Visjoner - Cecilie Broch Knudsen

Kunstløftet har eksistert i fire år. Opplever du at det har skjedd noe med prestisjen/kvaliteten/interessen for kunst for barn og unge i denne perioden? 

 

– Kunstnere må ha bevissthet til sitt publikum og publikums forhold til kunst. Barn og ungdom er viktige publikumsgrupper som kunstnere ønsker skal utvikle forståelse for kunstneriske uttrykk. Som rektor må jeg erkjenne at Kunsthøgskolen i Oslo ikke har gitt dette området vesentlig prioritet, verken i undervisning eller i FoU-arbeid. Et hederlig unntak er sommerteatret i Frognerparken: en årlig produksjon der teaterskolestudentene lager en forestilling for barn.

 

– Den viktigste kulturpolitiske satsningen er Den kulturelle skolesekken som gir gode muligheter for unge kunstnere til å søke prosjektmidler til produksjoner rettet mot barn og unge. Dessverre tror jeg at få kunstnere benytter seg av muligheten. På den ene siden er det en rekke kunstnere som bevisst skaper kunstuttrykk rettet mot bestemte aldersgrupper av barn og unge, men på den annen side vil andre hevde at alt jeg skaper, er også for barn.

 

– Blant scenekunstnere og forfattere er det mer akseptert at skaping og gjenskaping av kunst særlig beregnet på bestemte aldersgrupper av unge mennesker er viktig: viktig og like krevende som å skape for voksne. Det er nok relativt færre av dem som arbeider med visuelle uttrykk (med unntak av illustratører), som ser dette som et felt som er relevant eller legitimt, og som har sine egne forutsetninger og krav. Det er nærliggende å tenke at i den grad det går et skille her, går det mellom kunstnere som i sitt arbeid møter publikum i direkte interaksjon i og gjennom kunstverket, og dem som i liten grad selv er en del av den direkte kontakten med publikum. Uansett bør vi være forsiktige med å generalisere. 

 

– Kunsthøgskolen har nok lagt for liten vekt på «resepsjon»; det vil si at vi i for liten grad drøfter filosofiske, konseptuelle og prinsipielle spørsmål knyttet til kunstnernes forhold til publikumsgrupper. På samme tid må vi erkjenne og respektere at det er ulike syn på kunstnerens rolle i forhold til bestemte publikumsgrupper, både mellom individer og også mellom faggrupper.

 

– Jeg tror det er et behov for å løfte frem disse problemstillingene i en bredere kontekst og tenker at dette vil kunne bidra til å øke prestisje, kvalitet og interesse for kunst og barn. 

 

Norsk kulturråd har konkludert med at det trengs et videre arbeid i satsningen på barn og unge, og viderefører Kunstløftet i fire nye år. Hvilke forventninger har du til ordningen i den kommende perioden? 

 

– Jeg opplever det som svært positivt at Norsk kulturråd viderefører satsningen på barn og unge, men kommunikasjon er lengre enn fra kunstner til kunstverk. Jeg tror det trengs en bred diskusjon om mål og mening: en ting er kunst skapt for barn og unge, en annen er det å ønske å utvikle forståelse for kunstneriske uttrykk hos den sammen målgruppen. 

 

Hvilke utfordringer ser du forbundet med dette arbeidet? 

 

– Jeg legger til grunn det syn at kunnskap og livserfaring påvirker et menneskes forutsetninger for å oppleve og respondere på kunstuttrykk og at barnets forutsetninger ikke må oppleves som dårligere enn de voksnes, men annerledes. Vi må ellers kunne ha tillit til at barn og unge har like gode forutsetninger for å videreutvikle de former for kunnskap og erfaring som styrker deres mulighet til å forholde seg responsivt til kunst som voksne, og at dette er viktig for deres videre utvikling. Det store spørsmålet som mange har stilt, ikke minst i vår del av verden og i de senere årene, er om det bør eller kan skapes særlig kunst for barn, altså kunst for mennesker med begrensede sakkunnskaper og kort livserfaring. Som sagt vet vi at det på mange områder skapes kunst for barn, mens det på andre områder skjer mindre, og det som skjer kan også være av ringere kvalitet. Dette ser jeg på som den største utfordringen. For hvem definerer hva som er god kunst for barn og unge mennesker, og på hvilket grunnlag? Hvordan sikre at prosjektene som får støtte gjennom den kulturelle skolesekken virkelig gir et bredt nok og kvalitativt godt nok tilbud? 

 

Har du noen visjoner for feltet generelt de neste årene? 

 

– Selv om man i Norge tilsynelatende er kommet langt i å legge til rette økonomisk og strukturelt for kunstformidling og opplæring for barn og unge, står man fortsatt overfor mange store og grunnleggende spørsmål. Dersom vi forutsetter at det er riktig og viktig å skape kunst for barn og unge – hva karakteriserer i så fall slik kunst? Hvor går grensen mellom kunstformidling for barn og unge og kunstpedagogisk virksomhet? Er det grenser for hvilke kunstuttrykk som kan gi mening for barn? Hvilke roller er det naturlig at kunstneren går inn i for at barn og unge skal kunne oppleve uttrykksstyrken og mangfoldet i kunst? Bør kunstneren ha en rolle i barns opplæring i kunstdisipliner, og i så fall hvilken? Hva er rolleforskjellen mellom kunstpedagogen og kunstneren? 

 

– Jeg vet at det pågår mye interessant tenkning og at det er gjort erfaringer i andre land og miljøer der det er tatt skritt som ikke er tatt i Norge enda. Jeg kunne gjerne tenke meg at problemstillingene ble løftet opp i en bredere debatt og jeg mener at Kunstløftet også bør gi rom for slike diskusjoner.