Utdatert som kritiker?

Listen telte drøye tretti deltakere, inkludert arrangører, da Barnebokinstituttet i midten av oktober arrangerte forskningssymposiet «Barnelitterær kritikk». I løpet av to intense dager ble de litterære og kunstfaglige posisjonene i samtidas barnelitteraturkritikk diskutert, i tillegg til oppfattelser av barn – selve begrepet barn – og hvordan man generelt tilnærmer seg kunst som retter seg mot barn og unge. Som NRKs teaterkritiker Karen Frøsland Nystøl uttalte: «jeg er tross alt over tretti», noe som henspeiler på kritikerens posisjon som konstant utenforstående innenfor kunst for unge. Både bøkene og forestillingene retter seg primært mot en målgruppe som er mange år yngre enn anmelderen, og til tross for at også anmelderen selv en gang har vært ung(dom) så befinner man seg ikke lenger innenfor målgruppen. Man er på sett og vis utdatert, men hvordan kan man likevel skrive relevant kritikk?

 

Illustrasjon fra Eva Billows bok «Pojkarna igelkotts vinterskor».

Først ut på symposiet var den finske barnebokkritikeren Mia Österlund som tok for seg tradisjon og fornyelse innenfor barnebokkritikken. Österlund snakket delvis om den akademiske billedbokkritikken, og delvis om samspillet mellom det verbale og det visuelle i barnebøkene. Hvert år utgis det ti til femten bøker på finlandssvensk, som er Österlunds språklige tilhørighet, og det gir seg da selv at hun ikke utelukkende virker som barnebokkritiker. Flerhattsituasjonen er nok velkjent for de aller fleste kritikere, uavhengig av kunstsjanger og målgruppe. Men hvem retter barnebokkritikerne seg egentlig mot? Voksne eller barn? Som Österlund hevdet så kan uthviskingen av aldersgrenser i barnebøkene også gjelde kritikken. Det handler om å være villig til å utforske ulike lesemåter, ulike tilnærminger samt være teoretisk mangesidig. Österlund presiserte viktigheten av at barnebokkritikeren er oppdatert på det litterære feltet også utenfor sitt eget felt, men som en av symposiets deltakere kommenterte etter innlegget, så er det jo da også en viss sjanse for at man sprer seg for tynt. Hvordan unngå å bli 'halvveis' på begge deler? I tillegg er det jo også viktig å være oppdatert på samtidens barnekultur i videre forstand – noe som i seg selv er et krevende oppdrag. 

 

Fra forsiden til «Olivia spiser kunst» av Rikke Komissar og Tiril Valeur.

Etter en liten pause, var turen kommet til Ph.D. førsteamanuensis Boel Christensen-Scheel som tok for seg barnelitteraturkritikkens visuelle kompetanse og perspektiv. 

Christensen-Shceel hadde gått gjennom en del ulike anmeldelser, og kommet til at de fleste barnebokanmeldere ofte følger et slags standardoppsett. Dette har et tydelig format – hvor bildebedømmelsen gjerne kommer sist, og får minst plass. Bildene omtales i tillegg gjerne som 'illustrasjoner', og ikke som selvstendige uttrykk. Dermed blir det liggende en implisitt tolkning av bildene som noe annenrangs. I tillegg kommer en språkbruk som også er med på å begrense det visuelle materialet, og det ser ut til å være et fraværende aspekt som omhandler den visuelle tradisjonen. Anmeldere skriver gjerne om flaten (farge, dybde, lys og figurer) – noe som er relevant i maleteori, men ikke i kunstsammenhengen disse bøkene gjerne inngår i. Et annet aspekt hun reagerte på er kunsthistoriske referanser, -isme-referanser, som gjerne anvendes på en overordnet måte. Det fører til et utvendig kunsthistorisk perspektiv, som er nokså upresist og ikke beskriver det som foregår. Det gjør det vanskelig for leseren å forestille seg det som omtales, samtidig som det vitner om en manglende fortrolighet til det kunsthistoriske.

 

Som regel består anmeldelsene av rene beskrivelser av det som er blitt gjort, men ikke en relevantgjøring av hvorfor. Christensen-Scheel påpeker at visuell kultur handler om virkelighetsforståelse, det dreier seg om å ta inn over seg de mediale strukturene og se dem som sosiale konstruksjoner. Hun trekker paralleller til boka Child art after modernism, som ser på hvordan ideen om 'det uskyldige barnet' fortsatt gjør seg gjeldende: ideen om at barnet ikke er en del av en visuell kultur, at det ikke selv produserer og reproduserer. I beste fall er det en forenklet visualitet som kommer til syne i både kritikken av og formidlingen til kunst for barn og unge, i henhold til Christensen-Scheel. 

 

Foto fra prøvene til en av forestillingene til Dockteatern Titut.

Hun refererer også til Kunstløftets kongress, Vi prøver å planlegge det helt perfekt, og leser Rickard Borgströms konsept dithen at så lenge kunsten holder høy nok kvalitet så kommuniserer den også til de unge. Dette ser hun som et klassisk kunstnerperspektiv, som står i kontrast til undervisningsperspektivet – uten at sannheten muligens ikke ligger i noen av ytterpunktene. Christensen-Scheel understreker betydningen av å ta inn over seg det visuelle som grunnlag for kunnskapsproduksjon. Dette gjelder ikke bare i barneboka eller kritikken av denne, men mer generelt. Det handler om å forstå viktigheten av vår billedlige og sanselige oppfatning. Avslutningsvis ble billedboka Olivia spiser kunst brukt som eksempel på et møte mellom barn og komplekse visuelle kulturer.

 

Spørsmålene fra de øvrige symposiumdeltakerne handlet i etterkant mye om hvilken kompetanse billedbokkritikeren skal ha, og hvordan vedkommende skal tilegne seg dette. Christensen-Scheels hovedpoeng er at man som billedbokkritiker bør prøve å 

gjøre de samme koblingene med det visuelle uttrykket som man gjør i litteraturen, altså gjøre meningsbærende tolkninger. Dette krever ikke nødvendigvis en visuell kompetanse, selv om man også ser for seg at det kunne vært flere anmeldere med en annen kompetanse. Det handler også om hvilken effekt bildene har på leseren, hvordan man påvirkes av det – og hvilke tanker og reaksjoner man får. Med andre ord, at man forholder seg til verden utenfor og ikke bare et lukket verk.

 

Plakatfoto fra en forestilling av Boulevardteatern.

Elina Druckers innlegg Lättsmält eller tuggmotstånd?, omhandlet posisjoner i det barnelitterære feltet. Hun gjennomgikk forfatterskapet til den svenske kunstneren, illustratøren og forfatteren Eva Billow. Hennes produksjon strekker seg fra sent 20-tall til tidlig 70-tall, med en hovedvekt på 40- og 50-tallet. Et dynamisk samspill mellom tekst og bilde er sentralt i forfatterskapet, samtidig som hun også underviste i kunstfag – med blant annet Tove Janson blant elevene. Billow var som regel veldig konsekvent i sine arbeider og jobbet med nærmest uforandret stil. Hun fortsatte å fordype seg i egen stil og estetikk, noe som lett fører til at man som kunstner kan stemples som utdatert eller uaktuell. Druckers innlegg stiller spørsmål omkring hvorvidt oppfattelser om god smak og kvalitet kan bli en motsats til utvikling og nyskapning? Hvem definerer den gode smak? På hvilke kriterier? Og hvordan blir dette til rådende forestillinger?

Symposiets første dag avsluttet med en paneldebatt bestående av Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås, Klassekampens kulturredaktør Marte Eielsen og Bergens Tidendes litteraturansvarlig, Siri Økland. Temaet var hvordan barnekulturen behandles barnekulturen i de respektive avisene. Det mest konkrete resultatet var en oppfordring fra Åmås om at Aftenposten gjerne vil ha mer debatt om barne- og ungdomslitteratur, samt at de dekker denne typen litteratur og barnekultur generelt i redaksjonen. Redaktørene etterlyser også mer personlige henvendelser fra forlagene.

Symposiets andre dag var i stor grad viet scenekunsten, med presentasjoner av de to svenske teaterhusene Dockteatern Tittut og Boulevardteatern. Førstnevnte er et småbarnsteater, mens sistnevnte retter seg mot både barn og voksne. Tradisjonen med å dramatisere barnebøker ble tematisert – samt muligheten for å opprette egne teaterskoler for å utdanne skuespillere innen tradisjoner man selv ser et behov for.

 

Karen Frøsland Nystøyl fikk æren av å avslutte symposiet, med sitt innlegg Om å få en elefant til å danse. Elefanten som skal danse er norsk institusjonsteater, som fikk kritikk av Nystøyl for å lage scenekunst for barn som i stor grad handler om å være 'fint' og underholdene. Særlig var det institusjonsteatrenes juleforestillinger som ble kritisert, som Nationaltheatrets Reisen til julestjernen og Riksteatrets Pulverheksa og julenissen, som Nystøyl ikke finner relevante for barns hverdag i dag: Barn skal bryne seg på kunsten, de skal utvikle seg og møte motstand. Barneteaterkritikken i Norge ble anklaget for å være preget av unnfallenhet, hvor man har anmeldt ut fra kriteriene som forestillingen legger. Dette er med på å bygge opp under at både barneteater og kritikk av denne får lavere status. Derfor er det opp til kritikeren å ta barneteatret på alvor, hevder Nystøyl.

 

Fra forsiden til Pulverheksa og julenissen.

 

I likhet med barnebokkritikerne etterlyser også Nystøyl barneteaterkritikere med kunnskap om barn, med referanse til Kunstløftets prosjektleder Rolf Engelsens kronikk Kunst i nytt rom. Også Nystøyl problematiserte tradisjonen med å dramatisere barnebøker: Teatret skal ikke være en reproduksjon av eller en forlengelse av litteraturen. Det må være noe eget, tilføre noe – noe nytt må skje.

Før symposiet avsluttes helt, ble størrelsen 'barn' diskutert. Det ser ut til å være bred enighet omkring behovet for at kritikeren også skal ha kunnskaper om barn og barnekultur – men blir ikke dette lett ensbetydende med at man bruker egne barn som sannhetsideal? Kristin Ørjasæter ved Barnebokinstituttet trakk paralleller til Christensen-Shceels innlegg fra dagen før, om det performative i resepsjonene – altså hva kunsten gjør med en. En voksen kunstviters møte med et verk vil sannsynligvis skille seg fra et barns – noe man må ta høyde for i sin kritikk, uten at noen satt med fasitsvaret på hvordan. Men jeg velger å la Nina Goga få siste ord i denne sammenhengen, med sin påminnelse: det kompetente barnepublikummet ser og leser tross alt mye uten foreldre også. Barn har en stor tekstlig omgang utenfor hjemmet sitt – det er viktig å tro på barnepublikummet.

 

 

Anette Therese Pettersen, tidligere redaktør for kunstløftet.no

07.11.11