Om tobakkens skadevirkninger

For min egen del kunne jeg legge til: Da jeg var melankolsk som barn, visste jeg ikke at det var melankolsk jeg var. Men at jeg var trist, såpass skjønte jeg, ualminnelig trist, til og med, i hvert fall hvis jeg skulle dømme ut fra de uforskammet blide, kjekke, frekke, fryktløse oppsynene som omga meg, de til mine jevnaldrende, de som ikke syntes å eie en sorg i livet. Jeg husker at jeg tenkte: Er det slik at jeg har fått alt, og de ingenting, av det som er leit i denne verden? Som om jeg tok alt for pålydende, uvitende, enn så lenge, om hvilke sørgeligheter et blidt ansikt kan skjule, forfulgt av klassekameratene gjennom dagene som av et pressekobbel med kameraer og notatblokker og det ene spørsmålet de åpenbart mente jeg ikke fortjente å få fred for: "Hvorfor er du så sur?" "Hvorfor er du så sur?" "Hvorfor er du så sur?"

 

Motspørsmålet, hvorfor de var så blide, brant på leppene mine mang en gang: selv en fiasko i forstillelsens kunst trodde jeg vel det samme gjaldt for de andre som for meg, at det som sto å lese på omslaget til enhver tid var overensstemmende med bokens innhold, for å si det sånn. Og slik, enestående i min fortvilelse (overbeviste jeg meg selv om), gjorde jeg slette miner til godt spill og askepterte, mer eller mindre, at det var slik det var, og slik det ville fortsette å være, at mens de, ved fødselen, var blitt utstyrt med Thalias maske, var Melpomenes min til odel og eie.

 

Tristeste gutten i Lillehammer og omegn: et under, i grunnen, at de orket å bry seg. Søndagene var verst. Følelsen om kvelden da, når det ikke var noen vei tilbake, når en ny uke ville være i gang igjen bare om noen timer, med den dertil hørende gjenopptagelsen i manntallet, klasserommets larm og skolegårdens mylder som enda en gang ville slutte seg om meg som en klebrig masse, den jeg egentlig satt fast i, samme hvor mange ganger jeg klarte å slite meg løs, alt dette jeg hørte hjemme i, uansett hvor grenseløst jeg avskydde det, og som det ikke fantes noen fluktveier fra, ikke annet enn noen kortvarige stunder i eget selskap, som kunne ha vært lykkelige, hadde det ikke vært for den alltid nærværende tanken på kortvarigheten deres, at de snart ville ta slutt, de være forbundet med så mye glede de ville. Som om alt håp i virkeligheten var ute, og at alt som gjensto var en evig gjentagelse av det samme, hver dag prikk lik den forrige, vissheten om dette aldri sterkere enn på søndagene, da helgens deilige opphold fra alt sammen påny var i ferd med å renne ut, blå åser og grått skydekke så langt øyet rakk, stillstand og tiltaksløshet overalt omkring meg, bare som et forvarsel om vekkerklokkens grufulle kiming til ny dyst, liksom timene raste avgårde i dette ensomhetens ukentlige tap for overmakten.

 

En slik søndag, med en knugende lav himmel både inni meg og utenfor meg, var det min mor tok meg med til Malerisamlingen, jeg kan ha vært syv eller åtte år, selv om jeg ikke ville – men jeg ville aldri noe på søndager, ikke annet enn at tiden skulle stoppe, at hele verden skulle gå i stå, at ingenting skulle skje mer, verken i mitt liv eller i noen andres – for å se Morten Jostad i rollen som Iván Ivánovich Nyúkhin i Anton Tsjekhovs "Om tobakkens skadevirkninger", det å bli halt avgårde på et såkalt kulturarrangement bare en ytterligere understrekning og forsterkning av det nitriste ved hele min jordiske tilværelse.

 

Om tobakkens skadevirkninger, av Anton Chekhov, Metropolis Theater, Atlanta 2008, regissert av Prodan Dimov, med Jon Hayden.

Stykket skulle spilles i kunstmuseets foaje, og da jeg akte meg på plass i stolen ved siden av min mor, var det også som grensen var nådd for hva jeg kunne tåle, at timen eller vel så det som lå foran meg ikke ville være til å utstå, at jeg aldri ville komme til å kunne reise meg fra det glatte plastsetet, det som for øyeblikket rommet en livsangst jeg var sikker på endelig hadde nådd sitt maksimum. Et lavmål av fåfengt underholdning foran meg, et havarert livsprosjekt bak meg, det var slik jeg tenkte, eller det er slik jeg tenker nå, at jeg tenkte, selv om jeg dengang ikke var klar over det.

 

Så ble lyset slukket – herregud, alt er forbi! – og en enslig lyskaster tent, i hvis gule skive en mann med grå frakk, grå parykk og skakke hornbriller tok plass og begynte på et foredrag som skulle handle om tobakkens skadevirkninger, men som ganske raskt, hvis ikke alt fra begynnelsen av, løp ut i en endeløs strøm av digresjoner, alt mens små dunster av støv unnslapp foredragsholderens viltre manke hver gang han bokstavelig talt klamret seg fast til den oppbyggelige talen han hadde til hensikt å holde (jeg husker ikke stort av hva han snakket om, jeg bare husker at han snakket om alt mulig annet enn det han skulle snakke om). 

 

Effekten var formidabel. Etter bare noen minutter lå jeg mer enn jeg satt i stolen, fullstendig prisgitt Nyúkhins urkomiske fremtoning, helt og holdent forsvarsløs overfor Jostads overstadige gestaltning av dette plagede menneskets hjelpeløse anstrengelser, frakkeslagene feiende rundt kroppen på ham, brillene dansende på neseryggen, parykken ristende av seg en lysende støvsky for hvert gestikulerte tankesprang, ansiktet fordreid i den ene grimasen mer tennerskjærende enn den andre. Jeg var ikke til å stoppe. Det bare fortsatte å komme, som fra et brølende uhyre dypt nede i meg et sted. Et par ganger satte Jostad øynene i meg, husker jeg – han tenkte kanskje: hvem er det som har dratt med seg denne hysteriske bavianen i teatret en søndag kveld, min mor ikke så lite beskjemmet, må man anta, over sønnens umenneskelige ul – og om jeg ikke var knekt allerede, brakk jeg i to én gang til under disse øyekontaktens pinefulle kunstpauser, improvisert, innbiller jeg meg fortsatt, til min tvilsomme ære. 

 

Hva skjedde? Jeg var som sagt ikke gamle karen, plassert mot min vilje blant et godt voksent publikum for å overvære en teatermonolog der komikken i all hovedsak ligger i tekstens rablende krumspring, dog godt hjulpet, i dette tilfellet, det skal sies, av en utsøkt fysisk fremførelse. Hva skjedde? Jeg ankom stedet med en klump i halsen jeg var på nippet til å bli kvalt av, og forlot det som et pisket skinn, rødflammet i ansiktet av mitt livs latteranfall. Liksom en propp – selve klumpen i halsen! – var løsnet. Liksom jeg var falt i et bakholdsangrep der alt vondt, for en kort stund, i alle fall, var blitt røsket ut av meg.

 

Hva skjedde? Jeg skjønte ikke mye av stykket, ironien gikk meg antagelig hus forbi, alle paradoksene og selvmotsigelsene fløy sikkert langt over hodet på meg. Men jeg skjønte stykket allikevel, fordi jeg så en mann, Nyúkhin, som sto der i sin fortvilelse og kjempet for å holde tanken på rett kjøl, og tungen rett i munnen, og som ikke greide noen av delene, som tvert imot, i sin bestrebelse på å holde seg til saken, igjen og igjen ble offer for sin egen indre uro, sitt sprik av følelser, sitt vanvittige ras av tanker.

 

Eller det er i hvert fall slik jeg husker det, nesten førti år etter. 

 

Morten Jostad vrengte min tristhet som en hanske, den kvelden. Dét var det som skjedde. Min tristhets hanske, viste det seg, var fôret med latter, en vill og kaklende – jeg beklager – sådan. Overgiven, maktesløs, med immunforsvaret nede for telling, ble jeg løftet opp og ut av min egen elendighet og selvmedlidenhet, til det nesten ikke var til å holde ut, det heller.

 

Vi ler så vi griner, som det heter. Men kunne vi ikke like gjerne si det slik, at vi griner så vi ler? At den kraft som kaller på latteren i oss, om det skjer via bløtkaker i ansiktet, skliing på bananskall, promping, hikking, eller en iakttagers observasjon av en som tror seg alene om et pinlig forehavende, eller en velmenende protagonists forkludring av egne intensjoner, på et dypere plan enn vår spontane reaksjon på komikken der og da, stammer fra en konfrontasjon, eller enda bedre: en kollisjon mellom vår ideelle lengsel etter et liv i lykke og fordragelighet, vårt inderlige ønske om at alt skal være bra, på den ene siden, og vår erfaring av at det bare unntaksvis blir slik, på den andre. Liksom en umulig kontakt oppstår, mellom det uutholdelige og noe annet, det uutholdeliges motsatte ytterlighet: lykksalighet, ekstase, bevisstløshet. Latteren som et frihetens øyeblikk fra det forferdelige. Et frihetens øyeblikk, fordi vi mister oss selv, og slik, gjennom å miste oss selv, gjenvinner oss selv, som noe det kanskje allikevel går an å bære. 

 

Og at det er derfor vi har så lett for å le av alt som går galt, fordi vi, idet noe rakner, idet det raser sammen, trer inn i et vidunderlig fellesskap med ulykkesfuglen og sammen med ham eller henne, i noen sekunder, er fritatt for alt vårt strev.

 

Den komikken som berører oss sterkest, er den som berører det triste i oss. På sitt aller sterkeste, mest eksplosive, henter den vår fortvilelse opp som gapskratt. Sagt på en annen måte: den egentlige komedien er i sitt vesen en tragedie. Litteratur, film, teater, eller virkeligheten selv: komikk = vrengt sorg.

 

Stig Sæterbakken

26.10.10