Se og snakke sammen

Far tenker: 

Barn er konservative, sier noen. Alle er konservative, sier andre. Jeg kom på at jeg ikke likte å se adapsjoner av bøker som film eller tv-film da jeg selv var barn. Jeg var rett og slett konservativ, eller i allefall i utgangspunktet svært tro mot den første versjonen jeg hadde forestilt meg. Tro om dette gjelder for barna av i dag? Kanskje ikke? De siste årene har jo bøker, film, dataspill osv. blitt en eneste stor greie.

 

Det Norske Teatret og Kaffistova hører på en måte sammen. Men på Kaffistova er det nesten bare julemat å få, så vi deler en porsjon med kjøttkaker, poteter og ertestuing før forestillingen. Vi har bestemt oss for å bruke en diktafon å ta opp de samtalene vi har om forestillingen vi skal se. Det skal senere vise seg at det blir mange og lange samtaler som må kuttes og redigeres for å gi en tekst som andre kan lese.

 

Erik: Synes du det er rart å lese først og så se noe som teater eller film?

 

Alvhild: Nei, egentlig ikke så veldig rart. Men det er ofte litt forskjellig. Handlingen er ofte ikke den samme. Eller det handler om det samme, men det er ikke alltid det samme som skjer. Det skjer også noen andre ting. Sånn som i boka, der står det at de spiser poteter og ertestuing...

 

Erik: Ertesuing? I hvilken bok?

 

Alvhild: I boka - liksom. Men når det kommer på teater så spiser vi pølser i stedenfor. Ikke akkurat det samme!

 

Vi har lest den hundre år gamle boka "Den hemmelighetsfulle hagen" av Frances Burnett noen måneder tidligere og vi fortsetter å snakke om boka.

 

Alvhild: Først var det en pike, som het...et eller annet. Det var kommet en sykdom, så hun måtte dra til onkelen sin. Hos ham oppdager hun en hage som er låst av. Hun finner nøkkelen til denne hagen. I hagen har konen til onkelen omkommet fordi greinen hun en gang satt på brakk.

 

Erik: Datt hun av og døde?

 

Alvhild: Ja. Jo, så hører jenta skrik i huset om natten. Hun går etter lyden og finner et rom med en gutt i. Dette er gutten til onkelen. Han er ganske syk og ligger bare i sengen, men de blir raskt gode venner. Så går hun og gutten ut i den hemmelige hagen og begynner å gjøre den fin.

 

Fra Det Norske Teatrets forestilling "Den hemmelege hagen". Foto: L-P Lorentz.

 

Men hun møter også en annen gutt som er broren til barnepiken hennes. De lager ting sammen og har mange dyr som venner. Etter en lang stund kommer faren til gutten hjem og hører at de ler inne i hagen. Så han åpner opp døren, de ler sammen og han lar dem være der.

 

Jeg glemte å si at fordi gutten ikke kan gå, øver han seg på å gå sammen med jenta helt til han klarer det. Men de voksne vet ikke at han er frisk og kan gå.

 

Erik: Ja det er vel omtrent slik boken slutter. Jeg forbinder boka med den overgrodde hagen med høye murer rundt.

 

Alvhild: Hm. Det er fullt av overgrodde roser der. Han gartneren han hadde jo lovet moren til gutten å passe på rosene. Så han gjorde det og oppdaget etterhvert at barna var i hagen.

 

Fra Det Norske Teatrets forestilling "Den hemmelege hagen". Foto: L-P Lorentz.

 

I foajeen etter forestillingen ser vi at det er hengt opp endel bilder fra forestillingen. Vi blir stående å samtale utifra dem.

 

Erik: Tenk på all den tiden og ressursene som er brukt for å lage dette til oss. 

Jeg tenkte forresten på "World Of Warcraft", dataspillet. Der er det jo slik at når figurene ikke aktiviseres, står de og beveger seg på samme måte som vi så i forestillingen.

 

Alvhild: Ja det gjør de. Og når noen snakket, stod de andre og hørte på mens de gjorde slike bevegelser som i dataspillene. 

 

Vi kommer i snakk med en mann som også står og ser på bildene.

 

Mann: Det var utrolig mye effekter. Var det den samme jenta som spilte hun til å begynne med og hun som var sånn... "switchet"?

 

Alvhild: Ja. Jeg la merke til det! Jeg så også at det var en løsnese - for jeg så at den beveget på seg. Og så så jeg trådene når de fløy i luften.

 

Mann: Det så ikke jeg altså, selv om jeg prøvde å følge godt med.

 

Fra Det Norske Teatrets forestilling "Den hemmelege hagen". Foto: L-P Lorentz.

 

Vi ser på resten av bildene og oppdager noen forskjeller på dem og det vi så, at det var en heks med som ikke finnes i boka og at vi har lagt merke til litt forskjellige ting. Vi ser også hva som måtte gjøres teknisk for å få enkelte av scenene til å fungere.

 

Alvhild: Det der var vel ikke med i forestillingen! Hun gjorde jo slik (viser).

 

Erik: Det virker som du kanskje har fått med deg mer enn meg. Er du interessert i det som gjør teateret, det som ikke skal synes - det som skaper effektene? Og hvorfor så du ting som han mannen vi snakket med ikke så?

 

Alvhild: Det kan hende at han hadde litt dårligere syn og dårligere hørsel. Ja siden han ikke hørte at det var så veldig høy musikk. 

 

Erik: Synes ikke han at musikken var høy?

 

Alvhild: Nei jeg vet ikke. Jeg spurte han ikke om det. Men jeg stirret veldig på han som spilte fuglen, og da så jeg at nesen beveget på seg. Og tauene, når de fløy i luften.   

 

Erik: Det var ganske flott gjort. Men egentlig forstod jeg ikke akkurat den scenen - hvorfor fløy de rundt? Det ble litt Peter Pan-aktig for meg.

 

Alvhild: Jo, fordi de der sommerfuglene prøvde å ta dem. De fløy rundt i dataspillet.

Alvhild kommer på noen replikker fra forestillingen.

"Mary Lennox; du er nå kommet til denne delen av spillet...". Det er jo ofte en forteller i ‘fancy' forestillinger.

 

Erik: ‘Fancy' forestillinger? Har vi sett en fancy forestilling?

 

Alvhild: Ja, men jeg bare kalte det det. For eksempel i Hannah Montana er det en, eller tre fortellere som synger hva det handler om.

 

Fra Det Norske Teatrets forestilling "Den hemmelege hagen". Foto: L-P Lorentz.

 

Vi snakker om forskjellene på dataspill og teater. Og om hvordan en kan bruke nettopp en forteller på forskjellige måter, alt etter som hvilken teaterform en jobber med. Fortelleren kan jo også gå ut av skuespillet, snakke til oss i salen og ved det poengtere at det vi ser er teater. Men snakket de andre direkte til oss?

 

Alvhild: Nei, men de andre snakket jo på en måte til oss. Fordi alle skuespillerne vet jo hva de andre skal si, så på en måte snakker de jo da til oss. Men fortelleren i skuespillet snakket jo både til de andre karakterene og så snakket hun til oss. Hun må jo snakke til noen!

 

Hvis du og jeg snakket med hverandre nå og så visste jeg hele tiden nøyaktig hva du skulle si, det hadde ikke vært så spennende. Da trenger jeg egentlig ikke å høre på. Da kan jeg tenke mine egne tanker mens du snakker og...nå skal jeg på igjen. Ja ja ja.  Det er liksom så enkelt.

 

Erik: Hører skuespillerne på hverandre når de vet hva den andre skal si?

 

Alvhild: Det vet jeg ikke. Nei…disse skuespillerne har vel øvd og øvd veldig lenge.

 

Når vi tar opp igjen tråden en liten stund senere, kommer vi fort innpå forskjellene mellom boka og måten den var iscenesatt på.

 

Fra Det Norske Teatrets forestilling "Den hemmelege hagen". Foto: L-P Lorentz.

 

Alvhild: Forestillingen var veldig annerledes enn boka.

 

Erik: Ja det er interessant å snakke om forskjellene på en bok og et teater. La du merke til den enorme scenen? Det går vel nesten tusen mennesker i salen! Slik blir det litt som å titte inn i noe – et titteskapsteater, hvor det er en viss distanse frem til scenen og en veldig klar forskjell på sceneområdet og publikumsområdet.

 

Alvhild: Ja. Det var slik at når hun går inn til Colin, mangler det en vegg i rommet slik at vi kan se inn i hva som skjer. Jeg forstår jo hvorfor det er gjort slik, men jeg synes egentlig det er mest morsomt at hun banker på døren og går igjennom den, istedenfor å gå igjennom åpningen rett ved siden av. Men det som er teit er at de på en måte later som vi ikke kan se dette. 

 

Erik: Jeg fikk litt frysninger i sluttscenen når musikken steg i intensitet og den store trappen gikk ned og blomstene begynte å vokse oppover. Var ikke det fint?

 

Alvhild: Jo det var fint. Men det var rart at blomstene vokste seg ut og så høyt opp at vi til slutt bare så stilken.

 

Erik: Merkelig; alle gikk forsiktig mellom blomstene på scenegulvet i den scenen. Men når skuespillet var over og alle skulle ut for å få applaus, så tråkket de i stykker hele hagen. Er ikke det litt rart?!

 

Alvhild: Jo det er det. Hvis jeg er ferdig med kaffekoppen, og jeg har drukket veldig varsomt av den, men når den er tom hiver jeg den i gulvet. Da bryr jeg meg ikke så veldig mye om den!

 

Alvhild imiterer stadig replikker fra skuespillet, særlig de som relaterer seg til de moderne grepene ved oppsetningen.

 

Alvhild: "Du leste ikke bloggen min - ah! Du leste ikke bloggen min - ahhh!".

 

Erik: Du mener at skuespillet var gjort mer moderne enn boken. Hva er moderne da?

 

Alvhild: At det er "blogg". De bruker geværer og penger. Masse poeng og datamaskiner. IPad. I boka har jo Dickon venner som er dyr.

 

Erik: Men bruker de ikke disse ordene for å kommunisere med publikum - slik at vi skjønner hva de holder på med?  I tillegg til å synge populære låter.

 

Alvhild: Hvorfor kommunisere?

 

Erik: Hmmm... Ja hva er det å kommunisere?

 

Alvhild: Ja hvordan kommunisere lissom`? "Hvorfor poke meg - har du ikke prøvd data`n? Ahh." Sånn lissom. Det var "oi, du prøvde ikke data`n". Hvis du hadde levd for lenge siden; hva er data? Hva i huleste er det? Den gangen hadde de ikke sagt "døø" som "du".

 

Fra Det Norske Teatrets forestilling "Den hemmelege hagen". Foto: L-P Lorentz.

 

Erik: Tror du de som har satt opp forestillingen prøver å fortelle oss noe viktig?

 

Alvhild: Jeg vet ikke helt jeg. (Lang pause). At man må passe på det man har. Og at man bør være glad for at man har foreldre. Og være mye sammen med dem man er glad i.

 

Erik: Ja, jeg er enig i at det er viktig. Men det kan man jo si slik du gjorde nå. Men hvis man kan si det med ord, hvorfor gjør de det med teater?

 

Alvhild: Eh, fordi det kanskje er lettere å faktisk forstå det noen ganger - med teater. At de viser. Så er det morsomt å se på folk som viser hva de har tenkt. Og ikke bare snakke vanlig. Det kan være veldig kjedelig og bare sitte å høre på snakking.

 

Erik: Ville du hatt med at barna løp ute på engen og fikk mye frisk luft og slik?

 

Alvhild: Ja. Men på teateret var det ikke akkurat frisk luft!

 

Det viktige er kanskje at det handler jo om en jente som mister foreldrene sine. Så møter hun en gutt hun ikke visste at hun var i familie med - som hun ikke visste om. Han har i tillegg også mistet moren sin. Og faren vil ikke se ham. 

Men barna vil nok være sammen med foreldrene sine, tror jeg.

 

Erik:  Mot slutten av forestillingen var det jo et veldig høydepunkt når Colin møter faren sin. Det var noe ved boka som jeg ikke tenkte på som så viktig, men som ble vektlagt i forestillingen. Tenker du at boka handler om det også?

 

Alvhild: Ja den gjør jo det. Jenta sine foreldre er også veldig mye ute og reiser i India. De er nesten aldri med henne. Så det er noe med det - de har mye til felles; gutten og jenta.

 

Erik: Men hvordan kan hun bli så lei seg når foreldrene dør, når hun nesten aldri ser dem?

 

Alvhild: Foreldre er jo foreldre.

 

Erik: Jeg har aldri tenkt på at Colin sin tristhet handler om at han ikke ser faren sin. I boka kommer jo faren stadig vekk inn til Colin for å se til han.

 

Alvhild: Ja. Men Colin sover hver gang det skjer. Og så har Colin et bilde av moren på rommet. Et bilde faren ikke vil se.

 

Vi snakker om hvordan naturen brukes i boka og om hvordan dette var omgjort til et dataspill. Alvhild kommer inn på at endel av de grepene som er tatt for å modernisere boka blir komiske når vi ser dem på en scene.

 

Alvhild: I boka har Dickon masse dyrevenner. Men i forestillingen hadde han jern rundt tissen, rød drakt og en stramt oppsatt hestehale. Boka er veldig fin, men forestillingen var mest morsom.

 

Erik: Ja, det blir på en måte komisk når voksne hopper rundt i drakter som det ser ut som de har kjøpt i en karnevalsbutikk. Litt mer forseggjorte enn på Standard i og for seg, men hvor mennene løper rundt med sverd og damene har store pupper eller er vampyrer.

 

Likevel er det en parallell; i boka handler det om å komme seg ut i naturen, få frisk luft og se frøene spire. I forestillingen prøver Mary å få Colin ut av dataspillet. Å komme seg ut av dataspillet handler da om å riste av seg tristhet og bitterhet for å møtes på ordentlig. Det å leve seg bort fra virkeligheten - er det ikke det faren også gjør, når han er på forretningsreise? Kanskje sitter han egentlig og spiller dataspill?

 

Alvhild: Komme seg ut av det vonde. Slik som en jeg kjenner, hun hadde det veldig vondt - var trist. Og da gjorde hun morsomme ting slik at hun skulle klare å la være å tenke så mye på det triste.

 

Erik: Hva hadde skjedd hvis hun heller hadde satt seg til å spille dataspill?

 

Alvhild: Jeg vet ikke om det hadde gått så mye bedre.

 

Fra Det Norske Teatrets forestilling "Den hemmelege hagen". Foto: L-P Lorentz.

 

Et visst alvor synker over oss. 

Men etter en liten stund begynner vi å snakke om de kjente poplåtene som ble brukt i oppsettningen. Foruten at vi begge synes at musikken ble spilt for sterkt, diskuterer vi plasseringen av sangene og hvordan det hadde vært uten dem.

 

Alvhild: Emm.. Jeg synes det var morsomt med de sangene, i hvertfall "Poker Face" sunget av fuglen. Og "Here comes the sun". Den passet godt inn, for da kommer solen.

 

Erik: Hva handler "Poker Face" om da? Hva betyr uttrykket?

 

Alvhild: Det er litt vanskelig å forklare. Jo - pokerfjes. For eksempel hvis du spør meg om jeg har øvd fiolin, så sier jeg "selvsagt har jeg det" med pokerfjes.

 

Erik: Det betyr at vi har to versjoner av den samme historien. Litt som vi antagelig har opplevd forestillingen forskjellig. Både fordi vi er to forskjellige mennesker, men også fordi vi er i to forskjellige aldre. Tror du det har noe å si?

 

Alvhild: Jeg vet ikke om det har noe å si. Jeg har for eksempel aldri sammenliknet hvordan jeg og farmor tenker forskjellig. Altså, jeg har jo tenkt på det. Da jeg var fire år så jeg på himmelen og sa "se farmor en hest". Da sa hun "hvor da? Jeg ser en drage". Så sa jeg "hvor da?". Da pekte hun rett opp der jeg så en hest. 

 

Erik: Ja vi ser forskjellige ting, akkurat som vi opplever boka på forskjellige måter. Vi har forskjellige opplevelser fra tidligere som vi kanskje kommer på i møte med teateret.

 

Alvhild: Ja, det var akkurat det jeg også tenkte på. Men det stod forresten at forestillingen var for litt eldre enn meg; anbefales for 11 år og oppover sto det!

 

Erik: Ja det stemmer. Oops.. Skjønner du hvorfor de mener det er beste for noen som er litt eldre enn deg?

 

Alvhild: Jo fordi det var en del engelsk tale, slossing og vampyrer. Og at det gikk fort; "åsså falt hun av husken. Punktum". 

 

Erik: Er det ungdommelig å snakke fort og gjøre ting hurtig?

 

Alvhild: Ja. Dessuten er det vel ingen som faller av en huske og dør?

 

Erik: Det kan vel skje?

 

Alvhild: Jo, men det er veldig sjelden. 

 

Fra Det Norske Teatrets forestilling "Den hemmelege hagen". Foto: L-P Lorentz.