Vi lever jo ikke egentlig på en stjerne

»Noen ganger snakker du litt vanskelig, pappa». Ute regner det, så vi har satt oss inn på kaféen i Vigelandsparken mens vi venter på bussen ut til Henie-Onstad kunstsenter på Høvikodden. Ella, datteren min på ti år, har fått en kopp kakao. Jeg har bestemt meg for å smøre henne godt denne gangen – ikke bare skal hun være med på utstilling, det dreier seg også om en nokså alvorstynget variant: Vi lever på en stjerne – den store utstillingen om 22. juli. Dét kan bli tung kost for en tiåring som allerede viser tegn på narkolepsi hver gang hun hører ordet «utstilling». Så i tillegg til kakaoen har jeg også kjøpt den siste boken i en av de mange fantasyseriene som hun er en iherdig konsument av. Den ligger i en pose på bordet mellom oss og lover timevis med absorberende lesing på andre siden av den antatt ikke fullt så absorberende aktiviteten vi står overfor. Det burde altså være duket for velvilje fra hennes side. For å være helt sikker på at ikke ting låser seg har jeg også bestemt meg for å ta formidlingsarbeidet på alvor denne gangen, og på den måten komme resignasjonen hennes i forkjøpet. Selv om det altså dreier seg om et tungt tema burde det jo samtidig være relaterbart – hun har jo sett det utbombede regjeringskvartalet og hørt om massakren på Utøya og, som elev i Osloskolen, deltatt ved et par av markeringene i etterkant. Selv om hun bare var åtte da det skjedde skulle det likevel finnes tanker hos henne som det er mulig å hekte denne utstillingen på.


Foto: Thomas Ekström

»Det er en yrkesskade», svarer jeg. Kvarteret på Vigelandskafeen hadde jeg tenkt å bruke til å kontekstualisere utstillingen for henne, få de historiske faktaene på plass, avklare noen begreper. I og med at hun var så ung da det skjedde var det ikke noe vi snakket så mye med henne om hjemme. Hennes berøring med hendelsene fant sted i sammenhenger preget av fellesskapsdyrking og medfølelse med de etterlatte, som rosetoget og allsang utenfor tinghuset. Den distanserte, samfunnsdiskuterende vinklingen som utstillingen på Høvikodden anlegger, inviterer til en annen, mer begrepsorientert og problematiserende tilnærming. Ytringsfrihet og normalitet er nøkkelordene. Men allerede før vi er kommet ordentlig i gang med samtalen beskyldes jeg altså for å være «vanskelig». 

 

»Hva er en yrkesskade?» spør hun. «Det er en skade man får fordi man har et bestemt yrke. For eksempel, hvis jeg jobbet i flyttebransjen så ville jeg kanskje fått problemer med ryggen min etter hvert. Som kunstskribent er man vant til å snakke om ting på en litt vanskelig måte, og da kan det være at man uttrykker seg unødvendig komplisert noen ganger, uten å tenke over det». Hun lytter med et halvt øre mens hun kaster stjålne blikk mot posen med fantasyboken som ligger på bordet mellom oss. «Har du tenkt over hva et samfu–» begynner jeg, i et forsøk på å pense samtalen tilbake på rett spor, men ser samtidig at bussen vår bare er to minutter unna. Så bærer det ut i regnet igjen.

Vel fremme på Høvikodden er det første verket vi stanser ved Martin Braathen, Marius Engh, Superunion Architects og Even Smith Wergelands Ekkokammer/Et samlingssted for gauker, halliker, homoseksuelle og andre. Verket består av noen store fotografier av Arne Garborgsplass slik den ser ut i dag, lagt under lokk, flankert av noen kort med bilder fra tiden før plassen ble bygget inn, samt skisser av en mulig fremtidig løsning. Den samme løsningen, med Garborgsplass åpnet igjen, presenteres også i form av en arkitektmodell som står på gulvet. Ella går og ser mens jeg snakker om Arne Garborg, om plassen. Jeg forklarer at det diskuteres hva man skal gjøre med regjeringskvartalet – enkelte hevder sikkerheten var for dårlig og at man må gjøre det vanskeligere for eventuelle terrorister som vil sprenge regjeringen vår. Samtidig vil det jo bli et litt triveligere område om man i stedet åpnet opp. «Hva synes du?» spør jeg. Spørsmålet har tydelige føringer, i tillegg til at barn vel har en grunnleggende utopisk innstilling – i hvert fall mumler hun at jo, det hadde vel blitt finere sånn...

»Vi lever jo egentlig ikke på en stjerne», bemerker Ella. Vi står foran den 3x4 meter store bildeveven til Hannah Ryggen. «Det stemmer», sier jeg, «det gjør vi ikke», glad for dette uoppfordrede innspillet. Jeg ber henne se om hun klarer å få øye på revnen. Ikke så vanskelig – men vi er enige om at de har gjort et godt restaureringsarbeid. Jeg forteller hvordan revnen oppstod, at veven hang i regjeringsbygget og at eksplosjonen fikk den til å rakne. Så sydde man den sammen igjen. Antagelig har de som laget utstillingen tenkt at denne reparerte revnen gjør bildet mer interessant, at den tilfører noe. Vi betrakter det i stillhet noen sekunder før jeg spør henne om hun har noe forslag til hva dette «arret» kan bety, altså hva det er som tilføres. «Nei», kommer det litt usikkert. Det var vel urimelig å forvente at parallellen mellom dette «sårede» bildet og vårt «sårede» samfunn skulle fremstå like tydelig for henne som for meg. På spørsmål om hun synes at det er noe ekstra med arbeidet fordi det har hengt i bygningen som ble bombet trekker hun bare på skuldrene. Slik auratenkning er tydeligvis også fremmed for henne.


Foto: Thomas Ekström

Vi gir oss i kast med Alam Shiblis Dom Dziecka. The house starves when you are away. En fotoserie i små formater som løper over tre vegger. Motivene er fra elleve forskjellige barnehjem i Polen. Dette innblikket i et hverdagsliv utenfor normalen, formidlet i et enkelt, dokumentarisk språk virker å ha en viss resonans hos henne. Motivene er ofte rørende, ikke fordi det spilles på det sentimentale – det dreier seg stort sett om nokså vilkårlige og emosjonelt nøytrale utsnitt fra disse barnas liv – men fordi bildematerialets fragmenterte og snapshot-aktige uttrykk gir en følelse av nærhet til skjebnene. Både det store tilfanget og det dokumentariske, tilforlatelige preget gjør at det virker naturlig å konsumere disse fotografiene som enkle innblikk. Vi går sammen og kommenterer detaljer i bildene, uten at jeg forsøker å legge ord i munnen hennes eller lete etter større sammenhenger.

Ella har festet seg ved et av Shiblis bilder av to jenter som leker med en hamster, jeg rusler i mellomtiden over til Lotte Konow Lunds 66 minutter – to identiske kasser på gulvet hvorav én skjuler et rom Lund har innredet til datteren sin. Verkets tittel henspiller brutalt nok på tiden det tok Breivik å likvidere 69 personer på Utøya. Lund spurte datteren hva hun ville trenge for å ligge musestille inne i en slik kasse i 66 minutter. Basert på datterens skisser har Lund laget tegninger og modeller. For å se inn i kassen, gjennom den ene langsiden som er vippet opp, må man legge seg ned på gulvet. Når Ella kommer bort har jeg allerede plassert meg på magen på linoleumen. «Blir du ikke møkkete?» spør hun. «Det gjør ikke noe», sier jeg og velter meg over på siden som en katt for å gjøre plass til henne. Hun legger seg ned. Dette nivået av kroppslig aktivering får et eller annet til å løsne. I hvert fall blir vi liggende slik og titte inn i den koselige lille boligen noen minutter. Ella mener hun lett kunne holdt ut der inne i 66 minutter. Tiden ville hun brukt på å sove.

Et annet verk med et mer fysisk aktiverende grensesnitt er Eva Rotschilds Nature and Culture, en labyrintisk struktur i sortmalt aluminium som Ella mener ligner et spindelvev. Vi bruker noen minutter på å sno oss ut og inn av denne mens vi diskuterer hvor stor den eventuelle edderkoppen må være. Samtidig forsøker jeg å få henne til å assosiere videre – minner de sortmalte stengene om noe annet? «Et fengsel», foreslår hun. En lovende ansporing, som jeg dessverre torpederer når jeg overmodig forsøker å få fengselsmetaforen til å handle om mer enn at Breivik sitter i fengsel, at det å være sperret ute eller inne også kan være en emosjonell eller politisk tilstand. Det blir tydelig for abstrakt og kaller på det etter hvert velkjente skuldertrekket.

Før vi kommer til Rotschilds aluminiumsspindelvev har vi imidlertid også vært innom Per Oscar Leus For etterslekten, en installasjon bestående av en gammel tv-produksjon av Nordahl Griegs Nederlaget. Et skuespill om Pariserkommunen, et vitrineskap med gamle tresnitt samt en modell i tre som forestiller heis-anordningen man brukte for å få Napoleon- statuen på plass på Vendôme-søylen. Videoen ser vi i sin helhet. Karsten Byhring spiller den franske maleren Gustav Courbet, storkjeftet, autoritetsforaktende (og feig) revolusjonær. Denne gestaltningen, samt enkelte av tresnittene som karikerer Courbet på lignende hvis, er med på å problematisere/latterliggjøre de revolusjonære ideenes nedvurdering av autoritet, billedliggjort ved rivingen av Vendômesøylen. Jeg trekker paralleller til klasserommet, en situasjon Ella burde være kjent med. Hun har jo selv ofte klaget på hvor bråkete det er når de har vikarer som ikke er tydelige nok overfor elevene. «Trenger man autoriteter?» avslutter jeg. Både moralen i stykket til Grieg og parallellen til det bråkete klasserommet hennes har jo i og for seg besvart spørsmålet for henne, så det blir hengende i lufta mer som en retorisk formulering.

Etter å ha sett Eline McGeorges rare, lille montagefilm – Med Blindpassasjeren inn i oljealderen og beyond – der snikfilming av Statoils kontroversielle tjæresand-prosjekt i Canada er flettet sammen med lavbudsjetts-science fiction-tv fra 70-tallet, bilder av regjeringsbygget og abstrakte animasjonssekvenser, dreier samtalen (eller snarere monologen) over på Norges selvmotsigende posisjon som både pådriver i klimakampen og hovedaksjonær i et selskap som bedriver en av de mest miljøskadelige formene for oljeutvinning vi kjenner til. Om ikke annet lærer hun i hvert fall hva ordet paradoks betyr.

Verket Ella viser mest interesse for, og som hun også trekker frem når jeg spør henne en ukes tid senere om hun husker noe fra utstillingen, er Hanne Friis Nyanser i blått og svart, hvor store mengder dongeristoff er sydd sammen til en vablende, drapert struktur. Hun sammenligner den med en foss. «Får bildet av vann deg til å tenke på noe som har med 22. juli å gjøre?» spør jeg. «Alle ungdommene som svømte fra Utøya», svarer hun, nølende, kanskje litt redd for at det er feil svar. Noe av dongeritøyet er svart; på spørsmål om hva det kan tenkes å bety, svarer hun: «olje». Det er jo egentlig en kompleks og motsigelsesfull tolkning, koblingen mellom oljeutvinning og flukten fra Utøya – miljøkatastrofe og massedrap. Det slår meg på dette punktet at utstillingen, tross henvisningene til 22. juli, er ekstremt vidtfavnende tematisk. Man blir liksom springende fra diskusjon til diskusjon. Det er ikke en innvending mot utstillingen i seg selv, men kanskje denne digrederende formen er med å gjøre det vanskeligere for et barn å få grep om den.

Tolknings- og diskusjonslysten sitter langt inne. For det meste blir det til at jeg fåfengt forsøker å anspore Ella til refleksjon gjennom å lese materiallister og titler, og gi henne stikkord. Det er som om vi står foran et juv; jeg presser henne til å ta spranget, men hun er redd for å ikke hoppe langt nok, så hver gang hun når kanten og skal til å ta sats, trekker hun seg i stedet tilbake med et skuldertrekk, kanskje i påvente av at jeg skal supplere henne med det «riktige » svaret. Muligens er denne forelesningspregede kommunikasjonen vår et resultat av at jeg ikke helt får til å være museumsvert for en tiåring(1). Spørsmål fra hennes kant uteblir, og jeg opptrer dermed som en representant for den klassiske, doserende autoritetsfiguren, med null gehør for hvorvidt det jeg sier overhodet kommuniserer. Kanskje er det bare noe man må akseptere, at en tiåring ikke nødvendigvis vil la seg engasjere av en springende samtale om samfunn, politikk og terrorisme. Passiviteten er forståelig. Spørsmålet er om jeg kan forsvare å bruke lørdagen vår på en aktivitet som mer enn noe annet minner om en samfunnsfagstime hvor vikaren foreleser i pensum for feil klassetrinn?

Kanskje hadde jeg gitt opp allerede før vi kom oss ut dit, kanskje er hennes resignasjon like mye min – og fantasyboken jeg kjøpte til henne ikke så mye en effektiv bestikkelse som en vedvarende påminnelse om hva hun kunne drevet med i stedet for å labbe rundt på Høvikodden og høre på mine klossete utlegninger. Det finnes sikkert formidlere som ville presentert utstillingen på en måte som gjorde den engasjerende for et ti år gammelt sinn, men den koden klarte ikke jeg å knekke i løpet av ettermiddagen vi tilbragte på Høvikodden(2). 

---