En forkjemper for det barnslige

Helena Granström har sin utdanning innen matematikk og fysikk, men har siden 2009 viet tiden sin til å være forfatter. Hun debuterte i 2008 med «Alltings mått», et essay som tar for seg sivilisasjonens pornografiske dimensjoner og blottlegger individers fremmedgjøring fra omverdenen. Dernest ble «Osäkerhetsrelationen» utgitt. Denne boken skildrer et møte mellom et antall fysikere som samtaler om en vitenskapelig krise. «Det barnsliga manifestet» er, som tittelen sier, et kampskrift for barnslige verdier. Forfatteren tar her et oppgjør med vår forståelse av det å være voksen, og leseren blir oppfordret til å sette større pris på barnets umodenhet. Hun ber oss også om å ta inn over oss det fundamentale avhengighetsforholdet mellom mennesker: Et forhold som i vårt samfunn i stor grad er forsøkt bortgjemt. 

 

I denne samtalen forteller Granström om noen av sine tanker rundt arbeidet. 

 

– I manifestet bruker jeg barnet og det barnslige som utgangspunkt for en sivilisasjonskritikk, sier Granström. 

 

– Manifestet er ikke bare er en kritikk av dikotomien mellom barn og voksen, det forsøker også å vise hvor grunnleggende denne dikotomien er for vår forståelse av verden. Det kan understrekes at den barnsligheten jeg snakker om, ikke er noe jeg nødvendigvis oppfatter som noen aldersbundet egenskap. Snarere mener jeg at barnsligheten kan sees på som et bilde på de aspekter ved mennesket som en sivilisert samfunnsordning ikke gir rom for. Det er altså ikke slik at barnet jeg skriver om i enhver sammenheng skal forstås som et virkelig, konkret barn. Isteden tenker jeg meg barnet som en legemliggjøring av de sidene ved oss selv som vi er tvunget til å gi fra oss for å bli velfungerende samfunnsborgere. 

 

– Du har skrevet at de voksne verdier også preger kunsten, og det gjør at jeg blir nysgjerrig på dine tanker om kunst. Hva tenker du rundt kunsten som størrelse i unges liv; som rom og materiale for bearbeiding og utfoldelse, men også som objekt å iaktta og reflektere rundt? 

 

– Jeg tror at kunst og utøvelse av kunst har et potensial til å fungere som en alvorlig, omveltende og befriende kraft for mennesker. Jeg tror også at kunsten har potensial til å fungere som noe mer i tråd med hva Freud beskriver i sine skrifter om kreativitet: som en disiplinerende, samfunnstilpasset form for sublimering. 

 

– En tosidig tilnærming, altså. Slik jeg leser deg, er det ellers leken du aller mest slår et slag for i dette arbeidet, fremfor en størrelse som kunst. Hvor kommer så kunsten inn i bildet? 

 

– Jeg er ikke sikker på at den gjør det i så stor utstrekning, og heller ikke at den behøver å gjøre det. Derimot er kreativiteten helt sentral. Kunsten er jo bare en ganske spesifikk form for kreativitet. I en forstand vil jeg si at kunsten kanskje er den mest håndterlige – og for samfunnet mest ufarlige – form for kreativitet, siden den i de fleste tilfeller er omringet av særlige overenskomster og tydelige formulerte grenser. 

 

– Kanskje handler det også om hva slags kunst vi lager? Du skriver at «Det idealiserte minnet av oppveksten er en forskjønnet rest av et hukommelsestap, frembrakt av voksentilværelsens systematiserte glemsel». 

 

Hvilke konsekvenser burde dette standpunktet ha for dem som lager kunst for barn? 

 

– Slik vi forstår den, innebærer modningsprosessen ikke bare det å tilegne seg visse evner, men at man også taper evner underveis. Jeg tror at en bevissthet om dette er svært verdifull hos alle voksne som møter barn, ikke bare i en kunstnerisk sammenheng. Kanskje har man likevel mulighet til å være særlig oppmerksom på prosessen i slike tilfeller. I alle fall dersom man betrakter kunsten som en arena for å gi uttrykk for det som ikke kan sies direkte, hvor ord og bilder kan få vokse ut over sine eksakte symbolske funksjoner for å gestalte en kroppslig, ubevisst erfaring. Men dette er naturligvis langt fra den eneste mulige kunstsynet som finnes. 

 

– Du skriver også noe om at kroppen i overgangen til voksenhet blir mer separert fra sinnet – selve "jeget". Preger dette kunsten vår, tror du, og burde man ta mer høyde for dette i den kunsten man lager for barn? 

 

– Jeg tror at svaret på dette er avhengig av hva man vil oppnå med å konfrontere barn med kunst. Bestrebelser i pedagogisk sammenheng på å utvikle barns kreative evner tar sjelden hensyn til at det finnes en sterk, iboende konflikt mellom autonom kreativ skapning på den ene siden, og sosial tilpasning, lydighet og effektivitet på den andre. De sistnevnte er egenskaper som er stimulert nettopp gjennom utdanning og oppdragelse. 

 

– Hvor går så grensen mellom det lydige og den kreative opplevelsen? Du kritiserer at barnet i skolen lærer om sin egen kropp, mens det selv sitter stille på skolebenken. I ordningen med kulturelle opplevelser i skolen – og i samfunnet ellers – fordrer mange av de kunstopplevelsene som gis til barn nettopp at barna er stillesittende betraktere. Mener du at barn nødvendigvis må delta og være i aktivitet for å få en god kunstnerisk opplevelse? 

 

– Det avhenger naturligvis av hva man anser at kjennetegner en kunstopplevelse. Jeg tror at hver virkelig gripende opplevelse tar hele mennesket i bruk, både våre bevisste og ubevisste sider, kroppslig så vel som intellektuelt, både til vår fantasi og våre evner. Om de kunstformer som utdanningssystemet tilbyr befester barnas rolle som passive tilskuere, er dette i første omgang et problem som er del av en større helhet. Problemet etableres i et samfunn hvor borgerne, lokket av løfter om økt innflytelse og deltakelse, i stor utstrekning ender opp med å redusere sin frihetsutøvelse til det å utføre symbolske operasjoner på en skjerm. 

 

– På en annen side kan man kanskje si at kunstnere, i form av forfattere for eksempel, er forkjempere for alt det ikke-kroppslige som du kritiserer? 

 

– I en viss forstand, ja. Men jeg tror at man som en skrivende person kan bruke språket på svært ulike måter. Enten kan man bruke det som et selvforsynt system som fornekter eksistensen av alt som ligger utenom dets rekkevidde. Eller man kan se det som en begrenset konstruksjon, som hele tiden møter og utfordrer sine egne grenser. I det sistnevnte tilfellet kan det å skrive være en motstandshandling, om enn en symbolisk, og kanskje dermed også kraftløs, sådan. 

 

– Jeg har selv erfaring med å ta med barn for å oppleve kunstneriske uttrykk som er abstrakte og litt utilgjengelige, i den tro at de er mindre fordomsfulle enn voksne. Imidlertid har ikke dette nødvendigvis fungert, barna har uttrykt ønske om en mye lettere underholdning. Strider ikke dette imot det du impliserer i teksten din? 

 

– Jeg tror ikke at jeg egentlig gir noen spesifikk påstand om dette i manifestet. Sier jeg noe om dette, er det kanskje at de konseptuelle kunstformer som tilskueren forventes å dechiffrere, mer enn de erfarer, mangler beskjeftigelse og mening for den delen av mennesker som jeg i boken kaller for barnslig. 

 

– Jeg ønsker også å se litt på den mottakelsen av manifestet ditt som ikke utelukkende har vært positiv. Det har vært innvendinger om at den humanistiske vitenskapsreferansen du benytter, og særlig antropologien, er foreldet. Hvilke tanker har du om slike innvendinger?

 

– Jeg er klar over at en intensiv kilde- og selvkritikk er nødvendig for at storparten av antropologisk forskning skal kunne brukes på en meningsfull måte. Men for meg er sammenlikningen med de kulturer som jeg mener utgjør den mest interessante kontrasten til vår egen, nærmere bestemt såkalte 

ikke-agrikulturelle samfunn, viktig. En slik sammenlikning kan tydeliggjøre at kulturen vi lever i ikke eksisterer med noen nødvendighet. Jeg ønsker å vise at det er mulig å leve i samfunn som ikke er basert på krefter som utnyttelse, undertrykkelse og ødeleggelse av de naturlige omgivelsene. Jeg vil vise at det er mulig å forholde seg til omverdenen og til andre mennesker på andre måter enn disse som jeg oppfatter som svært destruktive. Det å avfeie enhver antydning om dette ønsket som en romantisering eller nostalgi er etter min oppfatning et bekvemt, men utilstrekkelig, svar for den som anser den siviliserte kulturen som verdt å strebe etter. 

 

Jeg tror også at noe av det som har preget den mer negative kritikken, er en svært bokstavlig tolkning av boken. I noen tilfeller tror jeg at boken har blitt lest som om den var et partipolitisk program eller en revolusjonær pamflett. Selv forholder jeg meg til boken som en litterær tekst. Det innebærer blant annet at et utsagn har andre – men ikke mindre – krav til sannhet enn et utsagn i en hverdagslig kontekst. 

 

– Til sist; du har bakgrunn innen matematikk og fysikk. Hvordan tror du at bakgrunnen din påvirker tekstene dine? 

 

– Jeg sluttet som doktorand i matematisk fysikk høsten 2009, og har deretter egnet meg utelukkende til skriving av essays, skjønnlitteratur og dramatikk selv om jeg også har berørt naturvitenskap og matematikk i noen av tekstene mine. For tiden kjenner jeg ikke noen lengsel etter å gå tilbake til noen profesjonell forskning. Men jeg har fremdeles interesse for de områdene som gjorde at jeg i utgangspunktet søkte meg til emnet. Det gjelder aller mest kvantemekanikken, som jeg mener at aktualiserer interessante vitenskaps- og kunnskapsteoretiske problemstillinger. Jeg vet ikke hvordan dette har påvirket meg, annet enn at bakgrunnen min har gitt meg mulighet til å behandle disse emnene litterært, ettersom jeg har et visst innblikk i dem. Og så har naturligvis studiene mine vært med på å forme meg som person. Men på hvilken måte, synes jeg det er vanskelig å si noe om. 

«Det barnsliga manifestet» er utgitt på Ink bokförlag >>