«Höja nivån!» Et seminar om å lage kunst for barn av Suzanne Osten i regi av Norsk skuespillersenter.

– Kanskje er det et revansjebehov for min egen barndom som gjør at jeg insisterer på å lage kunst for barn og unge, antydet Osten, som blant annet er kjent for å ha gitt et ansikt til barn som har vokst opp med psykisk syke foreldre, hovedsakelig gjennom forestillingen Flickan, Mamman och soporna (1998).

 

Siden slutten av 1960-tallet har den svenske teaterregissøren Suzanne Osten vært kjent for å lage teater av særlig høy kunstnerisk kvalitet for barn og unge. Helt siden starten med frigruppen Fickteatern har hun kjempet for å bruke teatret som et sted hvor man drøfter tabubelagte temaer i teatrale og livsbejaende forestillinger. Inspirert av teatermennesker som Nikolaj Evreinov, Vsevolod Mejerhold, Dario Fo og Keith Johnstone, kan Osten vise til lang en rekke produksjoner der kompleksitet i innhold og uttrykksform samt et oppriktig ønske om å kommunisere med publikum har stått helt sentralt. Både som teatermaker og som samfunnsdebattant er hun kjent for sin kompromissløse stillingstagen til fordel for det utsatte barnet, og det var blant annet dette hun ønsket å snakke om da hun besøkte skuespillersentret i Oslo i april i år.

Suzanne Osten har vært i Norge flere ganger tidligere, både som foreleser og verkstedsleder, men dette er første gang jeg selv har hørt henne snakke. Fra før vet jeg at mange elsker arbeidene hennes; enkelte har det jeg oppfatter som et tilnærmet religiøst forhold til Suzanne Osten og det hun har utrettet. Kan hende er det derfor en del også misliker, eller i hvert fall er skeptiske til hennes kunstnerskap? I hvert fall har jeg ved ulike anledninger opplevd at Osten har blitt omtalt i mindre flatterende vendinger: Hun henger igjen i modernismen, hun er for antropologisk, for psykoanalytisk og til og med litt hovmodig. Derfor var jeg litt spent på hvem jeg kom til å møte: en avdanket, selvgod kunstner som var blitt sin egen klisjé eller den aktivisten og barnas forkjemper jeg hadde lest om i alle artiklene og analysene jeg fordypet meg i mens jeg skrev masteroppgaven min om forestillingene hennes? ¹

 

Kvinnen som møtte oss på Skuespillersentret var svært jordnær, om enn med stjerner i blikket. Suzanne Osten innledet seminaret med å gå rundt i rommet og hilse på hver enkelt av de nærmere femti seminardeltakerne. Elegant kledd, med oppsatt grått hår og karakteristiske briller som rammet inn et insisterende og varmt blikk, gjorde hun det på en enkel måte klart for oss at hun var her for oss og ikke omvendt.

Osten fortalte at hennes overordnede prosjekt er å forandre synet vi i vårt samfunn har på barn. Metoden har vært å utdanne de voksne, virkemidlet har vært teatret. 

 

– Barns kapasitet undervurderes, sa Osten, som i artikkelen Tabu och barnteater har skrevet: "Som regissör har jag behov av att skapa nya bilder. Inte minst av klyschan (klisjéen) "barndom". Blanda genrer och stilar, det ska inte synas att det är för barn; realism, språk, avantgarde, komblexitet, show. Vi kan berätta med ett barnperspektiv utan att förenkla något i vårt val av språk, bild och mänsklig erfarenhet." ² For Osten har arbeidet med tabubelagte temaer for barn og unge slett ikke vært problemfritt. Mange har ment at hun har gått for langt i sin skildring av temaer som selvmord, skilsmisse, spiseforstyrrelser, omsorgssvikt og psykisk sykdom, og selv understreket hun at dette har kostet. 

 

– Man kan ikke bare kjøre på og se hva som hender, så jeg har vært nødt til å finne ut hvordan jeg skal arbeide i fiendtlige omgivelser, bemerket Osten. – Det nytter ikke å være naiv, man må ha en strategi når man protesterer. 

 

Derfor er hun også opptatt av å tilegne seg kunnskap, og hun understreket viktigheten av å være faglig oppdatert på barn og barndom når man som kunstner skulle befatte seg med disse temaene, istedenfor det motsatte: nostalgisk omgang med egen barndom uten rot i den virkeligheten man beskriver.

 

Fra forestillingen «Monsterkabinettet».

Til tross for at uttrykksform er et svært viktig element i Ostens forestillinger, snakket hun på seminaret nesten ikke om form overhodet. I stedet tok hun for seg viktigheten av research og forklarte hvorfor hun sverger til å bruke eksperter og referansegrupper som sparringspartnere i prosessen fram mot en ferdig forestilling. Til dette arbeidet kreves det tid. For virkelig å få noe ut av barn som referansegrupper, kreves det at man tar seg tid både til å være tilstede sammen med dem og til å reflektere over de erfaringene man gjør seg, understreket Osten – Hvis ikke kan man like gjerne la være, bemerket hun. Det siste kan være noe å legge seg på minnet. I mange sammenhenger hentes barn inn i prøveprosessen som prøvepublikum, uten at de involverte voksne har verken kapasitet eller vilje til å ta inn over seg den tilbakemeldingene de faktisk får.

Når skuespillerne ved Unga Klara knytter til seg barn i referansegrupper, arbeider barna og ensemblet ofte på gulvet sammen for å undersøke problemstillinger Osten er opptatt av. Som et eksempel på et slikt arbeid, fortalte Osten at hun kunne la et skolebarn spille rollen som seg selv, mens en av skuespillerne gikk inn i rollen som barnets gråtende mor. Først og fremst var Osten opptatt av at dette var en relasjon som var svært vanskelig for et barn å håndtere, noe ensemblet på denne konkrete måten fikk erfare i praksis. Samtidig var det knyttet en særegen etikk til et slikt samarbeid, og Osten var nøye på å understreke viktigheten av å skåne barn mot å avsløre mer enn de kan makte i den gitte situasjonen.

 

Osten var dessuten nøye på å understreke at hun som kunstner ikke ønsker å gå inn og bearbeide et tema sammen med barna, men isteden søker etter temaer og opplevelser som er tabubelagte, for deretter å gi disse en kunstnerisk form. Der det er tabuer, bør vi jobbe, mener Osten.

 

Foto: Jonas Lindkvist, Dagens nyheter.

På samme måte som hun leder sine skuespillere i arbeid med en forestilling, ville hun sette oss seminardeltakerne i stand til å komme i kontakt med nye idéer for kunstproduksjon. I seminarets andre del, åpnet hun derfor for at alle kunne forslå emner vi mente var tabuer i dag. Å ikke få være med, å være religiøs, barns sorg omkring skilsmisse, fattigdom og overvekt var blant temaene som ble nevnt. Særlig det siste temaet interesserte Osten, som fulgte opp med å spørre hvor mange av seminardeltakerne som følte seg tjukke. Selv om det ikke førte noen vei, ble det en fin illustrasjon av hvordan Osten selv jobber med sitt ensemble. – Dersom et tema endrer dynamikken i et rom, i en samtale eller i en gruppe, er det et tema som er verdt å ta tak i, sa Osten og fortalte at dette var en metode som Ariane Mnouchkine også forholdt seg til i sitt arbeid ved Théâtre du Soleil.

 

I den nokså korte stunden seminaret varte (særlig for oss som ikke hadde meldt oss på den praktiske workshopen som begynte rett etter seminaret), framsto Osten som en begavet, generøs og kraftfull kunstner med en genuin interesse for det publikumet kun lager kunst for, og særlig for barna. For meg var dette det absolutt viktigste, all den tid det er mange voksne behov som er involvert i en prosess som i praksis handler om å gi noe til barn og unge. Det er synd at ikke flere fikk anledning til å være tilstede. I ettertid har flere jeg har nevnt seminaret for ikke vært klar over at det har funnet sted. Det er synd, for feltet trenger både inspirasjon og kunnskap for å vokse seg større og mer kraftfullt.

 

Fra forestillingen «Edvard den andra».

 

Jeg har lenge tenkt at diskusjonen omkring selve innholdet i scenekunst for barn er et tilbakelagt stadium, i den forstand at det eksisterer en slags konsensus om at barn er kompetente tilskuere som tåler det meste. Når jeg så tenker over de forestillingene jeg har sett de siste årene, er situasjonen likevel den at jeg ikke kan huske på en eneste kontroversiell opplevelse knyttet til innhold. Det eneste jeg kommer på er rabaldret rundt nakenscenene i Jo Strømgrens A dance tribute to the art of football i forbindelse med skoleforestillinger i Rogaland i 2009. I det siste har jeg også fungert som anmelder på barnebokkritikk.no, og jeg forbauses til en viss grad over den manglende kompleksiteten som tilbys barna, især når det gjelder hva som faktisk fortelles. 

 

Dette betyr ikke at alle må lage teater på den samme måten som Suzanne Osten gjør det. Det betyr ganske enkelt bare at det er rom for å ta flere sjanser, grave dypere i problemstillingene og å stille flere spørsmål. Men kanskje aller viktigst er det å undersøke hvorvidt en idé man har faktisk er et tabu hos de barna man skal spille for. For ofte er det vi voksne som synes noe er problematisk og flaut, mens barna på ingen måte føler det sånn.

 

Man kan mene hva man vil om Suzanne Osten og hennes kunstnerskap, men det er ikke til å komme forbi at hun har hatt svært mye å si for hvordan barneteater lages, sees og snakkes om i Sverige. Norske scenekunstnere, kritikere og teatersjefer bør kjenne sin besøkelsestid og la seg inspirere og utfordre nettopp av dette langsiktige og målrettede arbeidet. Et slikt perspektiv innebærer ikke på noen måte at vi ikke lager god scenekunst her, snarere betyr det at det finnes områder, tematikker, uttrykksformer og arbeidsmåter som ennå er uutforskede og som kan være med på å heve nivået her hjemme. På Skuespillersentret virket det som lysten var stor til å ta tak i det alvoret Osten hadde å tilby. Det skal bli spennende å se om det dukker opp forestillinger framover som virkelig tar hennes oppfordringer inn over seg.

 

 

Lisa Marie Nagel, dramaturg og teaterviter
04.05.11

 

 

 

 

Foto: Lars Lindqvist, Dagens Nyheter.

Suzanne Osten

Litteratur av og om Suzanne Osten