Trekk dine egne konklusjoner!

I1

Vi lever i en tid som bejubler interaktivitet, demokrati og deltakelse, og som gjør det med en iver som kan synes ureflektert og til tider rent av fetisjistisk. Det er nærliggende å se dette i lys av det faktum at 1900-tallet var århundret som for alvor ga autoritet et dårlig rykte – sekelet da ideologiene og diktaturene gjorde seg skyldig i de største og mest groteske overgrep menneskeheten noensinne har vært vitne til. Reaksjonen på dette har vært en økende oppslutning rundt ideen om demokrati og allmenn politisk deltakelse, og denne samme tankegangen har i tur forgreinet seg inn i kunsten og kulturen, hvor den gradvis har blitt forsterket av en teknologiske utvikling som muliggjør publikumsinteraksjon på stadig nye måter.

Én tolkning av Theodor Adornos utsagn om at det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz, er at det er noe barbarisk ved selve den tradisjonelle hierarkiske kommunikasjonsmodellen, hvor dikteren taler og publikum beundrende mottar hans budskap. I henhold til en slik lesning representerer publikums aktive deltakelse i verket en vei fremover.

Dersom du synes interaktivitet og deltakelse er viktig, gå til N1. Hvis ikke, fortsett til T1. 

N1

Dersom man ser på historien som en modningsprosess hvor menneskeheten gradvis nærmer seg opplysning, synes en økende grad av demokrati, deltakelse og interaktivitet å være uunngåelig. Interaktivitet i kunst og underholdning blir i et slikt perspektiv både en metafor og en forutsetning for utviklingen av et mer egalitært, utbytterikt og harmonisk samfunn. Interaktivitet og deltakelse bringer publikum ut av rollen som passive tilskuere, og involverer dem direkte i innholdet som presenteres for dem. Dette innebærer at den tradisjonelle enveiskommunikasjonen mellom avsender og mottaker, som både kunsten og massemediene har til felles, utfordres på et strukturelt nivå: Avsender er fortsatt avsender og mottaker er fortsatt mottaker, men sistnevnte er selv delaktig i utformingen av innholdet han får presentert.

Dersom du synes interaktivitet og deltakelse er viktig, gå til A1. Hvis ikke, fortsett til E1.

I3

Interaktivitet og deltakelse er strategier som ønsker å begrense publikums muligheter til å trekke seg tilbake. Ved å kreve verbal og/ eller fysisk deltakelse gjør man publikum til en forutsetning for verkets struktur og funksjon, og på den måten ønsker man å motvirke impulsen om å koble av fra verket og tenke på noe annet som så ofte melder seg når kunst og underholdning ikke fenger.

Tv-mediet har tradisjonelt vært kritisert fordi det angivelig reduserer sitt publikum til stillesittende konsumenter som er prisgitt tv-kanalenes intelligensnivå og kommunikasjonstempo. Men som de fleste vet er det fullt mulig å benytte seg av tv som et sekundærmedium og kombinere tv-tittingen – eller kanskje rettere sagt -lyttingen – med andre gjøremål. Til sammenligning er det langt mer problematisk å kombinere dataspill med annen aktivitet. I en slik sammenheng innebærer interaktivitet at man involverer et bredere spekter av sanser, kroppsdeler og hjerneaktivitet, hvilket potensielt kan resultere i en tilsvarende økt grad av passivitet.

Dersom du synes interaktivitet og deltakelse er viktig, les teksten om interpassivitet på side 7, og gå så til E2. Hvis ikke, fortsett til T3. 

V1

Reklamespråket bever seg tilsynelatende kontinuerlig i retning av interaktivitet, fortrolighet og sterke følelser, og dermed knyttes disse størrelsene stadig tettere sammen. I en tid da multinasjonale selskaper ikke selger varer, men livsstil og image, søker man å kommunisere med potensielle kunder på et følelsesmessig snarere enn rasjonelt plan, for dermed å omgå fornuften i kjøpsøyeblikket. MacDonald's «I'm loving it» speiler Facebooks «like» – begge er utpreget forbrukspositive verb som tildeles en opphøyd plass i det tungt ideologiserte språket selskapene innhyller sin virksomhet i.

Dette språket søker hele tiden å vinne innpass i «publikundenes» dagligspråk, for på den måten å få dem til å gjøre reklamejobben for seg. Viral markedsføring avhenger av at publikum aktivt deltar i et promoteringsarbeid de selv ikke tjener på, utfra en tanke om at det de sysler med ikke er reklame, men underholdning. Viral markedsføring er også et fenomen som er uløselig knyttet til interaktivitet og nye medier, og er spydspissen i utviklingen med å bygge ned skillene mellom kunst, underholdning og reklame.  

Dersom du synes interaktivitet og deltakelse er viktig, gå til I3. Hvis ikke, fortsett til T2.

R1

Selv om de ofte oppfattes og omtales som rene kommunikasjonsteknologier, legger de sosiale mediene sterke føringer ikke bare på hvordan kommunikasjonen foregår, men også hva som kommuniseres. Rent grunnleggende ligger det en strukturell optimisme og fortrolighet nedfelt i de ulike tjenestenes brukergrensesnitt. Man tilbys å «like», «favorittmarkere» og bli «venn» med, men aldri det motsatte, og institusjonaliseringen av denne påtatte vennligheten gjør at mer forbeholden kommunikasjon oppfattes som sarkastisk og lite imøtekommende, hvis ikke rent av uhøflig.

De sosiale mediene måler dessuten popularitet og sosial vellykkethet i høyst kvantifiserbare termer, hvilket resulterer i en resultatorientert tone og adferd som har ubehagelig mye til felles med reklameverdenens språk og henvendelsesform. Ett resultat av dette er at en stadig større del av kommunikasjonen får karakter av promotering: Det handler om å selge seg selv, sitt arbeid og sitt image – eventuelt sine venners – og selv utvekslinger mellom mennesker som står hverandre nær utvikler seg ofte til en form for ubevisst varegjøring av meninger, informasjon og bekjentskap.

Dersom du synes interaktivitet og deltakelse er viktig, gå til I2. Hvis ikke, fortsett til V1. 

A1

Det kanskje viktigste diskusjonen når det kommer til interaktivitet og deltakelse i kunsten er hvorvidt disse kvalitetene er et mål i seg selv eller kun et kunstnerisk virkemiddel. Dette er et viktig prinsipielt spørsmål som definerer hvordan vi forstår og bedømmer strategiene: Hvis publikumsdeltakelse er et mål i seg selv, vil et verk være vellykket dersom dette er oppnådd, men hvis det kun er et virkemiddel, vil det måtte bedømmes ut fra helt andre kriterier.

Det er naturligvis vanskelig å være kategorisk på dette punktet: Vektleggingen av dette vil uunngåelig variere fra verk til verk, og i de fleste tilfeller vil interaktivitet og deltakelse både være et virkemiddel og ett av flere mål. Likevel synes å være på sin plass med en nyansering av den ureflekterte og ensidig positive oppfatningen av disse begrepene.

Dersom du synes interaktivitet og deltakelse er viktig, gå til I2. Hvis ikke, fortsett til T2. 

K1

Vår tids iver etter interaktivitet og publikumsdeltakelse i kunst og underholdning må også sees i lys av generasjon Ys sviktende konsentrasjonsevne. Den amerikanske forfatteren og medieteoretikeren Douglas Rushkoff har beskrevet denne typen mangelfullt utviklede konsentrasjonsevner som en overlevelsesstrategi i møte med en mediehverdag hvor individet bombarderes av alskens former for reklame, ideologi og allestedsnærværende innhold. Omgitt av historier og budskap på alle kanter blir det å sone ut og definere alle disse henvendelsene som støy en underbevisst – og i visse tilfeller patologisk – mestringsteknikk.

I en slik sammenheng representerer interaktive og brukerstyrte medier og kunstuttrykk en måte å nå fram til mennesker som ubevisst har trukket seg tilbake fra publikumsrollen. I et slikt perspektiv får interaktivitetsjaget et aggressivt og til dels desperat preg.

Dersom du synes interaktivitet og deltakelse er viktig, gå til I2. Hvis ikke, fortsett til T2. 

T2

Interaktivitet betyr ikke frihet og deltakelse innebærer sjelden noe betydningsfullt handlingsrom. Interaktivitet forskyver ganske spørsmålet om hierarki og budskap; mellom avsender og mottaker installeres det et dynamisk ledd som er designet for at man skal glemme hvis premisser kommunikasjonen foregår på. Man løser altså ikke problemet med en hierarkisk kommunikasjonssituasjon så mye som man distraherer de involverte partene fra å reflektere over spørsmålet.

Avsender er fortsatt avsender og mottaker er fortsatt mottaker, men budskapet er ikke lenger artikulert som en ideologi eller filosofi eller et budskap som sådan. Snarere er det en praksis som brukeren selv gir seg inn på. En ideologi er et sett med ideer, idealer og dogmer som er ment å få mennesker til å handle på en bestemt måte. Interaktivitet og deltakelse handler i mange tilfeller om å hoppe over dette leddet og gå rett på implementeringen av et handlingsmønster som gagner de som står bak verket eller tjenesten.

Dersom du synes interaktivitet og deltakelse er viktig, gå til T3. Hvis ikke, fortsett til T4. 

T3

Interaktivitet og deltakelse vel så mye et spørsmål om estetikk som om reelle påvirkningsmuligheter. Selve ideen om demokrati og deltakelse har i vår del av verden blitt opphøyd til et hellig prinsipp, og samtidig synes man stadig mindre interessert i de konkrete resultatene av implementeringen av disse idealene. Denne tankegangen kommer kanskje aller best til uttrykk i Vestens ureflekterte idealisering av antikkens Hellas og dets demokrati – et samfunn som med dagens øyne fortoner seg som noe i nærheten av en fasciststat.

Problemet med interaktivitet og deltakelse i kunsten er at det er en estetikk som skaper en illusjon om en nærmest trascendental publikumsopplevelse. Dens forkjempere stirrer seg blind på det overskridende potensialet i det dynamiske leddet hvor publikum påvirker verket, og overser det faktum at de konkrete resultatene i praksis ofte er både trivielle og ugunstige for publikums opplevelse.

Dersom du synes interaktivitet og deltakelse er viktig, gå til E2. Hvis ikke, fortsett til T4. 

E1

Evnen til tålmodig å kunne studere og ta til seg informasjon, følge historier og resonnementer, og betrakte med et aktsomt, analytisk blikk, uten selv å gripe inn eller å la seg distrahere, har aldri vært til skade for noen.

Dersom du synes interaktivitet og deltakelse er viktig, gå til A1. Hvis ikke, fortsett til K1. 

I2

Hånd i hånd med vår tids feiring av interaktivitet, demokrati og deltakelse går en irrasjonell skepsis til lineære narrativer og den tradisjonelle tilskuerrollen. Det er viktig å være bevisst det faktum at enten man har å gjøre med tradisjonell enveiskommunikasjon eller mer interaktive kunstverk, så er publikumsrollen nettopp akkurat dét – en rolle. Det er en posisjon de fleste oss går inn og ut av uten større betenkeligheter, og hvis betydning for tilværelsen som sådan er relativt begrenset.

Hvor kommer så denne skepsisen fra? Man kan spørre seg hvorvidt den teknologiske utviklingen egentlig muliggjør interaktivitet og deltakelse eller hvorvidt kunsten blindt føyer seg etter de rammebetingelser teknologien tegner opp. I så fall har man å gjøre med en teknologisk determinisme som er desto mer bekymringsverdig fordi den langt på vei er ubevisst.

Dersom du synes interaktivitet og deltakelse er viktig, gå til I3. Hvis ikke, fortsett til T2. 

T1

En av få typer interaktivitet og deltakelse som samtiden synes negativt innstilt til, er unge menneskers utfoldelse på sosiale medier. Årsaken til dette oppgis som oftest å være en bekymring for de negative konsekvensene av slik aktivitet, som offentliggjøring av kompromitterende bilder og annen privat informasjon, og en mobbing som er usynlig for utenforstående.

I bakgrunnen spøker også en mer basal frykt; en grunnleggende usikkerhet som bunner i det faktum at de unge har en dypere og mer intuitiv forståelse av disse medieformene enn de voksne hvis jobb det er å sette grenser for dem. Mens interaktive medier fortsatt er en tilvendingssak for mange voksne, er de den nest naturlige ting i verden for barn og unge. I så måte er eldres autoritet vis-à-vis unge kanskje den hierarkiske samfunnsstrukturen som i størst grad blir utfordret av digitale medier.

Dersom du synes interaktivitet og deltakelse er viktig, gå til A1. Hvis ikke, fortsett til R1. 

E2

Dersom man virkelig åpner opp for interaktivitet og deltakelse i kunst og media, åpner man samtidig døren for alskens forstyrrende og forsøplende trivialiteter. Det fremste eksemplet på dette er den norske kommentarfeltkulturen. Kommentarfeltene har blitt en pålitelig leverandør av dårlig formulerte, lite gjennomtenkte og ofte riktig så avskyelige ytringer, som tillegges en ekstra betydning fordi de er koblet sammen med i utgangspunktet seriøse nettaviser.

I kunsten resulterer publikumsdeltakelse ofte i et lignende nivå av trivielt kaos, og selv om kunsten kan forsvare et slikt resultat på konseptuelt grunnlag, er ikke nødvendigvis publikums utbytte vesensforskjellig – særlig ikke når man har å gjøre med barn og unge. I underholdningens verden er det nettopp det trivielle kaoset som er poenget; det er dette publikum betaler for og produsentene tjener sine penger på – uavhengig av om formen er interaktiv eller en mer tradisjonell enveiskommunikasjon. I denne sammenhengen er det verdt å reflektere over det faktum at terskelen for å delta i nettavisenes kommentarfelter gradvis blir høyere, ettersom det nå synes å være bred folkelig enighet om at de bidrar til en forsøpling av offentligheten.

Uavhengig av innstilling, gå til T4. 

T4

Vår tids grenseløse fascinasjon for kunst og medier som åpner for publikumsdeltakelse og interaktivitet bunner i en utopisk forestilling om alt det som potensielt kan oppstå når et verk eller en teknologi inngår i en dialog med sitt publikum. Myten om den geniale kunstneren har blitt erstattet av uforutsigbarhetens mysterium, med det resultat at man er mer opptatt av hvordan et verk potensielt kan utfolde seg i møte med et deltakende publikum enn hvordan det faktisk manifesterer seg. I dette ligger det en voldsom tro på det potensielle – på publikum, på folket, på de ikke-kunstkyndige, på barn og unge, på tilfeldigheter og uforutsette hendelser, på «fremtiden» som en utopisk og evig flyktig størrelse – og denne vektleggingen går i mange tilfeller på bekostning av både håndverk, kunstnerrollen og publikums konkrete opplevelse av kunsten. I fremskrittet og opplysningens navn har man ganske enkelt erstattet én metafysikk med en annen.

Gratulerer, du har trukket din egen konklusjon!