Visjoner - Nanna Baldersheim

Kunstløftet har eksistert i fire år. Opplever du at det har skjedd noe med prestisjen/kvaliteten/interessen for kunst for barn og unge i denne perioden? 

 

– Interessen for, kvaliteten på og prestisjen for kunst for barn og unge har definitivt økt de siste årene. Om det er de siste fire årene, vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvor mye av dette som skyldes kulturrådets/norske myndigheters satsing og hvor mye som skyldes den mer generelle tidsånden (i alle fall for den hvite middelklassen) hvor dagens foreldre i større og større grad setter barna og barnas dannelse i fokus, og hvor ønsket om å gi barna gode kunstopplevelser er en del av dette. 

 

– Jeg tror at vi har fått en mye mer utbredt forståelse for at barn skal få oppleve kunst som kunst, og ikke kunst som pedagogikk eller et instrument til bruk i integreringsarbeid. Men jeg synes ikke alltid denne forståelsen gjelder kulturpolitikerne, som hele tiden legger vekt på integrering og mangfold. Men når kunst blir et middel for å oppnå noe, risikerer vi å ende der vi startet, som i alle fall for min generasjons del var dårlige, politisk meget korrekte skoleopptredener. 

 

– Jeg opplever at mange som driver med kunst for barn fortsatt har et visst legitimeringsbehov, og ytrer ønske om å fri seg fra gamle fordommer om hva kunst for barn og unge er. Legitimeringsbehovet vitner om en fortsatt relativt lav status for kunst for barn og unge. Det samme gjør selvsagt de manglende anmeldelsene av scenekunst for barn og unge (derav ønskelisten min lenger ned). 

 

Norsk kulturråd har konkludert med at det trengs et videre arbeid i satsningen på barn og unge, og viderefører Kunstløftet i fire nye år. Hvilke forventninger har du til ordningen i den kommende perioden? 

 

– Det er fint at Kulturrådet fortsetter satsingen. Som redaktør for Scenekunst.no ønsker jeg å la frilansere anmelde scenekunst som er spesielt rettet mot barn og unge. De rette skribentene kan gjøre viktig arbeid i å vise fram for allmennheten at scenekunst for barn og unge er viktig, at det er mye av det, at det er variert, og at anmelderne stiller strenge kvalitetskrav. Ingenting dreper teatergleden så effektivt som slapp regi og halvgod dramaturgi. Anmeldere må vise utøvere og publikum at dårlig kvalitet ikke godtas. Barna våre beveger seg i et helt annet kulturfelt enn vi som nå er foreldre gjorde for 30 år siden. Utvalget er stort, og anmeldelser kan veilede foreldre til å finne fram til god scenekunst for barn og unge. Det må dessuten skrives kommentarer: Hva er trendene på feltet, hva skjer og har skjedd med norsk scenekunst for barn og unge, hvor står vi i forhold til det samme feltet i andre land? Dessuten trenger vi undersøkende journalistikk: Hvordan er kvaliteten på Den kulturelle skolesekken (DKS)? Fungerer gjennomføringen av DKS? Hvem bevilger midler på hvilken måte til hvilke grupper? Hvor likestilt er kunst for barn vs kunst for voksne hos de bevilgende myndigheter? Hvilken rolle spiller kunst og kultur i utdanningen, og har de som underviser i eller utøver kunst for barn den nødvendige utdannelsen eller erfaringen – og så videre. 

 

– En god og kritisk journalistisk dekning av området skjerper utøverne, administrasjonen, bevilgende myndigheter, publikum og media selv, fordi skribentene må holde seg oppdatert og godt informert om feltet. 

 

– Jeg ønsker meg en ordning hvor nettaviser som den jeg driver kan søke kulturrådet om støtte til å honorere anmeldere, kommentatorer og journalister som skriver om kunst for barn og unge. 

 

Hvilke utfordringer ser du forbundet med dette arbeidet? 

 

– Hva skjer når satsingen er over? Dessuten må det satses på gode arbeidsforhold for utøvere for eksempel i DKS. Det gir automatisk statusheving.

 

Har du noen visjoner for feltet generelt de neste årene? 

 

– Kunst er kunst, uansett hvilke aldersgrupper den er laget for. I tillegg ønsker jeg at vi med hjelp av støtteordninger kan få mange flere anmeldelser av og artikler om kunst som er laget for barn og unge.