Elevens frigjøring – fra Rousseau til Rancière

Enhver lærer og foresatt står overfor samme utfordring: hvordan skal vi gi den oppvoksende slekt kunnskapen som trengs for å klare seg som borger av et moderne samfunn? Den vanligste modellen er basert på direkte informasjonsoverføring: Barnet går på en skole og overtar kunnskap fra en tydelig lærerskikkelse. Kunnskapen repeteres som et mantra, til han eller hun kan det utenat, nærmest uavhengig av elevens interesser, karakter og talent. Her er forholdet mellom de to klart definert. Læreren kan noe barnet ikke kan, men som – det mener i hvert fall læreren – barnet trenger for å leve. 

Denne modellen er som sagt funksjonell, men har vært gjenstand for mye kritikk. Den brasilianske pedagogen og filosofen Paulo Freire (1921-1997) var blant de argeste motstanderne av denne læremåten som han kalte «bankmodellen»: «I bankoppfatningen av undervisning er kunnskap en gave fra dem som betrakter seg som forståsegpåere, til dem som anses som uvitende», skriver han i De undertryktes pedagogikk (1968). «Læreren presenterer seg for sine elever som deres nødvendige motsetning. Ved å betrakte dem som helt uvitende rettferdiggjør han sin egen eksistens». Freires poeng er at den konvensjonelle forståelsen av læring, som fortsatt dominerer hele verden over, ikke bare er forenklende og forsimplende, men reproduserer et maktforhold hvor kun den ene partens interesser innfris. 


Paulo Freire. Kilde: gseis.ucla.edu.

Vi må, sier Freire, finne andre måter å snakke om læring på. Vi må først og fremst lokalisere et språk for læring som har rom for elevens tale og interesser – vi må skape et rom hvor vi forstår at forholdet mellom lærer og elev er mer fleksibelt og foranderlig, og ikke lar seg beskrive meningsfullt gjennom en fortelling med kunnskapsløse og passive elever på den ene siden, og kunnskapsrike og aktive lærere på den andre. Innimellom er eleven også lærer og læreren elev. Eller begge elever. En lærer skal ikke påtvinge læringens innhold. Dette er undertrykkelse og ikke læring, sier Freire. Innholdet må avstemmes etter situasjonen. Form må komme før innhold. 

Læring er i sin essens en situasjon hvor alle blir elever – også læreren. Pedagogikk kan aldri kun reprodusere et innhold, mekanisk, men må fremføres med sensitivitet for sin kontekst og de berørte subjekter. Læring dreier seg om form, like mye som innhold. Scenografi. Et sted å begynne, og selve prototypen på denne formen for læring, finner vi hos Jean-Jacques Rousseau (1712 – 1778) og hans Emile – eller Om oppdragelse, som første gang utkom på fransk i 1762. Her får vi et tydelig bilde av læreren som en skikkelse som ikke intervenerer direkte i barnets liv, men arrangerer barnets oppdragelse som en rekke scener hvor det oppdager ting mest mulig på egen hånd. Vi skal ikke fortelle barnet at man kan skjære seg på glass, sier Rousseau, men tillate barnet å lære dette selv. Det betyr ikke at man skal være brutal og overlate alt til barnet slik at det skader seg, men snarere legge forholdene til rette for at læringen i størst mulig grad inntreffer i henhold til barnets eget tempo, etter dets eget temperament, talent og interesser. Rousseau er den første moderne tenkeren som fokuserer på pedagogiske situasjoner, kunne vi si, og ikke pedagogikk som reproduksjon av et innhold basert på det Freire kalte bankmodellen. 


Portrett av Jean-Jacques Rosseau (1712-1778), malt av Maurice Quentin de La Tour (1704-1788).

Hvorfor starte ferden her? Fordi Rousseau er den første som anerkjenner, og skaper et pedagogisk rom for, barnet som et myndig vesen med en egen virkelighet som man må ta hensyn til. Tidligere hadde barn bare vært uferdige voksne og knapt nok dét. Barndommen var tidligere, for de fleste voksne, en eksistensform og en verden man med fordel burde legge bak seg fortest mulig. Slik var det ikke for Rousseau. Det var heller omvendt – at barnet stod for det ekte og virkelige, det mest verdifulle – mens voksentilværelsen markerte et forfall. Fra barnet til den voksne går man fra naturtilstanden til samfunnstilstanden, mente den franske tenkeren. 

Som voksen pådrar man seg interesser, meninger og eiendom – eller fravær av eiendom – som medfører strid og ulikhet mellom mennesker. Uro og urettferdighet. Makt og avmakt. Men selv om barnets lek var uskyldsren for Rousseau, var den også en urealiserbar utopi som modell for samfunnet noe også den franske filosofen innså. Det viktige her er derfor ikke den romantiske forestillingen om barnet, men det tydelige hensynet til barnets egen virkelighet, dets individuelle barnets særegenheter og talent. 

Det interessante i Emile er altså at læreren skal holde seg mest mulig i bakgrunnen. Han skal være en regissør og scenograf for situasjoner hvor barnet i størst mulig grad finner ut av ting på egen hånd. Rousseau kaller dette en «negativ» oppdragelse. «Negativ kaller jeg oppdragelsen som streber etter å fullkommengjøre vår erkjennelses organer før den bibringer oss selve erkjennelsen, og som forberedelse til fornuft ved å øve sansene », skriver han. Nå kan man selvfølgelig innvende at læreren i kulissene trekker i trådene, og dermed er like autoritær som en lærer innenfor bankmodellen, men faktum er likevel at barnet får en scene å utfolde seg på, og dermed en viss form for frihet, som er avgjørende for både det myndighet og kreative oppdagelse av læringens elementer. Dette ville nok Freire ha nikket anerkjennende til. Denne regibaserte pedagogikken er helt klart relevant for oss i dag – for det er jo også en dramaturgi, en måte å fortelle om læring på, en måte å iscenesette den på, som Rousseau presenterer. Det bemerkelsesverdige her, og som vi kan lære mye av fortsatt, er at selve fortellingen gir pedagogikkens form en substans og en retning den sjelden har når den presenteres som et rent teoretisk system. 


Samtidig illustrasjon til Rosseaus «Emile». Ukjent tegner.

Om lag 220 år senere skulle en annen franskmann videreføre bevegelsen Rousseau satte i gang. Filosofen Jaques Rancières (1940- ) Den ignorante skolemester – fem lektioner i intellektuel emancipation (1991) dreier seg også om en lærer som la forholdene til rette for at sine elever skulle lære selv, men går mye lenger enn Rousseau. For her er det ikke bare snakk om elevens læring, men om lærerens læring. 

Utgangspunktet for verket er den franske læreren og pedagogen Joseph Jacotot (1770-1840). Situasjonen han befant seg i var tilsynelatende håpløs, ja, selve marerittet for enhver lærer: Han skulle lære bort fransk til elever som snakket et språk han selv ikke kunne, nemlig flamsk. Løsningen ble at han gav dem en bok på et språk de kunne (flamsk) og en oversettelse av samme bok til det språket de skulle lære (fransk). Ved å sammenligne de to utgavene lærte de seg gradvis det fremmede språket. Her er det faktisk, sier Rancière, den manglende evnen til å lære bort et innhold som gjør at en fungerende pedagogisk situasjon oppstår. Man kan undervise i det man ikke kan dersom man er i stand til å frigjøre eleven fra det Rancière kaller pedagogikkens myte – forestillingen om at verden er delt inn i de som kan noe og de som ikke kan noe. 

For Rancière er intelligens noe alle besitter i like stor grad. Alle har mulighet til å håndtere enhver situasjon ut fra egne forutsetninger. I likhet med Freire mener Rancière at bankmodellen, som Freire snakker om, ikke bare er forenklende, men binder fast både lærer, elev – men også læringens innhold – i et stivnet bilde av erkjennelse og kunnskap. Det sentrale her er at man utvikler evnen til å orientere seg i verden ut fra sin egen kompetanse og ikke blindt adlyder en selvutnevnt autoritet. Hva man lærer er underordnet hvordan man gjør det. «Avstanden den uvitende må tilbakelegge er ikke avgrunnen mellom hans uvitenhet og lærerens viten. Den er ganske enkelt veien fra det han allerede vet, til det han ennå ikke vet men som han kan lære, slik han har lært resten. Han kan lære dette, ikke for å innta den lærdes posisjon, men for å bedre å praktisere kunsten å oversette, å formulere egne erfaringer i ord og sette sine ord på prøve», skriver Rancière i Den emansiperte tilskuer (2010), som oppsummerer tankene fra Den ignorante skolemester innenfor en mer generell ramme. 

Det sentrale her er at man utvikler evnen til å orientere seg i verden ut fra sin egen kompetanse og ikke blindt adlyder en selvutnevnt autoritet. 

Hva er det som er den pedagogiske kjernen i linjen fra Rousseaus scenografier til Freires undertrykkelsespedagogikk og Rancières emansiperte elev? Oversettelse. Ikke oversettelse i betydning en tekst som overføres fra et språk til et annet, men oversettelse som en transponering av ukjente elementer inn i et territorium man allerede har kjennskap til. Dette krever en viss kreativitet og oppfinnsomhet, samtidig som det også krever kunnskap til det eleven kjenner til fra før. Til det han eller hun har tilbøyelighet til å leke seg med, liker å gjøre. Hvilke tankemønstre man har en hang til, hvilke talenter som foreligger. Hvilken scene eleven føler seg komfortabel på. Ved å presentere et element som man ikke kjenner, sammen med noe man kjenner, på en slik måte at de kan sammenlignes, kan vi lære noe. 

Ta Rancières eksempel i Den ignorante skolemester: Selv om elevene ikke kan fransk kan de likevel sammenligne en tekst på flamsk med den samme teksten på fransk. Og ved å sammenligne linje for linje og gå gjennom ord for ord, vil syntaksen i det fremmede språket etterhvert resonnere med språket man kan. Det oppstår en tredje situasjon mellom det man kan og det man ikke kan – en pedagogisk situasjon. Nå finnes det naturligvis mange andre «tredje» elementer, men slik jeg tenker det er det snakk om gjenstander eller erfaringer som setter eleven – som også kan være læreren – i stand til å lære noe nytt. Begripe det man ikke kan innenfor rammen av det man kan og dermed også utvide rammen for det man i utgangspunktet behersker. «Det finnes ingen virkelighet i seg selv, men konfigurasjoner av det som gis som vår virkelighet, som emne for våre fornemmelser, tanker og handlinger. Det virkelige er alltid gjenstand for en fiksjon, det vil si en konstruksjon av rommet der det som kan ses, det som kan sies og det som kan gjøres knyttes sammen», som Rancière sier i Den Emansiperte tilskuer. Slik sett er Rancière, Freire og Rousseaus bøker selv slike «tredje elementer» fordi de utvider våre begreper om det vi kanskje ikke kan. Men ved hjelp av dem – ved hjelp av deres tekster – kan vi kanskje bli i stand til å oversette kunnskapsløshet og maktesløshet til myndighet og refleksjon.