Mellom utnyttelse og eierskap

Verken kunstneren Tim Etchells eller scenekunstkompaniet Forced Entertainment, som han tilhører, er kjent for å jobbe med eller for barn. Men det belgiske scenekunstkompaniet/produksjonsselskapet Victoria (som i dag heter Campo) spurte Etchells om å lage en forestilling med unge utøvere. Samarbeidet dem i mellom resulterte i produksjonen «That night follows day». Forestillingen omhandler forholdet mellom foreldre og barn, og fremføres av en gruppe utøvere som alle er mellom åtte og fjorten år.

Den 5. november, i anledning Sheffield Crucibles 40-årsmarkering, vil Forced Entertainment gjøre en ny lesning av teksten. I den anledning har Kunstløftet møtt Tim Etchells.

 

- Jeg lar vanligvis ikke andre iscenesette mine tekster eller forestillinger – men akkurat når det gjelder «That night follows day» er det greit. Den har faktisk vært vist tidligere, av Theatre Replacement i Canada og vil nå altså vises som lesning i Sheffield. Forestillingen er med unge – men for et voksent publikum. Jeg hadde allerede konseptet klart da jeg ble spurt, og gjennom en rekke workshops over fem måneder ble forestillingen utviklet. Når jeg lager forestillinger med Forced Entertainment, så jobber vi vanligvis veldig kollektivt – i et slags kollektivt forfatterskap. Men i denne prosessen var barna medvirkende, uten å være forfattere. Jeg benyttet materiale som de kom med – men det var ikke deres enkelthistorier eller personer som stod i sentrum for forestillingen. Jeg ønsket å lage en slags tekstkatalog, et kor, som skulle omhandle forholdet mellom barn og foreldre.

 

- Hva slags kvalitet gir det en forestilling at utøverne er barn, hva slags kvalitet bringer de med seg i scenerommet?

 

- Det handler mye om hvordan voksne iakttar barn – hvordan de hele tiden forsøker å lese dem. Delvis fordi man ønsker å finne ut av hvordan de vil bli i framtiden, gjennom å lese dem som miniatyrutgaver av voksne. Og delvis handler det om sosialisering. Barn er ofte svært veloppdragne, men samtidig er det noe upassende ved dem som uroer den voksne verden. Når man iakttar barn, så ser man dem ut fra relasjonen til den voksne verden – og den verdenen vil alltid presse seg på barna.

 

Foto: Tim Matheson. Fra Theatre Replacements framførelse av "That Night Follows Day".

 

- Hva slags funksjon har barna i forestillingen – er de aktive subjekter eller mer et materiale for forestillingen?

 

- Jeg vil si begge deler. Det er ikke til å komme forbi at jeg vil ha ideer og tanker som ikke er tilgjengelig for barna. De er tross alt ikke førtiåtte år gamle – de har ikke den samme erfaringen jeg har. Jeg tror ikke det er mulig å jobbe med barn uten til en viss grad å utnytte dem. Men det var etisk sett svært viktig at barna følte et eierskap til prosjektet, at de forstod det på sin måte – det er med på å gi forestillingen en kvalitet. Det er fortsatt makt i spill, det vil det alltid være. Dette er en forestilling som paradoksalt nok kritiserer en situasjon som den samtidig selv er en del av. Vi jobbet i mange måneder for å få barna til å fremføre den forestillingen jeg ønsket meg. Hvilket var beinhardt arbeid – slik scenekunst gjerne er: stå stille der, ha en pause i setningen der etc. Vi kritiserer et system, men måtte samtidig manifestere det samme systemet for å kunne åpne en samtale om det. Jeg tror det er umulig som voksen ikke å innta denne posisjonen.

 

- Forestillingen har mange likhetstrekk med Gob Squads forestilling «Before your very eyes», som jo også er produsert i samarbeid med Campo. I «Before your very eyes» medvirker unge utøvere og forholdet mellom den voksne og barnlige verdenen blir tematisert. I forbindelse med visningen av deres forestilling i Stamsund i vår, ble det også arrangert et seminar som diskuterte de etiske aspektene ved medvirkende barn/unge i scenekunsten. Hvilke etiske utfordringene ser du i arbeidet med barn?

 

- For meg handler det om å skille mellom hva som er mulig, og hva som er passende. Jeg skrev tekster og testet materialet på dem – og man merker svært godt hvorvidt de er komfortable med materialet eller ikke. Forestillingen fungerer bare når utøverne er i kontakt med materialet, så det er utrolig viktig at vi er overens om dette. Men jeg blir temmelig irritert når publikum uttrykker at barna blir utnyttet – jeg tror faktisk barna vet hva de gjør i dette tilfellet. På en måte er det fornærmende når voksne hevder at barna ikke forstår, og dermed forsøker å ta dette fra dem.

Fra framføring av "That Night Follows Day" i Glasgow i 2008.

 

- Hvorfor var dette et prosjekt som du ville gjøre?

 

- Det kommer delvis av at min forbindelse til, eller inngang til, teaterforestillinger stammer fra mitt forhold til barneteater. Til hvordan jeg selv var deltaker i pantomimeforestillinger da jeg var barn. Den typen estetikk er fortsatt svært tydelig i produksjonene til Forced Entertainment. Samtidig har jeg to barn, som på den tiden da jeg jobbet med «That day follows night» var åtte og fjorten år – hvilket også ble aldersspennet på utøverne i dette prosjektet. Barna mine har vært en stor inspirasjonskilde for meg, helt siden de ble født. Men dette arbeidet er også knyttet til spørsmål om språk og kultur, om hva det vil si å være et menneske.

 

- Hva slags materiale bidro egentlig barna med?

 

- De deltok med mye, gjennom en lang arbeidsperiode på hele fem måneder. Men noe folk ikke alltid liker å høre er at når det kommer til barnas evne til å beskrive 'kategorien barndom' så er ikke barna like artikulerte som man kanskje skulle tro. De hadde mange synspunkter på temaer som belønning og straff, men var ikke like detaljerte når det kom til å kartlegge kantene på boksen de selv befant seg i – grenseområdene mellom den voksne og barnlige verdenen. På sett og vis kan man kanskje si at barna befinner seg i en slags container, hvor de ikke kan artikulere hvordan de har det – fordi de ikke kjenner til noe annet. Det er vanskelig for oss alle å se den boksen vi befinner oss i. Det som interesserer meg, i denne produksjonen som i øvrige produksjoner, er strukturer. I dette tilfellet er det de dype strukturene i hvordan barndom er bygget opp. I dette prosjektet jobber vi eksplisitt med barndom i den vestlige verden, en nokså kulturelt sett spesifikk form for barndom som skiller seg svært fra barndom i andre deler av verden. Men jeg ønsker å kartlegge de store strukturene i oppvekst, og ikke de personlige fantasiene til hvert enkelt individ. På en måte kan man si at jeg her trekker kamera langt ut, holder meg langt unna nærbildene – er på sett og vis mer formal. Ved å holde seg borte fra det personlige endrer også de etiske spørsmålene seg noe, det ville vært vanskeligere om jeg bad dem om å dele personlige historier. Men jeg er ikke ute etter å snoke, jeg er ikke interessert i selvbiografier – jeg er mer interessert i identitetskategorier.

 

Foto: Phile Deprez. Fra framføring av "That Night Follows Day" i Bern, 2008.

 

- Dette er jo en forestilling med barn, men for voksne – har du noen gang laget kunst for barn?

 

- Nei, men jeg kunne godt tenke meg å gjøre det – uten at jeg helt vet hva eller hvordan. I tillegg har jeg som sagt to barn, og jeg har sett dem vokse opp. Vi har lest mye sammen, og jeg har ønsket å forstå hvordan man formidler til barn. I tillegg har jeg et ønske om å teste andre arbeidsmetoder. Jeg er vant til å strukturere forestillinger for voksne, ofte på rundt halvannen time. Men hvordan strukturerer man en forestilling for barn, hva gjør man?

 

- Er det viktig med kunst for barn, i så fall hvorfor?

 

- Ett av de viktige aspektene ved kunsten er at den unngår økonomien – at den ikke er direkte knyttet til funksjon. Kunsten er et sted hvor man kan gjenoppfinne verden, snu hverdagsoppfatninger om verden på hodet og se ting annerledes. Hvis man starter tidlig med slik tenkning, så ligger man bedre an i livet. I kunsten handler det ikke om rett og galt, hvilket altfor mye av undervisningen i skolen handler om. I kunsten handler det snarere om lek, om å tenke og om verdi. Det er utrolig viktig å vite at det finnes andre måter å se noe på.

 

- Tror du det er viktig at barna møter kunst som reflekterer deres virkelighet?

 

- Min erfaring er at mange barn liker historier med et fantastisk format – historier som ikke er knyttet til hverdagslivet deres. Gjerne med spennende historier og fryktelige situasjoner – kanskje handler det om å forberede seg på vanskeligheter? Barn er også ofte opptatt av bøker som leker med språk, og som omarrangerer verden. Jeg tror de finner en viss glede i å kunne identifisere det de leser om, men samtidig kunne gjenoppfinne verden. Jeg leser mange bøker sammen med den yngste sønnen min. Ofte leser vi også bøker som ikke egentlig er for barn, men det viktige er da konteksten dette skjer innenfor – samtalene vi har rundt det vi leser om. 

 

Foto: Phile Deprez. Fra framføring av "That Night Follows Day".

 

- Hva er formålet med kunsten for unge – skal den skape kommende kulturkonsumenter, underholde dem eller skape refleksjonsrom?

 

- Det som er interessant for meg, både i forhold til voksne og barn, er å åpne opp rom for fantasien. Åpne opp et rom for politisk frihet. Jeg er ikke interessert i å skape fremtidige konsumenter – jeg tror tvert imot disse tingene står i et motsetningsforhold til hverandre. Kunsten står i motsetning til økonomien, men er samtidig uunngåelig en del av den. Utdannelse burde handle om å skape frie, fantasirike individer – ikke om å forberede dem på arbeidslivet. Kunsten har sine egne agendaer, og kanskje er det best at den sitter ukomfortabelt og aggressivt på innsiden av disse systemene.

 

 

Anette Therese Pettersen, tidligere redaktør for kunstløftet.no.

02.11.11