Månedens vektløfter i desember: Viel Bjerkeset Andersen

Forestill deg følgende: DU får midler og et oppdrag om å gjøre et prosjekt (hva som helst) som setter ny standard for hva kunst for barn og ungdommer kan være. Hva gjør du?

 

Viel:

Det viktigste å formidle til barn og unge er at de skal være tilstede i sitt eget liv, opprettholde nysgjerrighet og være åpne. Tørre å hoppe ut i situasjoner med begge bena, uten å være sikker på om man klarer å lande. Først da opplever man at grenser sprenges og friheten utvides. Det finnes ikke "det går ikke". 

 

Ulik kunst trigger forskjellige impulser, men det viktigste kunsten kan gjøre er å oppfordre til åpenhet og nysgjerrighet for ting man ikke umiddelbart forstår. En åpning for at tankene kan fly. Gi næring til usikre tanker, - eller bryne altfor skråsikre meninger. Oppfordre til å se; - se opp, se ned, la blikket vandre, hvile, lure på hva man ser og hva man er en del av. 

 

Hva man ser er avhengig av hvem som ser, og hvilke referanser og modus man er i når man ser. Det handler om kommunikasjon. Stille spørsmål, bli nysgjerrig og ikke ta ting for gitt. Jobbe med assosiasjoner; - hvordan ser en frastøtende lukt ut, hvilken form har en pirrende lukt?

 

Oppfordre til å lytte, finne en gjenklang og kjenne etter hvilket volum man selv inneholder.

 

Jeg har en ledestjerne når jeg arbeider med kunst, - og når jeg møter ting jeg ikke forstår:

• John Cage (fra et intervju om arbeidet med verket 4'33'' 2):

"A quiet mind is one free of dislikes; but, since dislikes require likes, it must be free of both likes and dislikes. You can become narrow minded, literally, by only liking certain things and disliking others, but you can become open-minded, literally, by giving up your likes and dislikes and becoming interested in things." 

 

Trude. Leiestad barnehage.

Hent et viktig minne fra din oppvekst, noe som rommer et kunstnerisk materiale du vil dele med oss. Hvordan vil du presentere din opplevelse hvis et formål var å gi ny innsikt i hva oppvekst og barndom kan være?

 

Viel:

Da jeg var liten trivdes jeg med å være mye alene, finne mine små hemmelige rom der jeg lekte ulike rollespill med selvlagde figurer som alle forestilte virkelige mennesker i mitt liv. Jeg lagde meg min egen lille hytte i det øverste rommet i skapet mitt, som jeg innredet med bøker, Donaldblader, tegnesaker, figurer og en lommelykt. Jeg kunne bli der i timesvis, og når jeg ser på det knøttlille avlukket i dag, skjønner jeg ikke at jeg fikk plass. Men det var akkurat passe og rommet en hel verden!

Jeg plukket opp ulike ting fra gaten, alt fra velbrukte tyggiser til frosker og salamandere, puttet dem alle i lommen og tok dem med meg hjem for sortering til forskjellig bruk. Froskene og salamanderne lagde jeg små verdener til, - som de raskt forsvant fra, og tyggisene ble lagt i vannglass, sortert etter hvilke som ennå hadde litt smak igjen til de umulige som hadde litt for mye grus i seg til å være gode å tygge.

Jeg fikk et gammelt manuelt fotoapparat da jeg var ganske liten, og lærte meg å snurre opp film i mørket, fremkalle og kopiere. Jeg elsket å sitte i mørkrommet og få fram bilder. 

 

For meg der og da handlet ikke dette om kunst, men jeg ser i ettertid hvor viktig friheten jeg hadde til å dra med meg alt dette rasket hjem, nyttigheten i å hele tiden bruke hendene, lage små regier og scenografier for mine egne historier, være oppmerksom på ting og detaljer, ha blikket med meg og se muligheter i det som andre vil tenke på som søppel.

 

Fremdeles finner jeg masse på bakken, ting og assosiasjoner som senere blir idéer til eller deler av kunstprosjekter. Ser jeg et avkappet hanehode på gaten i Paris, klarer jeg fremdeles ikke la det ligge, og rakst forsvinner det ned i lommen min for senere bruk.

 

Prelude for Eternity - Selfportrait. 2009.

Forestill deg den norske kunst- og kulturscenen som et samtidsdrama med kunstnere, barn og ungdommer, politikere, forskere, medier, skole og marked etc. som rolleinnehavere. Grunnkonflikten er hva som best tjener barn og ungdommers framtid. Hvem får hovedrollene i ditt drama? Hvilken sjanger velger du (tragedie, komedie etc.)? Hvem "iscenesetter" forestillingen?

 

Viel:

Det måtte bli et drama der positiv og god energi seirer! Og som viser hvor absurd det er at mange mennesker bruker masse energi i livet sitt på å være negative, se problemer i alt, rakke ned på og arrestere andres initiativ, og mislike og være redd for alt det som er utenfor det konforme.

 

Sfæren. Bragernestunnelen, Drammen 2002.

Det sies at tradisjonelle verksforståelser er i oppløsning. Mange kunstnere vier de sosiale prosessene oppmerksomhet – i et forarbeid, eller som en del av et verk. Hvilken betydning har dialogen med unge mennesker (barn eller ungdommer) i utviklingen av et verk, eller i selve verket?

 

Viel:

Dialogen med unge mennesker er veldig viktig, - hele tiden. Og med etter hvert store tenåringer i huset er de aktivt tilstede i mitt liv som korreks og meningsbrytere i forhold til mitt eget ståsted, men de er også fin klangbunn for egne idéer og arbeid. 

Like viktig som dialogen med unge mennesker, er at man arbeider for at samfunnet ikke skal være så alderssegregert, for alder er i mange tilfeller abstrakt. Hvis man setter seg ned og er negativ til det meste og lukker igjen for ting man ikke forstår, blir man jo gammel og utdatert før man er 20! Det blir et kjedelig liv. 

Pingpong. Grålum ungdomsskole.

Hvor står kunst i offentligheten om 20-30 år? Hva er din visjon for rollen og betydningen av kunst for barn og unge i framtida? 

 

Viel:

Jeg ønsker heller å fokusere på betydningen av kunst i samfunnet generelt. Hvis kunst; -kunstneriske prosesser og ulike kunstuttrykk, blir ansett som en naturlig del av et kulturelt og åpent samfunn, vil det automatisk også bli en viktig del av barn og unges liv. Det betyr at man må se verdien av kunst, ytringer og uttrykk som umiddelbart ikke omsettes for penger, men som derimot kan skape diskusjoner, forbitrelse og glede. Man må godta at kunsten er både lokal og internasjonal, og vokser på å være åpen. Når noen forfekter at man kun skal hegne om "norske verdier" er det forferdelig sneversynt og bakstreversk. 

Det må aksepteres at kunst er en profesjon, også den kunsten man blir provosert av og ikke forstår, og en viktig del av et nødvendig mangfold i et samfunn. Og at kunsten ikke nødvendigvis skal være et middel for å løse et problem. 

Men uten profesjonelle kunstnere som tør å satse, blir det heller ingen grobunn for underskogen, det frivillige og amatørkunsten. Og da blir det også smått med kunst for barn og unge. 

 

Myter, bokomslag til en antologi for barn og unge, Aschehoug.