Yves Klein, IKB 191 (detalj), 1962.
Hvordan minnes kunstnerne og kulturarbeiderne selv sine første kunstopplevelser? I første del av denne serien har teatersjef ved Black Box teater i Oslo, Jon Refsdal Moe, koreograf Ingri Fiksdal og kunster Sverre Malling reflektert rundt sine tidlige møter med kunsten
og hvordan de påvirket deres forhold til kunst i voksen alder.
Jeg er født og oppvokst i Molde, med over
middels kulturinteresserte foreldre. Da det lokale teater- og musikktilbudet ikke alltid var nok til å dekke deres kulturbehov, ble familieferiene tidlig benyttet til å rekke over kunst og arkitektur andre steder. Vanligvis artet barndommens sommerferier seg som en slags kompromisser mellom by og bading. Det vil si ei uke på ei strand, og så ei uke i den nærmeste storbyen. Her kunne dagsprogrammet bestå av en eller flere kirker eller katedraler, og gjerne minst to museer eller gallerier. Mine to brødre og jeg var ikke motvillige, men vi var ganske raske til å utvikle egen smak. For eksempel skjønte vi fort hva som var kjedelig, og strategien i møte med renessansemaleri eller etruskere var å forsere selve utstillingen med relativt god driv, for så å kunne henge i museumsbutikken og se på dinosaurfigurer, magneter og penner som blinket.
Ingri Fiksdal 15 år Foto: Privat
Lettere å like var derimot det vi ble presentert for av moderne kunstsamlinger. Jeg var spesielt opptatt av Yves Klein, og oppga i en periode Klein-blå som Favorittfarge i diverse skoledagbøker, fulgt av Favorittmusikk: Ace of Base, og Yndlingsdyr: hamster. En annen kunster som gjorde inntrykk var Robert Mapplethorpe. Vi havnet på en åpning et sted i Sør-Europa, hvor fotografier av Mapplethorpes klassiske objekter, blomster og nakne menn, var utstilte. Jeg tror brødrene mine og jeg må ha vært ganske små, husker i hvert fall at vi gikk rundt mellom pyntede, champagnedrikkende mennesker og pekte på bildene og lo, uten noen form for pubertal sjenanse.
Dans var derimot en kunstform jeg ikke hadde noe forhold til inntil NRK2 ble startet i 1996, og begynte å sende ting som Billboards: Prince at the Joffrey. Jeg tok opp denne på VHS og så den ukentlig inntil brødrene mine, til mitt store raseri, brukte den samme kassetten til å ta opp Steven Seagal. Forestillingen artet seg nærmest som en fest. På tross av det tradisjonelle sal/scene oppsettet, reiste publikum seg fra setene sine og sto i midtgangene og danset med. Det var tydelig at verket gjorde noe med folk. Jeg var dypt fasinert av Margo Sappingtons koreografi til «I Wanna Melt With U", og brukte timevis i Moldes eneste platebutikk for å finne ut av hvilket Prince-album låta kom fra slik at jeg kunne få det bestilt. Selve dansinga artet seg som en slags sexy-teknisk pas de trois, full av, i min verden, grenseoverskridende bevegelse. Både med tanke på hva som var fysisk mulig, hva jeg sjangermessig hadde forstått som ballett, og hva som bare var flaut for en fjortis. Likevel prøvde jeg å lære meg deler av koreografien på stua hjemme, uten særlig hell, men interessen var i hvert fall planta.
Ingri Fiksdal (født 1982 i Molde) er utdannet med en MA i koreografi fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2006, og arbeider som koreograf. Hennes tre siste produksjoner BAND (2013), Night Tripper (2012) og The Orchard Ballads (2011), skapt i samarbeid med Ingvild Langgård og Signe Becker, har turnert til spillesteder som Kampnagel i Hamburg, Inkonst i Malmø, The Armory Show i New York City, LIMIT festival i Beograd, IBT13 i Bristol, ANTI festival i Kuopio, Homo Novus i Riga, samt til Black Box Teater, BIT Teatergarasjen, Teaterhuset Avantgarden og RAS i Norge. Hun er for tiden stipendiat ved KhiO (Balletthøyskolen) med prosjektet Koreografi som kollektiv og affektiv event.
