Medvirkende barn i kunsten?
Fra De Utvalgtes forestilling «Skuggar».
Hvilke etiske spørsmål dukker opp i forbindelse med anvendelse av unge aktører i en scenekunstproduksjon? I prosessen som leder opp til en produksjon – hvilke spørsmål stiller vi oss idet barna introduseres på scenen? Og er barna subjekter eller materiale i kunsten?
Under Stamsund Internasjonale Teaterfestival ble det arrangert seminar om barn som medvirker i scenekunst, med støtte fra blant annet Kunstløftet. Utgangspunktet for seminaret var primært de etiske aspektene ved dette, men underveis i seminaret var det en rekke andre sider ved dette som også ble problematisert. Blant disse var leken og det ikke-formålsrettede, og det var flere som hadde erfaring med at barn opplever scenekunstprosjektene som nettopp lek. Å leke har som regel ikke noe annet formål enn nettopp leken – det man holder på med i øyeblikket. Det var denne delen av diskusjonen som fortsatt befant seg i hodet mitt da jeg nærmere en måned senere var i Praha under Prague Quadrennial (PQ). Hvert fjerde år arrangerer Praha en scenografimønstring, hvor representanter fra hele verden stiller ut scenografi.
Kunst som lek
Det er under PQ at jeg er på første del av forestillingstrilogien, eller prosjektet, «Crisis» av det ungarske kompaniet Krétakör. I forkant av PQ etterlyste kompaniet tolv mennesker i alderen tjue til førti år som ville delta i et uspesifisert kunstprosjekt i to uker. Kort fortalt så har prosjektet form som et spill, en lek, hvor deltakerne må følge de reglene som dukker opp underveis. Riktignok kategoriseres ikke disse menneskene som barn, og knapt nok som unge – siden de alle er passert tjue år. Men i likhet med scenekunstprosjekter som benytter barn, så er opplevelsen eller intensjonen til de medvirkende gjerne en annen enn den til kunstneren(ne) som står bak.
Krétakörs prosjekt «Crisis».
Den danske paviljongen på PQ var viet dansk barneteater, med tittelen «Mobile Scenography in Children's Theatre». Installasjonen var laget av papp, og bestod av scenografigjenstander som formerlig tøt ut av en papptilhenger. Langs sidene på båsen lå det hefter av «1:25» utgitt av Sammenslutningen af danske scenografer, som i årets maiutgave skriver innledningsvis:
They are regarded as the most influential consumers. They dictate what the family eats, where the family spends its holidays, and whatever else the family does in its spare time. If we fail to show them good theatre now, we cannot expect to attract good audiences in the future.
Slik skriver magasinet seg inn i et felt hvor kunst for barn først og fremst handler om å skape gode konsumenter for fremtiden. Scenekunsten som egenart har en tendens til å lene seg på denne måten å argumentere på, da den av flere anses som en truet kunstform og har interesse av å beholde et publikum. Men tar jeg med fireåringen på museum fordi jeg håper at han i fremtiden vil oppsøke museene selv? Min personlige motivasjon er at han skal oppleve noe, at han skal beholde sitt åpne sinn – at han skal se at verden kan forstås på ulike måter. Men også fordi vi har det gøy. Fordi det er en mening i samværet vårt. At våre tjue minutter sammen i det jeg i utgangspunktet anser som kjedelig videokunst, ikke bare gir han noe – men også meg. På samme måte som vår tid i parken før vi dro på museum gir mening. Timen med lek med ball har en annen, men kanskje ikke fullt så annerledes, mening enn vår time på Astrup Fearnley.
Barn på scenen
To av festivalens produksjoner hadde unge medvirkende, og begge var representert på seminaret fredag 27. mai. I det finske kompaniet Und er Libets forestilling «The lightness and death of Giselle», medvirket (i tillegg til kompaniets faste utøvere) ei jente på tolv og en gutt på femten år.
Und er libets forestilling «The Lightness and Death of Giselle».
Det tyske kompaniet Gob Squad hadde samarbeidet med belgiske Campo om produksjonen «Before your very eyes» – en produksjon hvor alle utøverne er under atten år. Forestillingen omhandler disse barna, som befinner seg i et slags 'big brother'-system, hvor man følger deres oppvekst. Fra deres autentiske auditionopptak, via deres iscenesettelser av seg selv som tjue- og førtiåringer – til en fiktiv død. De spiller med andre ord rollene som seg selv. La meg komme tilbake til disse produksjonene om litt.
Også for to år siden støttet Kunstløftet en produksjon på festivalen med barn som medvirket på scenen: «Building after catastrophes» (se kunstløftet.no > prosjekter > 2008 > Buildings after catastrophes og artikkel) av Eva Meyer-Keller og Sybille Müller. Denne produksjonen, samt forestillingen «Skuggar» av De Utvalgte, var en del av årets festivals videoprogram. I «Building after catastrophes» medvirket, og til dels medskapte, ungdommene forestillingen. I «Skuggar» ga barna ansikt og stemme til Jon Fosses tekst. Deres ansikter ble projisert på kjegleformede kuler i scenerommet, og distansen mellom utøverne og teksten ble ekstra stor ettersom barna fremførte teksten uten videre innlevelse.
Fra Eva Meyer-Keller og Sybille Müllers prosjekt «Building after catastrophes».
Aktive subjekter eller materiale?
Det overordnede spørsmål som trenger seg fram, og som også var tema for seminaret under festivalen, er hvorvidt barn og unge som medvirker i scenekunstproduksjoner er aktive subjekter eller materiale? Det er knyttet mange etiske og juridiske implikasjoner til dette som gjør det til en komplisert affære å involvere barn i en produksjon.
Førsteamanuensis fra Universitetet i Bergen, Knut Ove Arntzen, plasserte tendensen med å benytte barn i scenekunst innenfor en form for ny dokumentarisme – hvor man leker med hva som er sant og ikke sant, hva som er illusjon etc. Det blir da et spørsmål om hvorvidt man later som eller ikke. Hvilket igjen blir en del av den nye autensiteten; hva som er sant og ikke.
Historiske tilbakeblikk
Arntzen bidro også med noen historiske tilbakeblikk som viser at det å benytte barn på scenen ikke er nytt i seg selv. Man har blant annet tradisjonelt iscenesatt Ibsens «Lille Eyolf» med barn i tittelrollen. Barnerollene har da vanligvis blitt spilt av såkalte 'teaterbarn'; barn av voksne skuespillere. Men i den senere tid benyttes barna på en annen måte, og for å kunne være seg selv i en produksjon trenger de verktøy. Barna iscenesetter i utgangspunktet ikke seg selv, men forsøker å forstå de voksne. Her er vi igjen inne i det aspektet som er tydelig i Krétakörs forestilling i Praha: nemlig konseptet 'lek'. For barna er det ikke nødvendigvis snakk om å lage kunst – men at selve prosessen, deltagelsen, i seg selv er et formål. I tillegg kommer selvsagt materielle goder, da barn i likhet med voksne skuespillere får betalt for jobben de gjør.
Eksemplene på kunstnere som på ulike vis har involvert unge i kunsten sin, er mange under seminaret i Stamsund. På 1980-tallet produserte Kirsten Delholm og Hotel Pro Forma en forestilling med barn som siterte dikt av Per Åge Brandt. I Norge har kunstnerduoen Goksøyr og Martens iscenesatt aksjoner og hendelser sammen med unge mennesker – deriblant «Will you be there?». Man beveger seg da inn i et interaktivt og relasjonelt landskap, hvor også publikum gjøres ansvarlige, eller delaktige. Et annet eksempel på dette er Baktruppens «Eurohæ?», som omhandlet Russland etter Sovjets fall. Forestillingen handlet om håp og penger, om hva slags samfunn man ønsker seg. På slutten av forestillingen kom en gruppe unge mennesker opp på scenen og danset med Baktruppen. I kjølvannet av disse produksjonene reiser det seg et spørsmål omkring hvor autentisk det autentiske er?
Fra Baktruppens forestilling «Eurohæ».
Teater leker uansett med illusjon
Tradisjonelt teater er mer enn illusjon, teater leker uansett med illusjon. Gob Squads forestilling kan i så henseende anses for å være nokså tradisjonell. Seminarets moderator, Rickard Borgström, trakk fram Jacques Ranciéres essay «The Emancipated Spectator», som omhandler oppløsningen av skillene mellom det aktive og det passive. Når det kommer til produksjoner med barn: hva vil det si å aktivere?
Torbjørn Davidsen fra De Utvalgte deltok på seminaret via Skype fra Berlin, for å snakke om «Skuggar». For Davidsen handler ikke skuespillerjobben om å spille teater, men snarere om å spille seg selv på scenen, om å være flink til å lyve. Opprinnelig var det ikke meningen å benytte barn i «Skuggar». I utgangspunktet var det meningen at rollene skulle leses av voksne, men dette viste seg å være uinteressant. Det var tilfeldig at de forsøkte med barn i stedet, men det oppstod noe annet i møtet mellom barna og teksten enn når voksne leste. Barna lærte seg ikke teksten utenat – de gjentok etter de voksne. Barna fikk kontrakter, og utbetalt penger for jobben de utførte. Selv om man kan se på barna innimellom at de er trøtte, er de i etterkant glade og stolte av produksjonen og opptatt av hvor produksjonen til enhver tid turnerer etc. Kompaniet har likevel hatt mange samtaler og etiske kvaler i forbindelse med prosjektet – hvorvidt kan barna overhodet brukes siden de ikke er klar over hva de er med på?
Profesjonelle barn
For Anna-Maria Karvonen fra Und er libet var det vanskelig å snakke om bruk av unge mennesker i kunstuttrykk generelt, da dette var kompaniets første produksjon med unge mennesker på scenen. Men kompaniet har vært forbløffet over de unges profesjonalitet. De utviste en stor tilpasningsdyktighet, samtidig som de ikke skjulte identiteten sin slik voksne ofte gjør. Siden grensen mellom virkelighet og forestilling ikke alltid var klart for utøverne, særlig den tolv år gamle jenta, krevde det en særlig tilstedeværelse og oppmerksomhet fra regissørene. Profesjonaliteten til de unge gjør at man lett kan overse deres usikkerhet, og man må fungere som en form for ventilasjon for deres arbeid.
I forestillingen «Before your very eyes» har det tyske teaterkompaniet Gob Squad samarbeidet med det belgiske kompaniet Campo, som i sin tur har utviklet seg fra det opprinnelige kompaniet Victoria. Kristof Blom fra Campo deltok på seminaret, og kunne fortelle at Campo nå er på vei til å bli mer et kunstsenter enn et kompani. Arbeidet med barn i kunsten har derimot aldri vært et klart valg, snarere har det vært noe som har vokst seg til innenfor strukturene. Det var i forbindelse med et samarbeidsprosjekt med koreografen Alain Platel at de søkte etter ett barn til en rolle. Til audition var det fem barn som møtte opp, og det endte med at Platel ville ha alle fem. I de to påfølgende produksjonene ble det en slags selvfølge å ha med barn i produksjonen. Barna utgjorde en berikning av arbeidet, og selv om mange av Belgias store scenehus jobber med og for barn så er man nå på inne i en ny epoke i arbeidet med å finne mening i å jobbe med barn. Campo produserer primært kunst for et voksent publikum, og utgangspunkt er alltid det kunstneriske. Forestillingene produseres ikke for å gi barna en stemme eller for å legge til rette et pedagogisk opplegg. På sett og vis kan man si at barna 'brukes' i produksjonen.
Fra Den Nasjonale Scenes oppsetning av «Lille Eyolf» i 2006. Foto: Aftenposten.
Teaterteoretikeren Hans-Thies Lehmann siterer Heiner Müller på at kunstens oppgave er å gjøre virkeligheten umulig – fremvise det utopiske aspektet. Det tvinger en til å reflektere over hva teatret er, og hvordan man kommuniserer. Kunst har aldri vært politisk korrekt, det har alltid vært en uren kunstform. Det viktige er at barna ivaretas og at man opprettholder den kunstneriske kvaliteten og skaper interesse. Hvordan man ivaretar barna, hva dette innebærer – er ikke like enkelt å svare konkret på under seminaret.
Barndom i kunsten
De to unge utøverne i «The lightness and death of Giselle» er begge barn av 'teaterfolk', mens barna i «Before your very eyes» ikke har noen sceneerfaring. De er samtidig svært unge, og i produksjonen ser man dem bokstavlig talt vokse opp. En av dem var syv år gammel da hun startet, og er nå ni – med turneplan fram til hun er tolv. Det betyr at en stor del av hennes barndom er dedikert dette prosjektet.
Teaterkritiker Therese Bjørneboe presiserer at Campos virksomhet er kunstnerisk, og ikke undervisningsrettet. Hun nevner noen prosjekter som jobber i rommet mellom disse punktene, som filmen «Mickey B.». Den er en versjon av Shakespeares «Macbeth», og utspiller seg i et irsk fengsel, og prosjektet er utdanningsrettet med en sosial prosess. Det er profesjonelt utført for at fangene skal komme tilbake til samfunnet, og fiksjonen fungerer som en sikkerhet for de involverte. Den fører tankene videre til Lars Noréns produksjon «Personkrets 7:3» som var en produksjon innenfor et allerede etabler teaterprosjekt i et fengsel, hvor de innsatte var høyrisikofanger. Fangene fant ingen stykker som passet dem i deres situasjon (fire mannlige fanger), og spurte Lars Norén om å få bruke hans stykke. Manus ble utviklet i fengselet, mellom Norén og fangene. Hendelsene i etterkant, hvor fangene deltok i et ran som resulterte i to drepte politimenn, er muligens mest kjent. Men også selve premieren ble en skandale. Norén ville at fangene skulle snakke om deres nasjonalistiske, nynazistiske meninger – til tross for at fangene helst ville snakke om oppholdet i fengsel. Dette gjorde Norén enda mer oppsatt på å få vite om deres motiver, hvorfor de var i fengselet. I dette prosjektet var ikke kontrakten mellom de involverte og Norén klar. Norén har sin bakgrunn i det psykologiske, naturalistiske teatret. Det farlige aspektet er at Norén vil se på motivene som skribent, mekanismene som trigger ham som forfatter. Men publikum og kritikerne så ikke at utøverne ble eksponert – maktutøvelsen mot dem var ikke tydelig.
Fra filmen «Mickey B.».
Bjørneboes poeng med sammenligningen er det psykologiske aspektet ved å bringe livet sitt til scenen, og forståelsen for konsekvensene av dette. Campo har en sterk konseptualisme i sine arbeider, men hvordan fungerer det i forhold til barna?
Barnas eget materiale
Campo presiserer at omtrent nitti prosent av teksten i «Before your very eyes» kommer fra barna. Deres perspektiver og forventninger danner grunnlaget for handlingen som utvikles. Det materialet regissørene velger representerer barna, og har en makt til å skape et bilde av barna. Spørsmålet blir hvorledes de skal forholde seg til det Bjørneboe kaller 'big brother-aspektet' – det nydokumentariske. Barna kan gjennom store deler av forestillingen ikke se publikum, da de befinner seg bak et speil som bare publikum kan se gjennom. For barna er dette et spill, en lek, og det er ikke psykologisk for dem slik det er for oss som tilskuere. Som Arntzen presiserte, så beveger man seg inne i en privat sfære når man eksponerer barn på scenen. En sfære som profesjonelle skuespillere er vant til å forholde seg til, men som barn ikke har samme forutsetninger for å takle.
Teatermakeren Chrissie Poulter minnet om at barn benyttes ekstremt mye i film – og trekker frem eksempler som «The golden compass» og «Harry Potter»-filmene, som alle har barn i hovedrollene. Her er eksponeringen en helt annen, men samtidig har barna fiktive roller å gjemme seg bak. Det er ikke deres eget materiale, deres liv, som vises frem i filmene. Poulter trakk også frem aspektet med ferdighetsorienteringen i forbindelse med benyttelse av barn i både film og teater: at unge mennesker generelt er utrolig opptatt av ferdigheter. En av grunnene til at sirkus i en periode var superpopulært kommer av sirkusets ferdighetsorientering. Barn vil være så flinke som mulig – samtidig som de kjeder seg lett. Poulter trakk også paralleller til Augusto Boals forumteater, men i dag er det derimot leken som står i sentrum.
Det problematiske, både i forestillingene i Stamsund og med den danske barneteaterpaviljongen i Praha, er hvordan vi forholder oss til barna på scenen. Både fra kunstnernes side, og som tilskuere. Som det har vært diskutert på nettstedet Scenekunst.no (http://www2.scenekunst.no/artikkel_8272.nml): plasserer vi barna på scenen fordi vi ikke lenger tror på fiksjonen, eller er en slik problematikk snarere et resultat av en pervertert tilskuer som ikke lenger ser barnet som et subjekt?
Anette Therese Pettersen, tidligere redaktør for kunstløftet.no
01.07.11