Visjoner - Ilavenil Jayapalan

Kunstløftet har eksistert i fire år. Opplever du at det har skjedd noe med prestisjen/kvaliteten/interessen for kunst for barn og unge i denne perioden?

 

– Jeg har ikke opplevd noe spesielt, men jeg mener også at 4 år er for liten tid til å forandre noe så «stort» som kunst. Kunst er egentlig noe alle forstår og den såkalt «vanskelige» kunsten er enda lettere å forstå. Men man har opphøyet kunst, kunstbegreper og kunstnere til et nivå der de ikke lenger er eller skal være folkelige, og resten av kunsten som blir laget smeltes sammen i en smørje som de unge ikke har opplevd eller vil oppleve.

 

Norsk kulturråd har konkludert med at det trengs et videre arbeid i satsningen på barn og unge, og viderefører Kunstløftet i fire nye år. Hvilke forventninger har du til ordningen i den kommende perioden?

 

– Kunst har en utrolig evne til å kommunisere, og når det kommer til de unge i dette landet så mener jeg det er det som er viktigst. Altså kommunikasjon mellom «avsender» som er kunstneren, og «mottaker» som er betrakteren av verket. Jeg synes det er alt for mange tilfeller hvor kunsten ikke greier å kommunisere noe, hvor den ikke vekker noe som helst hos betrakteren, og dette gir følelsen av at kunsten er eksklusiv og ikke passer alle. Og alt passer ikke alle, men det finnes helt klart tiltak som kan få ordnet på den generelle oppfattelsen av eksklusiviteten i kunst. 

 

– Jeg mener at Kunstløftet kan få til en ordning sammen med utdanningsdirektoratet der man kan endre det nåværende opplegget hvor skoleelever sitter og kutter stjerner og heller glitter på et ark fra begynnelsen av 4. klasse til 10. klasse i Kunst og Håndverks timene. I stedet kan pensum gi en innføring i samtidskunst, kunsthistorie og kunstbegreper, i tillegg til å legge til rette for større kunstutøvelse – og begrunnelse av sine egne verk som praktisk evaluering. Man skal ikke undervurdere interessen eller evnen til elevene! Jeg vil at det man lærer på en førskole skal kunne komprimeres og gis til elever på skolen. Dette vil øke kunstkompetansen hos de unge og vil være et første steg mot en mer folkelig kunstplattform som en parallell til det kommersielle. 

 

– Det er uttalig mange tomme lokaler i Oslo by. Jeg tror at hvis man kunne åpne statlige kunstgallerier som kan betale flinke kunstnerne som greier å kommunisere og/eller gi en opplevelse og la dem stille ut og hvor hele galleriet virkelig retter seg mot barn og unge, så ville også dette få gode utfall. 

 

– Jeg vil også se en økning i kunst i det offentlige rom, for eksempel kunne man lage offentlige gallerier hvor, som nevnt ovenfor, kunstnere får betalt for å utsmykke offentlige rom. Og da tenker jeg ikke bare på hippe områder i sentrum – men selv om dette kan brukes overalt , så tenker jeg spesielt på drabantbyene, fordi folk flest ikke bor i sentrum... 

 

Hvilke utfordringer ser du forbundet med dette arbeidet? 

 

– Den største utfordringen er at folk ikke definerer kunst. Jeg vil definere kunst som enten «free flow av kreativitet», hvor dette er helt klart og tydelig, eller som kunst med et budskap (for eksempel politisk) som kunsten vil formidle. Når man først har definert det, kan man legge klare planer for hvordan man skal øke interessen og forståelsen for dette og videre tilrettelegge kunsten for barn og unge. Det er på tide å se på kunst for folket som et produkt eller en opplevelse staten og kunstnere vil gi til folket, i stedet for å forsøke å forandre det «innavla kunstmiljøet» til folkets beste.