsten blitt et stridens eple i forbindelse med både evalueringen av Den Kulturelle Skolesekken og i evalueringen av danseprosjektet Isadora (bokomtale og rapport). Begge disse evalueringene stiller kritiske spørsmål fra hver sin kant ved forholdet mellom pedagogikk og kunst. Kunstnere er ofte på vakt overfor pedagogiserende begrunnelser av kunsten.
Isadora-prosjektet presenteres på Kunstløftets seminar Dropbox, høsten 2008.
Kunstnerisk forskning rundt møter med barnepublikummet er et ungt men raskt voksende felt også internasjonalt. Prosjektet Starcatchers i Scotland er et godt eksempel på at det skjer spennende utviklinger, og at arbeidet med kunst for barn, særlig på scenekunstfeltet, åpner for et mangfold av kunstneriske og faglige tilnærminger. Den norske debatten omkring forholdet mellom kunst og pedagogikk kan framstå noe smålig og begrensende i et perspektiv der kunst for små barn betraktes som et viktig bidrag i arbeidet med å bedre barns oppvekstvilkår, liv og helse. Starcatchers har utviklet en "artist in recidence"-modell der kunstnere med utgangspunkt i hver sine "recidencies" eller "venues", dvs. kunstinstitusjoner får i oppdrag å skape kunstneriske møter med barn og foreldre. I dette samarbeidet mellom teatre, gallerier, kunstnere og forskere utvikles nye erfaringer, nye tanker og ny forståelse av samspillet mellom kunstnere, barn og samfunn. Kanskje en idé å løfte videre i Kunstløftet?
<< tilbake til premissteksten
Isadora-prosjektet presenteres på Kunstløftets seminar Dropbox, høsten 2008.
Dramapedagoger har på sin side en tendens til å legitimere det kunstneriske arbeidet med skoleresultater og læringseffekt, slik også Anne Bamford argumenterer i sin forskningsrapport om kunstfagene i skolen, Wowfaktoren (Bamford, Espeland et al. 2008). Men barns medvirkning i kunsten behøver ikke begrunnes i læreplanen, det finnes tusen andre og bedre grunner til at barna trenger kunstmøter der de selv er viktige bidragsytere. Et eksempel kan være Møllergataprosjektet i Oslo som viser hvordan et samarbeidsprosjekt mellom kunstnere, kunstinstitusjon, lærere og barn sammen skaper unike estetiske erfaringer som griper inn i barnas sosiale og politiske liv.
Et kunstprosjekt som også viser kjærlighet og respekt for barnas evner og fantasi kombinert med en kompromissløs kunstnerisk drivkraft er Anne Marit Sæters prosjekt En stein er en bit av jordkloden.
Fra En stein er en bit av jordkloden.
Her arbeider barna i kunstnerens verksted, og skaper egne forestillinger i tråd med kunstnerens intensjoner, og de gjør det innenfor skoletida.
Et tredje eksempel er hentet fra boka Møter i bevegelse: Å improvisere med de yngste barna (Liset, Myrstad et al. 2011). Her presenteres både forestillingen Møterommet, som metodisk tar i bruk barnepublikummets innspill som impuls til scenisk handling og De Røde Skoene, der scenen er åpen for de minste til å delta i dans, musikk og hendelser i en form for musisk kommunikasjon. Jeg snakker om mulighetene som ligger i å utforske dette feltet i et intervju på kunstløftet.no og i to forskningsartikler fra 2011.
Fra forestillingen De Røde Skoene.Kunstnerisk forskning rundt møter med barnepublikummet er et ungt men raskt voksende felt også internasjonalt. Prosjektet Starcatchers i Scotland er et godt eksempel på at det skjer spennende utviklinger, og at arbeidet med kunst for barn, særlig på scenekunstfeltet, åpner for et mangfold av kunstneriske og faglige tilnærminger. Den norske debatten omkring forholdet mellom kunst og pedagogikk kan framstå noe smålig og begrensende i et perspektiv der kunst for små barn betraktes som et viktig bidrag i arbeidet med å bedre barns oppvekstvilkår, liv og helse. Starcatchers har utviklet en "artist in recidence"-modell der kunstnere med utgangspunkt i hver sine "recidencies" eller "venues", dvs. kunstinstitusjoner får i oppdrag å skape kunstneriske møter med barn og foreldre. I dette samarbeidet mellom teatre, gallerier, kunstnere og forskere utvikles nye erfaringer, nye tanker og ny forståelse av samspillet mellom kunstnere, barn og samfunn. Kanskje en idé å løfte videre i Kunstløftet?
<< tilbake til premissteksten
Fordypningstekster
Litteraturliste
Bamford, A., M. Espeland, et al. (2008).
Wow-faktoren: globalt forskningskompendium, om kunstfagenes betydning i utdanning.
Oslo, Musikk i skolen.
Bishop, C. and R. Barthes (2006).
Participation. Cambridge, Mass., MIT Press.
Også utg.: London: Whitechapel Gallery, 2006
Fischer-Lichte, E. (2008).
Fischer-Lichte, E. (2008).
The transformative power of performance: a new aesthetics.
London, Routledge.
Krøgholt, I. (2001).
Performance og dramapædagogik: et krydsfelt.
Århus, Institutet.
Liset, M., A. M. Myrstad, et al. (2011).
Møter i bevegelse: Å improvisere med de yngste barna.
Fagbokforlaget.