Ally McBeal er en jentunge

        Er det allerede en sannhet?

        Hvor kom den i så fall fra? 

 

Skulle jeg allikevel svart noe mer eller annet enn vet ikke/ aner ikke, kunne jeg for eksempel tatt utgangspunkt i meg selv som barn, og forsøkt huske om jeg følte meg umyndiggjort den gang, men det heller husker jeg ikke. (Og vi snakker om kunst nå, ikke sant, umyndiggjort i forhold til kunsten? Til forskjell fra umyndiggjort i forhold til loven, som jeg jo var, som alle er.) Jeg kom relativt seint til kunsten, i den grad jeg har kommet til den nå. Jeg begynte å lese, som det heter, ganske seint i tenåra, og gjorde mitt første og eneste private dannelsesløft sånn cirka rundt utgivelsen av århundrets bibliotek. Et arbeiderklassehjem i et nybyggerstrøk har ikke kunst på veggene, utover det mamma vant på kunstlotteriene på arbeidsplassen. Vi gikk ikke i teateret. Ballett og opera fantes ikke. Gallerier? Museum? Glem det. Jeg spilte fotball tre ganger i uka, jeg gikk på skole, jeg sprang i gatene, jeg hadde det fint. Eller for å si det sånn: om noen satt et sted og lurte på hvordan de skulle nå ut til meg kunstnerisk så fikk ikke jeg det med meg. Men ikke fordi de hadde makt over meg, eller hadde et begrensa menneskesyn, innbiller jeg meg, jeg var bare ikke interessert.

        Ikke som jeg er nå.

        Nå er jeg (relativt) kunstinteressert.

        Og da gir spørsmålet seg selv: kanskje kommer kunstinteressen med alderen? Kanskje må man bli (relativt) voksen først?

 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skriver om nå. Jeg bare skriver. Og en serie lysbilder flyr gjennom meg. Fra den gangen. Da jeg var en guttunge i Ålesund, i Steinvågen først, Skarbøvika siden. ISSen på andre sida av gata, det røde firkanta bygget som liksom skinte noen kvelder. All grusen. Alt det gule gresset. Haugen. Svartkatt. Lekeplassen. Rare Jan. Sinte Martha. Kjelkeløp på vinteren. Tryggen Kiosk. Ringgata, fordi den gikk i ring. Og så videre. Jeg leste ingenting, men mye av det jeg senere har skrevet om, er nettopp disse bildene, følelser fra den gang, følelser og folk, følelser og folk og frustrasjoner. og hva betyr det? Betyr det noe som helst? Man kunne også spurt: bør barn være andre steder enn på bunnen av et makthierarki? Eller: hvorfor er litteratur om voksne av voksne mer ironisk enn litteratur om barn av voksne? Eller igjen: jeg tviler veldig på at det fins et begrensa menneskesyn, snarere tvert imot, hvis det er noe, eller noen, som har definisjonsmakt i litteraturen så er det vel barna, han eller hun vi var, det eller det vi aldri ble. Hvor mange barn dør ikke i førstegangsromaner? Og hvorfor det, tror du? Jeg vet egentlig ikke hva jeg skriver om.

 

Men jeg vil si noe annet. Jeg vil si at jeg ikke liker makt og at jeg liker ordet makt og at jeg ikke liker at jeg har makt og at jeg ikke liker at jeg ikke har nok makt og at jeg ikke liker at jeg også er maktesløs. Det er for eksempel mange som har makt over meg, som ikke vet at de har det. Et gråtende barn, for eksempel. 

 

Nei, vent, jeg vil si noe annet igjen: I det siste har jeg, av mange forskjellige årsaker, sett gamle episoder av tv-serien Ally McBeal på nytt. Vi husker den, ikke sant? Den nevrotiske, romantiske advokaten med god fantasi og store problemer med å skille mellom fiksjon og virkelighet? Ja. Og folka rundt henne har i større og mindre grad det samme problemet. Og det som slo meg, hva gjelder Ally, i forhold til å skrive en tekst om makt og barn, er at hun, når verden kommer for tett på kollegene hennes og/eller hun selv, når det blir for vanskelig for dem, eller nesten for vanskelig for dem å eksistere, forklarer det med: we're kids! Vi er barn. Vi er bare barn. Det er derfor vi overreagerer. Derfor vi er litt annerledes fra og forskjellig en alle andre. Vi er ikke like rasjonelle, like tykkhuda, like tolerante, like voksne. Vi er emosjonelle, kortlunta, overfølsom, barnslige.

 

        We're kids.

        Hun sier det flere ganger, flere steder, og jeg må fryse bildet og lure på hva det betyr, at en voksen sier til en annen voksen noe som ikke er sant, at de er barn, for å forklare eller komme over noe som er sant, at verden kan være vanskelig og livet hardt? Og så må jeg si til meg selv at jeg ikke har for vane å si det samme, at jeg er et barn, når livet og verden rundt meg blir vanskelig. Jeg sier mange andre ting, men ikke at jeg er et barn. Kanskje fordi et barn ikke ville skjønt i hvilken grad mitt voksne liv noen ganger kan være vanskelig og hardt. De gjør jo ikke det. Og så må jeg si til meg selv at Ally ikke mener det bokstavelig når hun sier at hun og alle de andre i tv-serien hennes er barn. Hun mener det ikke bokstavelig. Det hun kanskje mener er at de er voksne barn, som er, som kanskje ikke alle vet, en mytisk størrelse, en kreasjon, et slags skjold og/eller våpen mot det nevnte vanskelige, harde i den nevnte voksne og fornuftige verden. En voksen som sier jeg er et barn, eller vi er barn, insisterer, som i Ally McBeals tilfelle, på at lek og latter og fantasi er en viktig del av livet hennes. Den kanskje viktigste. Til forskjell fra mange andre voksne.

        Og det er greit nok.

        Banalt nok.

        Til å smile og se på.

        Men Ally McBeal sier også en annen ting når hun sier at hun eller vi er barn: hun sier også at hun eller vi er maktesløse. Vi har ingen makt. For å bevare det barnlige i et voksent liv gir hun avkall på makt, uttrykker hun en uvilje til makt. Kollektiv innflytelse må vike for privat lykke. Så lenge hun er glad, så lenge hun får bevare sine venner, så lenge hun får sunget på slutten av dagen, kan alt annet seile. Det er en uambisiøs, i betydninga barnlig, eksistens. Gleder gjentas. Trygghet purres på. Pyjamasen er favorittplagget. 

Jeg kunne også sagt at det er derfor en selvfølge for barn og unge å havne nederst i makthierarki, i ethvert makthierarki, ikke bare i en praktisk og politisk, men også en eventuell kunstnerisk forstand, fordi barnets og den unges uttrykk er i 999999 av 1000000 tilfeller (om ikke enda sjeldnere) helt uten betydning i kunstens verden. Umodenhet, overiver, mangel på refleksjon, guttestreker, jentestreker, inkoherens – ting vi gjerne sier om middelmådig og eller intetsigende kunst. Denne såkalte teksten liker å kunne pinge fram og tilbake, som den gjør, mellom mer eller mindre passende innfall. Det er litt barnslig. Det er litt lite, hva skal vi si, mektig?

 

Men det er også noe annet: for min del er det også noe annet: utover det alt for opplagte som ligger i at all kunst lages av voksne, nesten alt i verden lages av voksne, også det som er mynta på barn: og det er at det ligger mer enn kritikk i bruken av barnslig, barnlig, ungdommelige begreper i opplevelsen av kunst, det ligger også fordommer og forventninger. Et barn kan oppføre seg nesten som det vil (hvis det er uregjerlig kan man alltids tro eller håpe på at det vil vokse det av seg), men ikke en voksen. En voksen som lever et liv a la Ally McBeals liv, trenger ikke forsvare sin eksistens ved å si: jeg er et barn, fordi: verden ville komme dette mennesket i forkjøpet. Du er et barn, vil det si. Se på deg selv. Hvordan er det du lever? Hvorfor så oppfarende? Hvorfor så fram og tilbake? Er det ikke på tide å ta ansvar for deg selv? 

        Dette gjelder alle flater, områder, miljøer, klikker, bevegelser.

        Og på den måten sørger man ikke bare for at barn og unge er uten makt, men også alt og alle andre som er omvendt av eller fremmed for eller upassende i det voksne. Det voksne er den absolutte intellektuelle, kapitalistiske og ikke minst: kunstneriske smeltedigel. Det voksne som det myndige. Det voksne som det moralske og ansvarlige.

 

Nils-Øyvind Haagensen

Mai 2010

 

 

Nils-Øyvind Haagensen er forfatter og forlagssjef/redaktør i Flamme Forlag. Han er både kjent som dikter og romanforfatter, samt tidligere journalist i Klassekampen.