Når barna får bedømme

Hvordan kan barn påvirke voksne til å revurdere sin oppfatning av barn og unge og hvordan kan man oppmuntre barn og unge til å revurdere eller begrunne sine vurderinger av kunsten de møter? I møte med canadiske Mammalian Diving Reflex sitt prosjekt The Children's Choice Awards under årets Ruhr Triennale aktiveres problemstillingen. Når oppimot hundre barn og ungdom skal vurdere en festival gjennom en prisutdeling, tildeles de da symbolsk eller reell makt? Kan slike prosjekter utfordre hierarkiske systemer – eller fungerer de rett og slett som karneval: barna får makten for én kveld før alt returnerer til normalen?

Foto: Stephan Glagla
 

Ibsenprisvinner Heiner Goebbels er i perioden 2012-14 kunstnerisk leder for den tyske, tverrkunstneriske kunstfestivalen Ruhr Triennale. Årets triennale åpnet 23. august i år, og ble avsluttet 6. oktober. Noen av verdens ledende kunstnere innenfor scenekunst og musikk har i løpet av perioden gjestet festivalen, deriblant Robert Wilson, Rimini Protokoll, Forced Entertainment og Anne Teresa de Keersmaeker. Fjorårets triennale hadde en festivaljury bestående av hundre barn fra Ruhr-regionen, og dette prosjektet er gjentatt i år – med en ny jury. Konseptet er utviklet av kunstkollektivet (eller research-art atelier, som de selv kaller det) Mammalian Diving Reflex, og  går ut på at hundre barn og ungdom fra festivalregionen deltar på de mange evenementene, de snakker med kunstnerne og de evaluerer kunsten. Deretter kommer de selv med forslag til priskategorier som de stemmer over.  Under årets utdeling av The Children's Choice Awards ble det delt ut hele tretti priser – av en jury som etter litt frafall bestod av totalt nittifire medlemmer.

Foto: Heike Kandalowski
 

En prisutdeling basert på vurderingen til en jury bestående av barn og ungdom kan leses som et forsøk på å undersøke maktstrukturer, men spørsmålet er hvorvidt man ønsker å skyve på makten eller om synliggjøring i seg selv er et mål. Mammalian Diving Reflex er kjent for sitt sosiale engasjement, og har siden 2003 bedrevet det de selv omtaler som 'sosial akupunktur' gjennom steds- og sosialspesifikk kunst som ofte fordrer en eller annen form for deltagelse. Deres kanskje mest kjente prosjekt, Haircuts by Children, gjestet Trondheim i 2008. Prosjektet går ut på at barn i alderen 8-12 år får opplæring i frisørfaget av profesjonelle frisører. Deretter mottar de lønn for å drive salongen, mot at de tilbyr gratis hårklipp til dem som ønsker det. Mammalian Diving Reflex plasserer slik barna i en maktposisjon hvor de er aktører og hvor publikum bivåner utøvelsen av barnas estetiske sans og kreative evner. I likhet med mange av deres andre prosjekter, inkludert The Children's Choice Awards, turnerer de fortsatt med dette konseptet, og gjestet senest i oktober i år Ghent i Belgia. 


Fra Haircuts by Children i Toronto. Foto: Mammalian Diving Reflex.

The Children's Choice Awards som hendelse er bygget opp over samme modell som mange lignende prisutdelinger, med det unntak at juryen her er tilstedeværende på en mer fremtredende måte. Etter at publikum har satt seg i salen, ankommer de nittifire jurymedlemmene jublende rommet, i et spektakulært lys- og musikkshow. Gjennom hele utdelingen sitter de i et amfi vis a vis publikumsamfiet, og befinner seg slik midt i siktlinja vår. Opplysningen om at juryen har mistet fire melketenner i løpet av perioden understreker hvilken aldersgruppe jurymedlemmene befinner seg i, og disse aspektene belyses også gjennom utdelingen. Juryen har etter en lengre prosess blitt enige om tretti priskategorier, og utdelingen av disse prisene deles opp med ulike underholdningsinnslag. Til forskjell fra utdelinger som Heddaprisen eller Spellemannsprisen, er det ikke kunstnerne, men juryen selv som står for underholdningen. Dette understreker også en karnevalesk tendens: Barna får være i sentrum én kveld, vi feirer vel så mye dem som kunstnerne som mottar prisene. Men alle vet at dette kun er en midlertidig opphevelse av de hierarkiske strukturene, hvilket også er med på å ufarliggjøre prosjektet. 


Foto: Rainer Schlautmann

 

I utgangspunktet synes jeg at et prosjekt som The Childrens Choice Awards er prisverdig (pun intended). Å involvere hundre barn og unge i en festival som strekker seg over halvannen måned i tid, krever koordinering og velvilje fra mange instanser (festivalen, de involverte, familie, skoler, kunstnere etc.), og her ser Ruhr Triennalen/Mammalian Diving Reflex ut til å lykkes. Barna får oppleve mye og svært ulik kunst, de møter kunstnerne og er i samtaler som etter all sannsynlighet gir noe til begge parter. 

Selve utdelingen kunne muligens vært tjent med en dramaturgi mer lik eksempelvis Spellemannsprisen, slik at ikke alle tretti (!) prisutdelingene inngikk som del av selve showet. Gitt at en stor del av kunstnerne ikke hadde anledning til selv å ta imot prisen, kunne det muligens vært en idé om selve overrekkelsen av flere av prisene ble gjort på film – eventuelt Skype? En større kunstnerdeltagelse ville uansett vært å foretrekke, og ville også gitt et tydeligere signal fra festivalen om at dette er et prioritert prosjekt og ikke bare en kuriositet. Priskategoriene strekker seg fra lyriske komplimenter som 'Best of the best' (Rimini Protokoll for Situation Rooms) og 'The show that was so thrilling that I wanted to be part of it' (Douglas Gordon for Silence, Exile, Deceit), til mer fornærmende priser som 'Worst Costumes' (Heiner Goebbels/Harry Partch for Delusion of the Fury) og 'The music that was so boring that I asked myself if this was actually music' (Quay Brothers for In Absentia).


Helmut Lachenmann: Das Mädchen mit den Schwefelhölzern. Foto: Stephan Glagla.

De aller fleste befinner seg i disse ytterkantene – og flere av dem har svært underholdende og beskrivende titler: 'The show where I had to swim away from all the sweat' (Boris Charmatz for Levée des conflits) og 'The show where I fell asleep the fastest' (Gavin Bryars The Sinking of the Titanic). Det er må sies å være en heller tvilsom ære å bli tildelt en pris basert på juryens manglende engasjement for et kunstverk, men samtlige mottakere av prisene så likevel ut til å verdsette tilstelningen, og eventuelle sure miner ble gjort til slett spill. 

Samtidens mer avantgardistiske og edgy kunstprosjekter for barn og ungdom hevder ofte at 1) man må ha tillit til barna og henvende seg til dem som om de var voksne og 2) at barna representerer en form for ærlighet som utfordrer oss og slik gir noe tilbake til kunsten. Altså er det en slags gi og ta-situasjon: kunsten og kunstnerne kan berike barna gjennom å gi dem en inngang til kunstverdenen, men dette får kun verdi så lenge man også kan snakke om hvilken verdi og berikelse omgangen med barna har hatt for kunstnerne. 

Dan Perjovschi: www 2013. Foto: Rainer Schlautmann.
 

Så også med The Children's Choice Awards. Darren O'Donnell, kunstnerisk leder for Mammalian Diving Reflex (MDR), refererer til Alison M. Watson i programmet der han skriver at barndom ikke er en fase, men snarere en permanent sosial kategori eller klasse. Og som klasse blir barn den siste minoritet som vi på lovlig vis kan diskriminere. Videre skriver han at prisutdelingen ikke er ment som en kulturell oppbyggelse av barn, men snarere av voksne. Jenna Winter, produsent for MDR, skriver i programmet om hvilke rettigheter voksne tar seg ovenfor barn som de aldri ville gjort med andre voksne. Barn skal ikke behandles annerledes bare fordi de er barn, skriver hun. I likhet med O'Donnell understreker hun at The Children's Choice Awards undersøker hva det vil si å være publikum og hvilken rolle publikum har. 


La Ribot: Laughing Hole. Foto: Stephan Glagla.

Her er det vanskelig å tolke hvor langt MDR egentlig ønsker å gå. Og hvordan skal vi tolke prisutdelingens vert, Damian Rebgetz, inn i dette? Rebgetz er den som styrer showet, som presenterer prisene og som samtaler med jurymedlemmene. Det virker som om Rebgetz er noe uvant med formatet, da alle hans spørsmål til jurymedlemmene er formet som ja- eller nei-spørsmål. Det gir lite rom for utdypende svar, og bidrar til at utdelingen etter hvert utvikler et noe statisk format hvor barna blir stilt lange spørsmål som de kan besvare bekreftende eller avkreftende. Ved nøyere lesning av O'Donnell og Winter kan man undre seg over hvorvidt dette er intendert, som en slags farse basert på de mer konvensjonelle prisutdelingenes dramaturgi. Rebgetzs konferansierstil gjør han til en temmelig irriterende figur, og det kan også være mulig at man ønsker å gi han rollen som narr i dette karnevalet – men det gir ikke automatisk barna og ungdommene en autoritær rolle. Snarere tvert imot. Det understreker i stedet deres barnlighet, og får utdelingen til å minne mer om en skoleavslutning enn resultatet av en drøy måneds intens arbeid fra juryens side.  

Intervju med Darren O'Donnel (vimeo).

 

Kunsten og kunstnerne inntar lett en misjonerende rolle når det kommer til sosialt utfordrede områder, eller målgrupper som barn og ungdom. Spørsmålet har vært stilt før, og kommer garantert til å bli stilt igjen: er det muligens ikke kunsten og kunstnerne som redder barna, men omvendt? Altså, fungerer barna først og fremst som et alibi for festivalen og kunsten – og hva skal i så fall barna hente ut av prosjektet?

Til tross for at Mammalian Diving Reflex selv hevder at prosjektet ikke har som mål å være kulturelt oppbyggende for barna, blir det under prisutdelingen tydelig at noen av kunstsjangrene taler tydeligere til barna enn andre, og etter hvert blir det svært forutsigbart hvilken resepsjon hvilke kunstuttrykk vil få: Interaktiv scenekunst = rocker. Samtidsmusikk = langweilig (kjedelig). Bør et prosjekt som The Children's Choice Awards også utfordre barnas syn på og kunnskap om kunsten, ikke bare kunstnerne som får de til dels tvilsomme prisene? Hvis vi tenker på O'Donnells og Winters utsagn: har ikke The Children's Choice Awards en posisjon som potensielt kan rikke på oppfatninger i begge leire? Altså, at voksne (kunstnere og publikum) nærmest tvinges til å revurdere sin oppfatning av barn og unge i møte med juryen – men også at barna/ungdommene må revurdere eller begrunne sine vurderinger av kunsten de møter? Flere av begrunnelsene er svært grundige, men her framstår særlig samtidsmusikken (og til dels dansen) som unntak. Når man begrunner en pris med kjedsomhet, sier dette muligens noe om hvilke premiss man møter kunsten på og hvilke forutsetninger man har til å sette pris på kunsten man møter?


rAndom International: Tower. Foto: Stephan Glagla.

 

Tatt i betraktning at triennalens kunstneriske leder er en av Europas kanskje mest kjente musikkteaterregissører, er det jo både litt morsomt og samtidig paradoksalt at nettopp musikken mottar såpass mange 'kjipe' priser. The Children's Choice Awards trenger ikke bli et undervisningsopplegg, men jeg tror alle involverte parter nok vil tjene på en åpenhet for at både voksne og barn kan lære noe av hverandre. Øker man kunnskapen om kunsten får også prisbegrunnelsene større tyngde. Slik kan man også potensielt forskyve makten mer enn denne ene dagen, og gjøre den symbolske makten mer reell.


Ryoji Ikeda: test pattern [100 m version]. Foto: Jenna Winter.

---

Lenker
http://mammalian.ca/
http://www.ruhrtriennale.de/