Min første kunstopplevelse - Jon Refsdal Moe

Og det var nok dette som foranlediget ankomsten av et kuriøst innslag i bokhylla til moren min, etter at vi hadde flyttet fra huset med kvadratiske veilandskap ved kjøkkenbordet. På forsiden er det et akrylmaleri av en kvinne i rosa body med høy splitt og markert truseskille. På tittelbladet står det «Anders Kjær. Uten Tittel. Malerier 1982", og «Til Ellen fra Anders» skrevet på med kulepenn. Jeg tror nok det var en av mine favorittbøker det året. I hvert fall er det markert slitasje på bokryggen – langt mer, for eksempel enn på «Billedhuggeren Ingebrigt Vik", som sto to hakk bortenfor i bokhylla. Og strengt tatt er ikke det så rart, bildene var stort sett veldig pornografiske, en sjanger jeg som åtteåring ikke hadde den ringeste erfaring med, bortsett fra et par tilfeller av Side 9-pigen i Ekstra Bladet, som formingslæreren noen ganger stakk til oss som underlag for vannmaling eller materiale til papirmasjé. «Kik på den Pik» skrev vi med klossete bokstaver mellom bena til dama før hun ble revet i remser og slengt i limbøtta, vi holdt på å le oss i hjel og det var stort sett der nivået lå.  

I all sin hyperrealisme fremsto Anders Kjærs Uten Tittel-malerier som veldig abstrakte for meg. Jeg forsto hva det var bilde av, men var likevel helt frakoblet. De gapende rosa munnene, de hvite silkestrømpene som hadde glidd langt ned på leggen og de brede, grove penselstrøkene som illustrerte kjønnslig omgang interesserte meg ikke som annet enn form eller som glimt fra en fremmed verden jeg ikke hadde del i – som livet på havbunnen eller på andre planeter jeg kanskje en gang, i et annet liv og i en annen tilstand, kunne komme til å besøke. Jeg betraktet uten lyst og uten skam – bare med barnets uendelige fascinasjon for alt som er fremmed. Og i dag tenker jeg at de pornografiske maleriene fant en ideell betrakter i det åtteårige barnet – fremstillingen av en gledesløs, kjønnsløs og skamløs, rent formell seksualitet, krevde kanskje en betrakter som ikke var i stand til å forstå den.

Aller best husker jeg bildet av en mann. Han sto rett opp og ned og smilte til betrakteren, og i hendene holdt han en kaffekopp som jeg trodde var en liten flosshatt. Jeg skjønte ikke hva han gjorde i den boka, han var som en gjest fra min egen verden, lent opp mot veggen ved siden av verandaen, rett under kjøkkenvinduet der veilandskapet hang. Og rent bortsett fra at han var naken kunne han ha kommet rett ut av fotoalbumet vårt, det var en vennlighet i det bildet som motsa alle de andre, og som fremdeles får meg til å lure litt på hvem han er.

 

 

Jon Refsdal Moe (født 1974) er en norsk teaterviter. Han har nylig fullført sin doktorgradsavhandling i teatervitenskap om Antonin Artaud ved Universitetet i Oslo og er teatersjef ved Black Box teater i Oslo. Han har tidligere jobbet som kunst- og teaterkritiker, i blant annet Morgenbladet, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, NRK, Kunstkritikk og 3t – tidsskrift for teori og teater. Han har også sittet i juryen for den nasjonale Ibsenprisen, og vært medredaktør for Kritikerlagets Krit. Sirkelen.