Et ambisiøst dannelsesprosjekt

Hildur Kristinsdottir trodde aldri hun skulle jobbe med barneteater. Etter endt utdannelse ved Scenekunstakademiet i Fredrikstad konsentrerte hun seg om  politisk utagerende uttrykk. Men da Maria Dommersnes Ramvi, hennes makker i det feministiske teaterprosjektet Søstrene Andrews, ga henne boken Hva sier du Oskar? virket ikke lenger ideen så fjern. 

 

Boken, som er skrevet av den danske forfatteren Thomas Thurah, består av tolv essays som forklarer verdenslitteratur for barn og ungdom. Kristinsdottir trengte ikke engang lese boken før hun innså dette ville egne seg som teater, og det virket så kunstnerisk krevende at hun så seg nødt til å knekke utfordringen. En telefon til dramaturg Matilde Holdus senere var trilogien Klassikere for kids under planlegging.  

 

Holdus valgte de tre klassikerne fra Thurahs bok hun mente var mest potente og historisk viktige. Mer var det ikke å diskutere, avgjørelsen var tatt før Kristinsdottir i det hele tatt hadde rukket lese verkene:

 

– Felles for de tre klassikerne var at jeg ikke hadde lest dem, men at jeg følte at jeg kunne si hva de handlet om. Hvorfor følte jeg at jeg kunne disse klassikerne? Er det fordi jeg kommer fra et akademisk hjem og har blitt oppmuntret til å gå i kunstnerisk retning? Av en eller annen grunn sitter jeg i hvert fall med referansegrunnlag for flere av de store klassikerne uten å ha lest dem.

Fra forestillingen «Til fyret». Foto: Kristinn Gudlaugsson.
 

Den gang hadde Kristinsdottir nylig jobbet som lærervikar på 6.trinn på en østkantskole med veldig lavt faglig nivå, spesielt innen lesing. Det slo henne at barna der antakelig ikke ville få tilgang til det referanseapparatet hun selv besatt. Å lese klassikere i seg selv var aldri noe poeng for henne – de hadde hun ingen forkjærlighet for. Men det ble likevel et slags dannelsesprosjekt: målet er jo at barna etter forestillingen skal kunne gjenfortelle hva klassikeren handlet om. Drømmen er at de unge tilskuerne som voksne skal kunne gjøre bruk av denne referansen også i voksen alder. Men for Kristinsdottir er det viktigste av alt å lage samtidsteater for barn. 

 

– Jeg tenker at vi virkelig ikke trenger å forklare, men at teksten egentlig skal være en lesenøkkel som hjelper oss å gå veldig poetisk, absurd eller røft inn i andre bilder. Det å kutte teksten ned til et minimum tenker jeg er spennende. At publikum må sette delene sammen, som et puslespill.

Denne høsten er det altså Virginia Woolfs Til fyret som skal kuttes ned til et minimum og presenteres som et puslespill for et ungt publikum. Premieren finner sted på Black Box teater i Oslo denne helgen. For Kristinsdottir er det en stor utfordring å skulle lage teater av denne romanen – den krevde mye av henne som leser, og hun tror neppe at hun hadde gitt seg ut på dette prosjektet om hun hadde lest den på forhånd. Noe av det som skiller Til Fyret fra de to andre romanene brukt i Klassikere for kids, er at den ikke har noen ytre handling. 

 

– Hovedutfordringen er å lage bilder uten å finne opp en handling, men likevel få det til å bli spennende nok. Jeg prøver å visualisere den virkeligheten som skjer inne i hodene på mennesker, samtidig som vi viser at det er en virkelighet utenfor som kan være veldig ulik. Men jeg kan egentlig bare lage noe som er spennende nok for meg selv. Hvis jeg ikke synes det er interessant, så holder det ikke for verken barn eller voksne.


Fra forestillingen «Til fyret». Foto: Kristinn Gudlaugsson.

 

Kristinsdottir savner et teatertilbud som egner seg for både voksne og barn, hun ønsker å etter hvert kunne ta med seg sin nå tre år gamle sønn på teater som de begge kan like. Hun synes Den kulturelle skolesekken på mange måter fungerer bra, men hun savner et tilbud som retter seg mot begge målgrupper – samtidig. Derfor setter hun stor pris på at Black Box teater har turt å satse på Klassikere for kids – det er med på å vise at barneteater hører hjemme også på de frie scenene, mener hun. Og barneteater krever like stort alvor som alle andre produksjoner: 

 

– Det som er viktig for meg, rent politisk, er at vi må ta målgruppen barn på alvor, slik at det ikke er sikkert at det blir bra, men at dét ikke gjør noe. Man må ha lov til å ta samme risiko når man lager teater for barn som for voksne. For det er jo veldig ofte en ser voksenteater som er utrolig tapre forsøk, men likevel ender opp med å være intetsigende eller ikke fungerer på andre måter. Det tåler man jo. Og det må man tåle når man produserer for barn også, men selvsagt med mål om å få til noe fint og spennende.

 

Jon Refsdal Moe, teatersjef ved Black Box teater, var aldri i tvil om at Kristinsdottir og Klassikere for Kids skulle gis denne muligheten. For teatret i Marstrandgata kom det hele som et forfriskende og kjærkomment initiativ: 

 

– Det er nærmest blitt et grunnpremiss at barne- og ungdomsteater i Norge er til for å sette problemer under debatt, og vi har nærmest fått en subsjanger som minner mest om de velmente og traurig illustrerte bøkene fra min egen barndom: «slik var det da Olas morfar døde», «slik var det da Petras foreldre ble skilt», «slik var det da EEC kom og tok fra oss fiskerettighetene» osv. Klassikere for kids skiller seg ut i dette landskapet ved å sette klassisk dannelse på agendaen – og det er det jo strengt tatt få som gjør i voksenteaterverden for tiden også. 

 

Fra forestillingen «Til fyret». Foto: Kristinn Gudlaugsson.

For Kristinsdottir er noe av det fine med å lage teater for barn at de har lettere for å akseptere magien i teatret. Hun nevner et eksempel fra deres forrige forestilling, Faust, hvor Gretchen, en av karakterene i stykket, sjonglerer med epler. Plutselig høres lyden av en katt som mjauer og Gretchen kaster et av eplene i bakken så det knuser. 

 

– Det skjedde flere ganger at jeg hørte barn spørre foreldrene «Hvorfor drepte hun den katten»? og foreldrene svarer: «Hvilken katt? Det var ikke noen katt der?» 

Jeg opplevde at barna diktet videre der vi satte ut små hint. Det føler jeg man har mistet litt som voksen, evnen til å gå med på slike ting og til å dikte videre. Vårt mål er å sette i gang noe, men så skal forestillingen finne sted inne i hodet på publikum. 

 

Også her får hun støtte og lovord fra Refsdal Moe som påpeker verdien i at Klassikere for kids har valgt å jobbe med et teatralt og symbolmettet, men likevel lett tilgjengelig  scenespråk som lurer barna til å lære å sette pris på teater. Samtidig får de kjennskap til noen litterære klassikere det kanskje vil bli lettere for dem å plukke opp senere.

 

– Dobbel kulturell indoktrinering, med andre ord. Ingenting er bedre enn det!


Sara Hammer, redaktør for kunstløftet.no.