Månedens vektløfter i mars: Martin Slaatto

Forestill deg følgende: DU får midler og et oppdrag om å gjøre et prosjekt (hva som helst) som setter ny standard for hva kunst for barn og ungdommer kan være. Hva gjør du?

 

Martin:

Utvider det jeg holder på med. Akkurat nå vil dette si en utvidelse av trommel og organprosjektet. Konkret er dette et skrog, en reise, forflytning. Jeg ville tilbringe mye tid sammen med barn og unge, måltider, reiser, komme forbi hinderet det er å se de som "barn og unge". Prosjektet har en klar estetisk dimensjon, bl.a. som skulpturelt prosjekt, men tidsdimensjonen er viktig for at det skal få mening, et alvor.

 

Prøver med kokongen (Pastillstupet) på Dansens Hus vinter 2010. Foto: Jacob Slaatto.

 

 

En inkluderende holdning er avgjørende. Barn og unge er ikke annerledes enn oss, og vi trenger ikke nødvendigvis å tenke annerledes når vi produserer kunst for barn og unge, det er mer et spørsmål om forskyvninger, lytte og inkludere. 

 

 

Hent et viktig minne fra din oppvekst, noe som rommer et kunstnerisk materiale du vil dele med oss. Hvordan vil du presentere din opplevelse hvis et formål var å gi ny innsikt i hva oppvekst og barndom kan være?

 

Martin:

Veien ned til fjorden i Trondheim. En risikabel kløft vi måtte komme oss over. Et hinder som krevde en spesiell mestring - et forløp av trinn, grep, vektforskyvninger - på vei til barkebåtstedet.

 

Fra Martins fotoblogg.

 

Hva former vår estetiske bevissthet? Passasjen ved barkebåtstedet. Som en nøkkel man måtte bruke for å få tilgang. Satt sånn i kroppen. Jeg er fascinert over slike fenomener som får et avtrykk i kroppen, og har også i stor grad latt meg inspirere av kunstnere som jobber tett på naturen, f.eks Andy Goldsworthy.

 

I oppvekst og barndom er vi følsomme og det former oss som mennesker. Det må være rom og tid for å finne ut av ting, for å se ting, nærheten blir forsterket. Jeg er vokst opp i et hjem der min fars arbeid som arkitekt sikkert i stor grad formet meg. Det var en selvfølge at estetiske dimensjoner var viktige og formende. 

 

Fra Martins fotoblogg.

 

 

Forestill deg den norske kunst- og kulturscenen som et samtidsdrama med kunstnere, barn og ungdommer, politikere, forskere, medier, skole og marked etc. som rolleinnehavere. Grunnkonflikten er hva som best tjener barn og ungdommers framtid. Hvem får hovedrollene i ditt drama? Hvilken sjanger velger du (tragedie, komedie etc.)? Hvem "iscenesetter" forestillingen?

 

Martin:

Tenk deg et synkende skip med alle om bord. Det er jo å håpe på at de voksne går rett på det mellommenneskelige; at de ser barna, passer på å gi masse trygghet. Men faren er vel stor for at de er opptatt med å finne ut av de tekniske finessene på de høyteknologiske redningsflåtene…

 

Fra Martins fotoblogg.

 

 

Det sies at tradisjonelle verksforståelser er i oppløsning. Mange kunstnere vier de sosiale prosessene oppmerksomhet – i et forarbeid, eller som en del av et verk. Hvilken betydning har dialogen med unge mennesker (barn eller ungdommer) i utviklingen av et verk, eller i selve verket?

 

Martin:

Jeg kjenner en sterk motstand mot å tenke på barna som "de andre". Kunsten er en stor arena, og har så mange dører eller innganger som gir oss mulighet til å oppleve verden sammen. Og mange tolkningsmuligheter. Jeg driver ikke med kunst for å tilfredsstille Petter på fire. Men i dialogen med f.eks. barn, tar jeg kanskje i bruk måter å oppføre meg på, synge på osv. som er livgivende. Selv om det i utgangspunktet er noe jeg gjør fordi jeg er sammen med et barn, oppdager jeg raskt at aktiviteten godt er noe jeg kan drive med helt uten barna tilstede.

 

Kontakten med barn, men også eldre, kan være springende og fragmentarisk. Surrealismen tiltaler meg som basis for å forstå hvor adekvat kunst er for et samfunn. I større grad burde vi ivareta og respektere denne adferden, disse uttrykkene, for å kunne ta vare på både barndom og alderdom. Verdien i det som tilsynelatende ikke henger sammen. Hvis vi blir for opphengt i A-Å logikken, blir det bare en viss alder vi kan sørve…

 

Mitt inntrykk er at kunst for barn noen ganger presenteres som "en god gjerning" i stedet for å betraktes som arena for plutselige spennende koblinger.

 

Jeg har aldri laget prosjekter som er rettet spesifikt mot barn. Men når jeg f.eks syklet med rød skøytedrakt på trehjulsykkelen "Tuffe" på Oslo S, kom jeg i kontakt med en rekke barn. Det er jo en opplagt kobling, men jeg opplever at barn fint får utbytte av mye kunst "for voksne", men at mange voksne "melder seg av" kunst rettet mot barn, som om den ikke er like utfordrende, som om de ikke trenger å bry seg. 

 

Hvor står kunst i offentligheten om 20-30 år? Hva er din visjon for rollen og betydningen av kunst for barn og unge i framtida? 

 

Jeg er en enkel sjel som er veldig øyeblikksorientert. Jeg forsøker å være tilstede hos min eldre mor og mine små barn. Men jeg har en grunnleggende tro på at kunst spiller en viktig rolle for mennesker i alle aldre og til alle tider. I min egen kunstproduksjon har jeg de siste årene hatt turning fifty – preparing for eighty… som undertittel. I det ligger det vel en skrekkblandet fryd over det som skal komme, men samtidig en tro på at det i hvert fall er en framtid der, og det kan vel også oppsummere spørsmålet. 

 

Fra prosjektet "Rå sløyfe".  Foto: Knut Bry.