Månedens vektløfter i september: Lars Kjemphol
War is the health of the nation
Vektløfteren er en månedlig sonde som Kunstløftet sender ut i kunst- og kulturfeltet for å undersøke hva ulike aktører tenker, erfarer eller opplever i utøvelsen av eller møtet med kunst for unge mennesker. Vektløfteren er en invitasjon til å tenke høyt og dele dette med Kunstløftet.no sine lesere.
PROSJEKT
Forestill deg følgende: DU får midler og et oppdrag om å gjøre et prosjekt (hva som helst) som setter ny standard for hva kunst for barn og ungdommer kan være. Hva gjør du?
Lars:
Jeg ville kommunisert det jeg mener er det viktigste med kunsten i dag.
Det er at kunsten ikke bare handler om å male pene bilder. For meg handler kunsten om å teste seg selv, å se på alt som "alle vet" og spørre om det er sant.
Kunsten er å kunne tro på utrolige ting en stund, bare for å tro på dem, og slik finne ut om de har en kime av sannhet. En kunstnerisk tilnærming til livet er for meg å stadig vokse, å finne sine egne sannheter og slik se nye sammenhenger og muligheter.
Derfor ville mitt prosjekt vært å starte en skole hvor man i motsetning til i dag begynte å lære barn å tenke mest mulig selvstendig fra tidlig alder. Jeg ville satt visse verdier og premisser som grunnsteiner, og deretter ville det være opp til barna å være med og utvikle sitt helt eget program, basert på deres interesser og talenter.
Dette ville gi barn muligheten til å vokse opp som kritiske, selvstendig tenkende individer med konkrete verdier de selv hadde utviklet som et kompass i livet. Disse barna ville kunne finne sikkerhet i seg selv, og derfor ikke være så opptatt av ytre bekreftelse og konformitet.
Jeg ville lært dem å stadig utvikle seg videre og ikke være redd for å endre sine meninger hvis de finner ut at noe de tidligere trodde på ikke lenger holder mål.
Dette kunne da være et prosjekt som gikk i dialog med barn og unge på kunstneriske premisser. Et kunstverk som bidro til å gjøre barn mer kreative og nysgjerrige på verden.
Improvised Wall Pice
OPPVEKST I KUNSTEN
Hent et viktig minne fra din oppvekst, noe som rommer et kunstnerisk materiale du vil dele med oss. Hvordan vil du presentere din opplevelse hvis et formål var å gi ny innsikt i hva oppvekst og barndom kan være?
Lars:
Hehe... Ehh.... Jeg husker jeg var ni år. Jeg tenkte på hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Jeg hadde nettopp forkastet en årelang plan om å bli arkeolog, siden jeg etterhvert forstod at det var mye mer interessant å lese om dinosaurer og urtidsmonstre enn det var å grave etter ben i jorda med tannbørste.
Så jeg tenkte for meg selv at om jeg skulle ha en jobb jeg kunne trives med måtte det være en jobb der jeg:
1 ikke hadde noen sjef.
2 kunne gjøre hva jeg ville, og gjerne noe forskjellig hver dag.
3 kunne forske og finne ut mer om verden.
Gjennom elimineringsmetoden falt valget raskt på å bli kunstner. "Eg skal bli målar", står det i skoledagboka mi fra dengang.
Etterhvert så jeg at dette yrket også innebar mye mer enn det å male. Det rommer alt jeg noensinne har ønsket meg av frihet og muligheter. Kunsten er stimulerende både skapende og filosofisk. Jeg forsøker hele tiden å se etter ting jeg tror ligger utenfor mine evner, og så forsøke å gjøre nettopp det.
Sisyfos in Space
MAKTKAMP
Forestill deg den norske kunst- og kulturscenen som et samtidsdrama med kunstnere, barn og ungdommer, politikere, forskere, medier, skole og marked etc. som rolleinnehavere. Grunnkonflikten er hva som best tjener barn og ungdommers framtid. Hvem får hovedrollene i ditt drama? Hvilken sjanger velger du (tragedie, komedie etc.)? Hvem "iscenesetter" forestillingen?
Lars:
Et problem jeg stadig ser i filosofien, politikken, kunsten, og verden generelt, er fåtallets tro på at de vet hva som er best for alle de andre. Ethvert dogme, enhver politisk vending, ethvert paradigme tredd nedover hodene til mennesker vil ikke vare. De vil fortsette å gjøre som de alltid har gjort, bare under et annet navn.
Enhver varig endring, for eksempel i hva som gavner barn og ungdoms fremtid best, må utvikles i samarbeid med disse barna og unge om det skal være holdbart.
De må eie avgjørelsen selv om de skal inkorporere den.
Frontside Disaster
PROSESS/PRODUKT
Det sies at tradisjonelle verksforståelser er i oppløsning. Mange kunstnere vier de sosiale prosessene oppmerksomhet – i et forarbeid, eller som en del av et verk. Hvilken betydning har dialogen med unge mennesker (barn eller ungdommer) i utviklingen av et verk, eller i selve verket?
Lars:
Dialogen med mennesker, unge og gamle, har alt å si i et verk. Et verk som er en monolog, som ikke går i dialog med de som opplever det, er i mine øyne mislykket.
Det er mange måter å starte en dialog på, og det er viktig at denne dialogen kan foregå på flere plan. Det viktigste en må gjøre er å vekke en interesse. Uten interesse – ingen dialog.
Sisyfos Minihell
Slik vil de som møter kunsten kunne gå i dialog med den ved å tillegge sine egne tanker til det som allerede er der. Det største rommet for betrakterens deltagelse vil skapes ved at kunstneren legger mest mulig av seg selv i arbeidet.
Arbeidet i seg selv er ingenting. Det er først gjennom de som opplever arbeidet at det begynner å leve.
Tanken på kunst som flyter inn i menneskers hverdagsliv er det jeg er mest interessert i for tiden, og dette jobber jeg med i prosjekter som "Woodland Woodskates" hvor jeg lager skateboards som kunst/transport/subkultur.
Woodland Woodskates
VISJON
Hvor står kunst i offentligheten om 20-30 år? Hva er din visjon for rollen og betydningen av kunst for barn og unge i framtida?
Lars:
Ikke nødvendigvis som et produkt laget av kunstnere, men som en annerledes måte å tenke på. Man ser allerede at dette er på vei.
I dag er mange designere like gode som kunstnerne til å lage bilder. Arkitektene går mer og mer bort fra funksjonelle bygg og nærmer seg formalistisk skulptur. Alle de skapende fagfeltene nærmer seg billedkunsten, mens kunstnerne på sin side jobber med musikk, lager filmer, setter opp teater og skriver bøker.
Kunstens største styrke i dag er friheten den innehar. Muligheten til å tenke nytt. I kunsten kan man forholde seg til egne premisser for godt og dårlig, stygt og pent.
Kunstnere interesserer seg ofte for en rekke forskjellige temaer, og danner seg et eget verdensbilde ut ifra dette. En kunstnerisk tilnærming til livet betyr å tilegne seg et større spillerom for å finne ut hva en selv ønsker å se i verden. Så kan man velge å handle deretter.
Man trenger ikke kalle seg kunstner for å gjøre dette. Om kunst kan være med på å spre en slik holdning, og om det kan etableres allerede i unge mennesker, vil kunsten ha oppnådd mye.
La meg avslutte med et sitat fra Peter F. Drucker som omhandler noen av de største mulighetene og problemene vi står ovenfor i dag. Det går noe slikt:
"Om et par hundre år, når menneskehetens historie skrives i etterpåklokskapens lys, vil det ikke være den nye teknologien eller internett som vil bli vektlagt.
Det viktige vil være det enorme skiftet i menneskelig interaksjon. I dag har flere og flere mennesker muligheter og valg. Stadig flere kan bruke sine tanker og gaver til vårt felles gode. Dette forutsetter at ethvert menneske må lære å lede seg selv på best mulig måte, og vårt nåværende samfunn er fullstendig uforberedt på dette."