Sakte revolusjon

En forestilling får muligens det publikummet det fortjener – eller? Det er i hvert fall min erfaring at publikum gjerne endrer seg i takt med både spillsted og forestilling, og den stemningen som rår blant et ungdomsskolepublikum en mandag morgen er helt klart svært annerledes fra den man møter en fredagskveld på Nationaltheatret eller Den norske opera og ballett. Masse trengsel og ikke en kjeft som tar et skritt til siden, sier 'beklager, bare heng jakka di her.' Til mandagspublikumets fordel skal tillegges at den unge herren som sa til kompisene sine, 'hey, la dama få skoa sine, da' – han hentet høfligheten tilbake. Men, for å komme til poenget mitt: dette publikummet tar gjerne mer plass og de har ikke den automatiske respekten for kunst som kjennetegner store deler av et mer tradisjonelt publikum. Manifestert gjennom et utsagn jeg overhørte fra en av elevene til læreren sin på vei inn i salen: "vi får håpe at dette blir verdt det, da." Nå fikk jeg aldri høre hans dom etter forestillingen, men på energinivået og kommentarene som falt ellers å dømme så antok jeg at det var det.

Fra forestillingen «Før det ringer»
 

Før forestillingen startet, og et lite stykke inn i den for den saks skyld, tok det litt tid før publikum falt til ro. Min sidemann kommenterte med nokså jevne mellomrom: "for en jævla taper, ass" gjennom hele forestillingen. Men "Før det ringer" så likevel ut til å skape entusiasme blant hans skolekamerater. Forestillingen omhandler ungdomsskoleeleven Janus, som bor sammen med sin mor. Hun har psykiske problemer, og hvem som er den egentlige voksne av mor og sønn er tidvis vanskelig å si. Janus er forelsket i den nyinnflyttede Dina, som også klassekameraten er forelsket i. "Før det ringer" tematiserer mobbing, usikkerhet, sosiale forskjeller, følelseskaos og kanskje mest av alt: hvorfor vi tar de valgene vi tar. 

 

Brageteatret og dramatiker Liv Heløe har da også brukt nettopp denne ungdomsskolen (Galterud ungdomsskole) i utviklingen av forestillingen. Brageteatret kom med en åpen bestilling til Heløe, uten føringer på hva den skulle handle om. Heløe sier hun ønsket å tilknytte seg en instruktør før skriveprosessen startet, og fra begynnelsen arbeidet hun med instruktør Jon Tombre. Da det ble klart at han skulle begynnes som kunstnerisk ansvarlig for sceneavdelingen ved Dramatikkens Hus overtok Cecilie Mosli regien. Heløe og Tombre tilbragte to dager i klasserommet til en tiende klasse ved Galterud ungdomsskole – to fulle skoledager med observasjon av undervisning og elevenes omgang med hverandre. Deretter har referansegruppe av elever vært involvert i deler av arbeidet, blant annet i diskusjon av tema. Men det er likevel Heløe som har tatt tema- og handlingsvalg. Hun visste tidlig hva teksten skulle handle om, men også scenograf kom inn i bildet før ordene kom på arket. Idéen om en hvit kube, som er forestillingens hovedscenografi, eksisterte før teksten. Det ble i forbindelse med denne bestemt at teksten skulle deles inn i ni deler eller bilder – og mellom disse delene flytter utøverne på kuben. Referansegruppen har også kommet med tilbakemeldinger underveis i prosessen, og samarbeidet har i henhold til Heløe inspirert og gitt spesifikt innhold – men det har ikke hatt noen direkte innvirkning på selve formen. "Vi strekker oss for å møte dem – og det er med på å bestemme hva vi lager," sier Heløe. 

 

Men hva betyr det 'å bruke unges perspektiv'? 

 

"Det spesielle ved ungdomstiden er det å hele tiden være prisgitt andre, helt fram til videregående – og det er en knallhard tid i livet." sier Heløe. I forestillingen har de ønsket å gi plass til individet, og perspektivet i "Før det ringer" er gitt ut i fra hvordan de opplevde skolehverdagen. De har også samarbeidet med en koreograf i arbeidet med forestillingen, og det er spesielt karakteren Dina som uttrykker seg gjennom dans. Slik åpnes det opp for mer enn en tekstlig forståelse av både handlingen og karakterene, og alle følelsene og tankene som raser gjennom en ungdomskropp får plass. 

Brageteateret

På Brageteatrets egne nettsider beskriver teatret seg som et 'teater som produserer forestillinger med barne- og ungdomsperspektiv.' Og teatersjef Terje Hartviksen presiserer at dette handler om å skape et teater hvor barn og ungdom føler at forestillingene angår dem. "Barn og unge vokser opp i en annen verden enn jeg gjorde," sier Hartviksen videre, "og teatret må endre seg for å være i dialog med de som er i verden. Det er ekstremt viktig at man er i dialog – både i research og i den kunstneriske prosessen." 'Sett og hørt' er stikkordene i Brageteatrets arbeid. Respekt, kunne man kanskje også kalt det. "Barn og unge har et like, om ikke mer, velutviklet følelsesliv som voksne. Alle fødes med et kompleks følelsesapparat og gjennom livet avlæres vi å vise følelser. Vi skjuler oss for hverandre, vi lærer at vi ikke skal belaste andre med våre utfordringer," sier Hartviksen.

 

I forbindelse med "Før det ringer", som er en del av det europeiske ungdomsteaterprosjektet Platform 11+, så har Brageteatret inngått et fireårig samarbeid med Galterud ungdomsskole. Der står elevene for deler av produksjonen, som en glasskunstutstilling tilknyttet "Før det ringer." Her har elevene blitt veiledet av kunstnere underveis i prosessen, og resultatet er ni verker som er titulert etter de ni delene eller bildene i selve forestillingen, og beskriver den mentale/fysiske tilstanden karakterene der befinner seg i på ulike tidspunkt i forestillingen. Etter endt utstillingsperiode på Union Scene skal verkene flyttes til skolen og fungere som permanent utsmykking. 

Opprinnelig møttes elleve teaterinstitusjoner fra elleve europeiske land med en felles utfordring: å skape teater for en målgruppe som ser ut til å havne mellom alle stoler, nemlig de over elleve år. Eller, rettere sagt, de mellom elleve og seksten år. "De som er for store for barneteater, men for unge for voksenteater, de skal være vår hovedmålgruppe," sier Hartviksen. Det er Brageteatret som leder det europeiske samarbeidet, som nå består av fjorten institusjoner fra tolv land, som i løpet av fire år skal produsere teater for ungdom, utveksle erfaringer, samarbeide og opprette et nettverk hvor ekspertisen skal kunne utvikles. "Denne målgruppa mangler også dramatikk, så en del av prosjektet er å utvikle ny dramatikk. Denne våren har institusjonene hele fjorten urpremierer, og vi håper at samarbeid med andre kulturer kan føre til andre måter å arbeide på, andre arbeidsformer og uttrykk. Det neste prosjektet Brageteatret skal i gang med nå etter "Før det ringer" er et samarbeid med tyske Theater Junge Generation i Dresden," sier Hartviksen. 

 

Men er det noen generelle forskjeller i perspektivene til voksne, barn og unge? 

 

"I tillegg til at barn og unge har et om mulig mer velutviklet følelsesliv, har de samtidig ingen reell makt i samfunnet. Deres synspunkter kommer rett og slett ikke frem, selv om deres eksistensielle opplevelser er langt flere enn voksnes. Vår, Brageteatrets, rolle er å ta dem på alvor. Slik kan vi få et mer lyttende, og mer harmonisk samfunn. Hvis vi ikke lytter og tar til oss det de kommer med, så lærer vi bort et autoritært samfunn i stedet for å lære bort demokrati og nærhet. 'Å ta på alvor' høres fort ut som en floskel – men det er viktig at man ikke bare sier dette, men gjør det. At man lytter og forsøker å sette seg inn i deres posisjon så godt som vi klarer det, og skaffe de beste kunstnerne til prosjektene man skaper. Det krever at det er like selvfølgelig med høykvalitets kunst som for voksne. Og hvis vi gjør det, så vinner vi også tillit hos dem," sier Hartviksen. 

 

Men hvilken rolle tror du teater spiller i barn og unges liv? Er det aktuelt – og hvordan kan det gjenvinne en mer aktuell stilling? 

 

"Hm. Det jeg vet er at når det er bra, når det treffer, da vil de ikke gå. Da henger publikum igjen, de spør etter mer eller ønsker å diskutere med skuespillerne. Flere kommer også med tilbakemeldinger på at de opplever teatret som mer nært enn filmen, at teatret kan levere en nærhet kinoen aldri kan. Teatret må fungere på sine egne premisser – det kan ikke overgå filmens realisme, og bør heller ikke forsøke å gjøre det. Teatret er på mange måter virkeligere enn virkeligheten når det fungerer – det komprimerer og fremhever en utgave av virkeligheten som blir virkeligere." 

 

Så dere jobber altså som en slags sakte revolusjon – som søker å nå de fremtidige makthaverskene? Men hva med å gi dem teater helt på deres premisser, på deres egen fritid? Barn og unge bestemmer i liten grad over sin egen tid – er det i det hele tatt mulig å legge til rette for teater som de selv kan velge? Altså at de selv velger kunsten fremfor at deres foresatte eller lærere gjør det for dem? 

 

"Vi spiller jo både åpne forestillinger og skoleforestillinger. Da jeg jobbet som teatersjef Riksteatret fikk jeg en henvendelse fra Norsk Kulturråd (NKR) som ønsket å gjøre et forsøk på å finne andre arenaer som ungdom selv oppsøkte, og da ville NKR støtte Riksteatret økonomisk for å forske i dette. Da foreslo jeg å heller forske på gymsalen, som allerede er deres arena. Ungdomsklubben og idrettsarenaer er jo heller ikke arenaer hvor de egentlig kommer for å se teater. Det syntes NKR ikke var noen god idé. Men jeg mener gymsalen er både det beste og verste stedet for teater. Best fordi det er et sted som treffer alle – hvor økonomiske, sosiale og kulturelle skiller oppheves. Da kommer vi til dem med teatret, og vi lever jo av å prøve å nå frem. Og verst fordi det ikke er ment å være en teatersal. Det er ikke det eneste stedet man bør vise teater, men det er ikke så dårlig som ryktet skal ha det til! Ved å endre gymsalen, gjøre den til et teaterrom, så presenterer man publikum også for noe annet. Man tar igjen makten over rommet. Men det er som regel alltid de voksne som tar alle avgjørelsene – selv om vi trekker barn og unge inn i prosessene, så er det vi som står for de endelige valgene. Det betyr at vi også må lytte mye og hente noe ut av det som kommer, vi må kunne faget vårt og gi form til historiene som kommer frem. Vi må være i nær dialog, men det handler ikke om pedagogikk. Det handler ikke om å ha de riktige svarene, men snarere om å vise barn og unge hvor komplisert verden er – at den ikke er tabloid. Kompleksiteten åpner for flere muligheter, og slik også for håp." 


Anette Therese Pettersen, 5. februar, 2010