Visjoner - Per Platou

Kunstløftet har eksistert i fire år. Opplever du at det har skjedd noe med prestisjen/kvaliteten/interessen for kunst for barn og unge i denne perioden? 

 

– Jeg har ingen konkrete erfaringer i forhold til eget arbeid, men jeg var publikum på konserten «Teenage Lontano» under Ultima i fjor – som jeg synes var et bra prosjekt. Jeg synes alltid det er vanskelig å forholde meg til «aldersbestemt kunst» eller kanskje målgruppetenkning generelt, men når jeg nå (for første gang!) ser igjennom hjemmesiden så blir jeg beskjemmet over mine egne fordommer. Jeg ser at det er flere ting her som jeg har hørt gode ting om. 

 

Norsk kulturråd har konkludert med at det trengs et videre arbeid i satsningen på barn og unge, og viderefører Kunstløftet i fire nye år. Hvilke forventninger har du til ordningen i den kommende perioden? 

 

– Det er vanskelig å ha visjoner til noe som jeg har et så lite konkret forhold til, akkurat nå kan jeg nok ikke annet enn å forvente at prosjektet videreføres sånn som det har startet. Jeg forventer at Kunstløftet blir flinkere til å vise enkeltprosjektenes kvalitet ved å løfte dem inn i den generelle kunstdiskursen. 

 

Hvilke utfordringer ser du forbundet med dette arbeidet? 

 

– Utfordringene tror jeg ligger mest i fordommene sånne som jeg har til kunst og kultur som er spesialtilpasset for ungdom. Jeg har litt erfaring med blant annet Den kulturelle skolesekken (både som enkeltkunstner og sammen med scenekunstkompaniet Verk produksjoner), og de erfaringene er ikke alltid så veldig gode – både i forhold til motivasjon for kunstner/utøver og mottakere. Eller, for å si det på en annen måte: Det blir ikke nødvendigvis god kunst av slike ordninger. 

 

– Hvis Kunstløftet klarer å vise at det er relevant for meg som kunstner/kurator (annet enn som mulig oppdragsgiver) da blir det straks veldig interessant. Det er en utfordring, men jeg vet at det er mulig :) 

 

Har du noen visjoner for feltet generelt de neste årene? 

 

– Generelt sett er jeg ganske godt fornøyd med infrastrukturen rundt kunst og kultur i Norge, selv om det selvsagt finnes unntak. Jeg reiser så mye utenlands at jeg vet at vi i bunn og grunn er veldig bortskjemt her til lands. Det er opp til kunstnerne selv å levere ting med energi og kraft. Min personlige visjon er at politikerne skal forstå at mangfold i realiteten betyr mange stemmer, gjerne på «små» arenaer. Mange føringer er ikke nødvendigvis en positiv ting; kunsten kan og skal være et laboratorium.