Visjoner - Lars Petter Hagen

Kunstløftet har eksistert i fire år. Opplever du at det har skjedd noe med prestisjen/kvaliteten/interessen for kunst for barn og unge i denne perioden?

 

– Jeg ser en positiv utvikling, som jeg tror Kunstløftet er en del av. Den handler blant annet om at vi arrangører er mer bevisste på publikum enn før: Vi ser at publikum ikke er noe enhetlig, men isteden en svært sammensatt gruppe. Og dette gjelder også de unge. Før var det vanligere med et enkelt skille, mellom kunst for barn og kunst voksne. I dag er det større fokus på barn og unge som en publikumsgruppe med ulike interesser avhengig av alder, geografi, noen ganger kjønn, og sosiale faktorer. 

 

– Denne utviklingen synes jeg er interessant, fordi den sier noe om at det finnes mer enn ett svar på hva kunsten skal bety i offentligheten, og hvem den skal henvende seg til. Og jeg tror vi bare har sett begynnelsen av hvordan både kunstnere og produsenter kan – og sannsynligvis må – bevisst henvende seg til ulike målgrupper for ulike kunstprosjekter i fremtiden 

 

Norsk kulturråd har konkludert med at det trengs et videre arbeid i satsningn på barn og unge, og viderefører Kunstløftet i fire nye år. Hvilke forventninger har du til ordningen i den kommende perioden? 

 

– Jeg håper at Kunstløftet vil bevare profilen sin, hvor det kunstneriske aspektet i produksjonene tas like mye på alvor som det pedagogiske. I mange kunstprosjekter for barn mener jeg å se at pedagogiske aspekt overskygger de kunstneriske. Det i seg selv er ikke alltid feil, men det er viktig at også denne andre innfallsvinkelen er ivaretatt for at kunst for barn og unge skal holde seg i utvikling og bidra diskursivt til hele kunstfeltet. 

 

– Jeg håper også at Kunstløftet etter hvert klarer å skape en enda større synlighet rundt seg selv. Det trengs jo et arbeid med den offentlige bevisstheten rundt disse problemstillingene. Kunstløftet kan kanskje også arbeide mer tydelig i forhold til oss som skal arrangere kunst for barn og unge i årene fremover. Ordningen kan være en aktiv samtalepartner for arrangørene, og spille inn ideer og tankesett. 

 

Hvilke utfordringer ser du forbundet med dette arbeidet? 

 

– Først og fremst er det en utfordring at feltet er så omfattende. Derfor tror jeg Kunstløftet kan ha godt av å gjøre noen begrensninger så oppgaven blir mer håndterlig. Kanskje kan man også få skapt en målbarhet rundt resultatene, som kan gjøre det lettere å bygge videre på prosjektet senere. 

 

– En utfordring er også å ivareta en god balanse, å sørge for at de unge blir utsatt for ulike formater, sjangre og medier i det mangfoldet av kunstuttrykk som finnes i dag. En del sjangre er sårbare når så mange uttrykk kjemper om oppmerksomheten vår. For eksempel har en Bruckner-symfoni fantastiske kvaliteter med potensial til å forandre enkeltmennesker fullstendig. Men man kan utmerket godt vokse opp i dag uten å ha måttet forholde seg til den klassiske, symfoniske tradisjonen i det hele tatt. Hvordan kan langsomheten i et kunstverk gjøres interessant og relevant for «klikk- og-pek-generasjonen»? 

 

Har du noen visjoner for feltet generelt de neste årene? 

 

– Min visjon for feltet – og for meg selv – er å være en lyttende, ta de kommende generasjoner av kunstnere og publikum på alvor, og samtidig tilrettelegge for arenaer og møteplasser hvor unge kan få uttrykke seg, og på den måten selv få erfare viktigheten av kunst.