Hva er et barn og hvordan forstår vi barndom?
Besøkende på Sonys filial i KidZania. Foto: J. Lippold
I de siste tiårene kan man spore en dreining fra å betrakte barn som sårbare vesener som trenger beskyttelse, til i større grad å se dem som kompetente mennesker, og fra og betrakte barndommen som en forberedelsesfase til å tillegge den en betydelig egenverdi. Hvilke konsekvenser får det at barn gjennom et par generasjoner har blitt forbrukere i et mer kommersialisert samfunn der de utgjør et stadig mer interessant kjøpepublikum?
Publisert 08.11.2013
Sist endret 27.08.2014
Alle vet vi – eller mener vi vet – hva et barn er. Vi har alle vært et barn, kanskje har vi egne barn, vi kjenner andres barn, og kanskje vi til og med jobber med barn og har en utdanning der vi har tilegnet oss kunnskap om barn. Noen av oss husker mye fra egen barndom, andre av oss lite, og de tidligste årene kan ligge i et slør av idyll, glemsel eller det psykologene kanskje vil kalle fortrengning. Vår egen biografi henger ved oss og farger våre ideer og forestillinger om hva et barn er, hva barn trenger og hva som er en god barndom. Vår egen barndom gir retning til hva vi leverer videre til neste generasjon. I den grad en som voksen reflekterer over sin egen barndom, tenker en kanskje: «Slik jeg hadde det, skal også mine barn ha det», eller «Slik jeg hadde det, skal i alle fall ikke mine barn ha det». Men våre erfaringer kan også stenge for og hindre oss i å kritisk forstå barn og barndom på nye måter, i lys av historien, og de oppvekstbetingelsene dagens barn lever under.
Mange forhold bidrar til at det som forstås som opplagt og riktig et sted og i en bestemt tidsepoke, virker fremmed og merkelig i en annen sammenheng. Mennesker som kommer fra andre «kulturer» enn den norske, kan for eksempel reagere på at norske barn ikke reiser seg for eldre på bussen, eller at barn får løpe fritt rundt på et kjøpesenter. Kontrasten til det de er vant til blir stor for dem som er oppdratt til idealer om lydighet og respekt, og som har alder som et viktig autoritetskriterium. 
Barn som jobber på en fabrikk i Macon, Georgia. Foto: Ukjent.
Forskning på barn og barndom var inntil begynnelsen av 1980-tallet dominert av fagene psykologi og pedagogikk. Temaene og perspektiveringen var i stor grad preget av et passivt barndomssyn i den forstand at barn ble betraktet kun som uferdige voksne som skulle sosialiseres og tilpasses det samfunn de var en del av. Med boka The Sociology of Childhood fra 1982, redigert av Chris Jenks, kom sosiologene og antropologene på banen og etterlyste det aktive og kompetente barnet for eksempel i klasseromsforskning. Den tverrvitenskapelige barne-og barndomsforskningen så dagens lys – med utspring i Norden og Nord-Europa. En ny generasjon forskere begynte å se kritisk på det de mente var en altfor snever måte å se barn og barndom på. De argumenterte for at barndom ikke bare var å betrakte som en periode i livet da en skulle forberede seg til det en skulle bli (becoming), men også en fase som hadde egenverdi i seg selv (being). Forskningen måtte derfor ta høyde for å inkludere, ikke bare de individ-orienterte perspektivene, men også barndommens plass i de samfunnsmessige strukturene og hvordan barn som aktører lever sine liv og skaper mening her og nå. En antok at forskningen ville finne andre svar hvis en undersøkte hvordan de strukturelle systemene tok seg ut fra barnehøyde, og begynte å bruke barn som informanter i sine ‘naturlige' miljø heller enn å teste dem i laboratorier. Disse forskningsperspektivene fikk vind i seilene utover 1990-tallet, med drahjelp blant annet av FN's barnekonvensjon som ble implementert i land etter land, av den mer generelle emansipatoriske forskningen og bevegelsene (kvinneforskning), og ikke minst av et kommersielt marked som i økende grad henvendte seg direkte til barn som forbrukere.
Fra lesebok for barneskolen.
Sosialantroplogen Marianne Gullestad skrev på 1990-tallet om grunnleggende endringer i overføringen av verdier mellom generasjonene i Norge, blant annet i en artikkel kalt Fra «lydig» til å «finne seg selv». Hennes tese var at oppdragelsesmodellen i norske familier var endret fra å være basert på lydighet og det «å være til nytte», til en modell basert på forhandling og å «være seg selv». Dette fenomenet faller blant annet sammen med, sa hun, modeller for arbeidslivsorganisering. Unge mennesker som er oppdratt til å «være seg selv» er på en del områder på linje med den formen for fleksibilitet og kreativitet som nye former for arbeidsliv legger opp til. I samme periode opplever vi en økt oppmerksomhet omkring barns rettigheter, og barns rett til deltagelse i forhold som berører deres liv. Begreper som «ansvar for egen læring», «frihet til å velge», «fleksibilitet» kommer inn i offentlige dokumenter, og med den siste revideringen av rammeplanen for barnehager, er begrepet «oppdragelse» erstattet med «danning». Det initieres forskningsprosjekter, det arrangeres konferanser og seminarer og det utgis bøker som med ulike faglige utgangspunkt tar for seg begrepene danning og medvirkning. Det kommer, og vil antageligvis komme, mye forskningsbasert kunnskap om disse begrepene i årene vi har foran oss. Det interessante i denne sammenhengen er å reflektere over hvorfor et ord blir erstattet av et nytt. Et retorisk spørsmål kan være om det er slik at danning passer bedre i dag enn oppdragelse fordi det siste nødvendigvis krever en klargjøring av hvem oppdrageren er og hva en skal oppdra til i en tid da det er litt diffust hva målet med oppdragelsen er?
Prins Edward IV malt av Hans Holbein den yngre, 1539.
Spørsmålet er i hvilken grad forskningen og perspektivene vil utfordre populære forestillinger om det autonome og kompetente barnet som har det best når de er fri fra voksne som styrer og bestemmer. Hvordan tenker vi rundt det faktum at barn i Norge vokser opp med en langt større forventning om å være konsumenter mer enn produsenter? Hvilke verdier tenker en det er verdt å bringe videre? Hvilke kompetanser trenger de som vokser opp i dag til å møte framtida med? Den britiske sosiologen Nick Lee bruker begrepet inter dependency for å argumentere for at det ikke er en farbar vei å gå i forskningen å se barn og voksne som atskilte og autonome. For å si det enkelt, både barn og voksne er avhengig av hverandre.
For de av oss som jobber med barn eller barnerelaterte temaer på ulike måter, det være seg innenfor pedagogiske institusjoner, helse, kultur, og forskning, kan det være problematisk å se de komplekse sammenhengene mellom det som skjer på et overordnet plan; dvs. i samfunnsstrukturene, politikken – og på mikroplanet, i denne sammenhengen de ideene og idealene som ligger til grunn for våre respektive perspektiver på barn og barndom. Når historiens lys kaster sitt skjær over hvordan vi har tenkt og hva vi har gjort, hva som er blitt ansett som selvinnlysende, hvilke ord og begreper vi har brukt, hvilke ord som har erstattet nye og når, er det enklere å se hvor ideene kommer fra og hva som har påvirket endringer.
Hvis vi tar slike briller på, kan vi for eksempel se på lover og regelverk for den norske barnehagen, eller vi kan se nærmere på hvordan forholdet mellom voksne og barn er blitt iscenesatt i norsk barne-TV opp gjennom tiårene siden vi fikk TV-sendinger i Norge. En grundig analyse av begge disse feltene ville avdekket store endringer. Ikke så rart, vil de fleste av oss si. Det er tross alt snart 40 år siden vi fikk vår første barnehagelov, og mer enn 50 år siden NRK startet sine sendinger. Det interessante i denne sammenhengen er imidlertid ikke at ting endrer seg, men hvordan og i hvilken retning.
Papirdukkesett
I lys av Marianne Gullestads analyse av endringer i verdioverføringen mellom generasjonene, påhviler det, etter min oppfatning, en forpliktelse til de som jobber med kulturprodukter for, med og om barn, å reflektere over slike endringer, og hva slags relevans de har for det en selv driver med. I en del litteratur og anmeldelser, blir det gjerne referert til en motsetning mellom kulturens rolle som et pedagogisk prosjekt framfor noe som har verdi i seg selv. Dette har vært et tydelig fokus i diskusjoner om for eksempel barnelitteratur. Har forfatteren av barneboka en hensikt om å oppdra barnepublikummet, eller er det «just for fun»? Antageligvis vil mange enes om at dette er en kunstig motsetning, men da diskusjonene oppsto, var de forståelige og nødvendige. Et vanlig uttrykk i den norske virkelighet i dag er at barn har så mange valg. De er blitt forbrukere i et marked som i økende grad kontakter dem direkte og tilbyr sine varer og tjenester. Barn har frihet til å velge, og kan ha en grad av innflytelse over sine liv som tidligere generasjoner kan misunne dem. Samtidig har de fått en markedsmakt (pester power) som mange foreldre fortviles over og kanskje gir etter for.
For de som på ulike vis planlegger og utformer hvordan barns liv skal se ut, de som jobber direkte med barn, enten i etablerte institusjoner eller virksomheter som for eksempel tilbyr kunstneriske aktiviteter av ulikt slag, er synet på hva et barn er, avgjørende for hvilke måter en nærmer seg barn på. En søken etter et entydig svar på hva et barn egentlig er, vil måtte ende med en erkjennelse av at begrepet barn rommer svært mye. Det kan være en befolkning , det kan være en livsfase, en generasjon eller en relasjon, ifølge sosialpsykologen Per Olav Tiller. For å forstå barn og barndom, må vi dermed lokalisere begrepene i tid og sted. Vi må søke etter å forstå den historiske sammenhengen vi er en del av, og være villige til å se med kritiske øyne på det vi tar for gitt, det som blir overlevert fra en generasjon til en annen, det som «kryper» inn i vår bevissthet som «naturlig», for å være i stand til å innta et våkent og kreativt blikk på den verden barn i dag lever i. Hva er det de skal forberede seg til? Hvis vi skal betrakte dem som uferdige voksne, hva skal voksenrollen fylles med? Hva er det barn og ungdommer trenger med som ballast videre i livet? Hvilke implikasjoner har det for det de trenger å lære i dag, at barn gjennom et par generasjoner har beveget seg fra å delta i produksjonen til å bli forbrukere i et mer kommersialisert samfunn der de utgjør et stadig mer interessant kjøpepublikum? Hvilke bilder, både bokstavelig og i overført betydning, skapes av dagens barnegenerasjon?
Barnebruder. Foto: Huffington Post.
Hvis en er interessert i å gå de gjengse ideene om barn og barndom etter i sømmene, kan en kanskje oppdage at de «gamle» verdioverføringene er erstattet av «nye», men som likevel fortsatt i stor grad er regissert av voksne. Det blir dermed et spørsmål om, slik barndomsforskeren Anne Trine Kjørholt hevder, i hvilken retning den eldre generasjonen guider de unge... Uansett hvilket innhold det er i verdioverføringen mellom generasjonene, vil den være asymmetrisk når det gjelder innflytelse og makt. Barn har i liten grad plass som deltagere i den samfunnsøkonomiske organiseringen, noe sosiologen Jens Qvortrup har skrevet mye om.
Selv om vi erkjenner at forholdet mellom barn og voksne er asymmetrisk når det gjelder innflytelse og makt, og samtidig anerkjenner barn som aktive og kompetente, er det ikke uttrykk for god «yngelpleie», for å bruke Per Olav Tillers ord, dersom voksne enten melder seg ut eller later som barn bestemmer når det faktisk fortsatt er vi selv selv som har regien og kontrollen. Populære begreper som medvirkning og deltagelse kan lett forvrenges til fraser for å legitimere og kamuflere nye måter å styre barn og regissere barndommen på.