Min første kunstopplevelse – Johan Harstad

Mine foreldre var flinke til tidlig å eksponere meg for de forskjellige kulturuttrykkene og det er nesten rart hvor mye de pøste på med, for jeg kom ikke fra noen kunstnerfamilie, heller ikke en sånn familie som samler seg rundt pianoet og lytter iherdig mens de gjetter om det er mezzoforte eller pianissimo de hører; kunsten vi selv utøvde begrenset seg til min bror som spilte trommer til death metal på loftet og min far som radbrakk kjenningsmelodien fra Derrick på det elektriske orgelet i kjelleren, frem til han en dag innså at han aldri ville komme til å bli den nye Alan Price. 

 

Men i midten av huset satt min mor og leste for meg, og jeg tror det er det jeg husker som den aller første, skjellsettende kunstopplevelsen; hun leste Astrid Lindgrens Mio, min Mio for meg og det står ennå, foruten å være et av mine fineste minner fra den tiden, for meg som det øyeblikket hvor jeg ble meg selv. I alle fall liker jeg å tenke at det var slik det skjedde. Ikke bare identifiserte jeg meg noe voldsomt med hovedpersonen, jeg tror også, selv om det er en refleksjon farget av tiden som har passert, at jeg forsto noe grunnleggende om kunstens potensiale her, og at den, enten det nå dreide seg om litteratur, billedkunst eller musikk eller hva det skulle være, evnet å skape rom det gikk an å tre inn i og at man i dette rommet ikke forble uforandret. Kanskje også opplyst. 

 

Når hun leste for meg, var jeg omgitt av teksten, jeg bebodde dette landskapet og jeg gråt, jeg var livredd, bekymret for den onde ridder Kato med sin klo av jern; det tok fra meg nattesøvnen, det der, det slapp ikke taket. Og nettopp det, at det ble værende i meg og at det kjentes som jeg hadde funnet en gigantisk nøkkel til tusen lignende rom andre steder, la antageligvis grunnlaget for tålmodigheten jeg utviste poesien bare noen få år senere, som igjen brakte meg videre til annen litteratur, til alle disse filmene, utstillingene, teaterforestillingene og det ene med det andre, før jeg til slutt endte med å sitte der og skrive selv, og forsøke, gjennom litteraturen som kunstform, å skape rom man aldri slipper helt ut fra igjen. Uten først å ha blitt en annen. 

---

Johan Harstad (f. 1979 i Stavanger) debuterte i 2001 med kortprosasamlingen Herfra blir du bare eldre og utga sin første roman, kritikerroste Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? i 2005. Harstads bibliografi består blant annet av novellesamlingen Ambulanse (2002), romanen Hässelby (2007), skuespillet Osv. (2010) og den selvbiografiske Motorpsycho-biografien Blissard (2012), samt ungdomsgrøsseren Darlah – 172 timer på månen (2008) som han ble belønnet med Brageprisen i kategorien Barne- og ungdomsbøker for.