Kunst for kunstens skyld?

– Alle kunstformer konsentrerer seg nå om å få inn flest mulig mennesker, for å rettferdiggjøre den kunstneriske aktiviteten. Problemet er at mye av den institusjonelle kunsten forsøker å legitimere kunst, uten å engasjere seg i den nødvendige debatten om kvalitet eller estetikk. I stedet dyrkes en slags besettelse med publikum og deltagelse, sier Jenkins, som er direktør for kunst- og samfunnsprogrammet ved Institute of Ideas i Storbritannia.

Jenkins er kritisk til publikumsutviklings-strategien hun mener er utbredt ved europeiske scenekunst-institusjoner, fordi hun opplever at det er blitt viktigere å treffe nye publikummere enn å utvikle et helhetlig kunstnerisk program. Problemet er at ønsket om innovasjon i første rekke blir definert politisk, argumenterer Jenkins, som trekker frem frem en legitimeringskrise i kulturlivet som årsaken til en slik utvikling.

I USA og Storbritannia er det blitt en gjengs oppfatning at tidlige estetiske erfaringer har betydning for hvordan barna oppfører seg senere i livet.

Samtalen om kunsten er underordnet, hevder Jenkins, som antyder at en forestilling eller et kunstverk bedømmes ut fra om en blir et publikumsfenomen innen en gitt gruppe eller ikke. Også babyoperaen «Korall Koral» kan ses i lys av myndighetenes og institusjonenes ønske om å nå nye publikumsgrupper, 
mener Jenkins. Prosjektet startet med midler fra «Klangfugl», Norsk Kulturråds støtteordning til kunst for barn under tre år. Jenkins understreker at hun regner «Korall Koral» som et eksempel på at noe kunstnerisk verdifullt kan komme ut av øremerkede, statlige prosjektmidler, men hun mener likevel at det er grunn til å stille spørsmål rundt prosjektet.


– Jeg har ingenting i mot forestillingen, men jeg har noen kritiske innvendinger. Babyer er på mange måter det minst krevende publikummet og derfor det enkleste å tilfredsstille. Jeg tror heller ikke at forestillinger som denne vil lokke ett nytt voksenpublikum til å lytte til opera, sier hun.


Korall koral - trailer from christina lindgren on Vimeo.

Britiske babyopera-avleggere

Ifølge Jenkins har det vokst frem lignende barnekunst-prosjekter i Storbritannia. Flere av disse skal være direkte inspirert av «Korall Koral». Jenkins synes det er vanskelig å vite hvordan man skal bedømme disse forestillingene ut fra estetiske kriterier. 

Hun mener det er viktig å unngå en diskurs der kunsten måles etter hvilken nytte barna har av forestillingen. – Hvis vi snakker om kunst ut fra innvirkning og effekt, forsvinner selve poenget med kunsten. Og hvis det for eksempel finnes forskning som antyder at musikken har en positiv virkning på små barn, er den antagelig overdreven eller ren propaganda. Da blir det bare en annen måte å forsvare kunst på, uten å snakke om kunst, sier hun.


– Det er en fare for at man vikler seg inn en forestilling om at barn må eksponeres for kunst i veldig ung alder, mener Jenkins.


– I USA og Storbritannia er det blitt en gjengs oppfatning at tidlige estetiske erfaringer har betydning for hvordan barna oppfører seg senere i livet. Å involvere barn i denne typen kunstnerisk aktivitet er et produkt av den samme tankegangen, sier hun.

Ønsket et selvstendig kunstverk

Regissør og skuespiller i «Korall Koral», Hanne Dieserud, sier at kunstnerne hele tiden har vært bevisste på at forestillingen skal være et selvstendig kunstverk.



– Vi leker ikke, vi tuller ikke, vi er ikke gøyale. Forestillingen er ikke skapt for å underholde. Den er langsom, sær og introvert. Da vi skrev forestillingen, var det blant annet for å undersøke om det gikk an å lage kunst for denne aldersgruppen. Jeg var selv veldig kritisk i begynnelsen og tenkte at alle kunne underholde små barn, sier hun. 


Dieserud mener at «Korall Koral» unndrar seg mye av kritikken fra Jenkins, nettopp fordi den er et originalverk, både visuelt og kompositorisk. Hun forteller at det var kunstnerne selv som solgte inn prosjektet til Den Norske Opera, og påpeker også at forestillingene spilles i et telt med plass til 45 personer, og derfor ikke tar opp scenetid i noen av salene ved Operahuset i Bjørvika.




– Vi bruker bare en liten plass i foajeen, så det er ikke slik at vi skviser ut andre forestillinger. Men det er klart, vi merker at det er en enorm publikumsmasse og en forestilling som man kan selge mye billetter på, sier Dieserud. 

Under forestillingen sitter barn og foreldre i en ring rundt skuespillerne. Koregrafien består i rolige bevegelser, skuespillerne vender kroppene sine opp ned. De synger i korte, små atonale sekvenser. De deler ut kjempeargurker og andre merkverdige gjenstander til barna. Hele tiden beveger de seg nære barna.  


Henvender seg til et voksenpublikum

Etter erfaringene med «Korall Koral» er Dieserud blitt overbevist om hvilket potensial som ligger i kunst for aldersgruppen 0-3 år. Men det er utfordringen i å spille for en kombinasjon av voksne og barn som gjør forestillingen givende, mener hun.


– Vi tenker at vi lager forestillingen like mye for de voksne. De blir tvunget til å legge fra seg innøvde forestillinger, sier Dieserud, som påpeker at det verken er kronologi eller språk i stykket, utover to setninger, som ytres på polynesisk og russisk. Høyskolelektor i drama ved Høyskolen i Oslo og Akershus, Maybritt Jensen, har jobbet med prosjektet «Kroppslig dialog i scenekunst for små barn». 

Hun mener «Korall Koral» er en viktig forestilling, fordi den, i motsetning til mange andre forestillinger for denne aldersgruppen, fungerer på barnas premisser. Innen scenekunsten er det problem at regissører og formidlere tyr til lettvinte løsninger, sier Jensen, som tror at kunstnerisk arbeid rettet mot små barn utfordrer etablerte formidlingssituasjoner og arbeidsprosesser ved kunstinstitusjonene.

Hun mener mye av nøkkelen ligger i å inkludere barn i arbeidsprosessen, slik Maja Ratkje gjorde da hun komponerte musikken til babyoperaen.  

– Det er viktig at små barns mulighet for refleksjon blir anerkjent. Slik sett er forestillingen vellykket. «Korall Koral» er en veldig tett forestilling, der aktørene er helt oppe i fanget på ungene, sier Jensen.

Hun mener det er av avgjørende betydning at forestillingen består av originalskrevet musikk.

– Det vanlige er at voksne tar klassikere og lager versjoner av dem for barn. Men når man går inn i en gruppe med så små barn, bør man tenke annerledes og ta utgangspunkt i barns egne kulturuttrykk. Dette er en mer demokratisk teaterform, men det ligger også en usikkerhet i det: «hva skjer når vi gir barna makt?»

Jeg kan ikke forstå at en baby har noen interesse av å gå på en operaforestilling. Spørsmålet er om det ikke er babyene, men mødrene man forsøker å nå.

Tvilende til kunst for småbarn

Scenekunstkritiker i Minerva og redaktør i Frekk Forlag, Nicolai Strøm-Olsen, har rettet kritikk mot programmeringen ved norske scenekunstinstitusjoner. 



Institusjonene går i takt og måler seg opp mot Kulturdepartementets politiske mål, hevder Strøm-Olsen, som dermed er av samme oppfatning som Tiffany Jenkins.


– Fokuset er at alle skal med. Man bruker ressurser på oppsetninger som kanskje ikke er så kunstnerisk interessante. Jeg har ikke noe imot at institusjonene vil tiltrekke seg barn og barnefamilier. Men den virkelig vanskelige oppgaven er å få barn og unge til å komme og å se etablerte verk og klare å formidle det til dem på en god måte, sier han.


– Mener du at det er lite poeng i å lage opera for barn på et halvt år?


– Jeg kan ikke forstå at en baby har noen interesse av å gå på en operaforestilling. Spørsmålet er om det ikke er babyene, men mødrene man forsøker å nå. Jeg synes man heller burde vært offensive og forsøkt å lage oppsetninger som kan appellere til både barn og voksne. Jeg har liten sans for at man får et barnerepertoar og et voksenrepertoar, sier Strøm-Olsen.

Strøm-Olsen mener Den Norske Opera & Ballett heller burde forsøkt å få på plass et godt tilbud til eldre barn. 


– Jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i teater og opera, men jeg ville aldri tatt med en baby i operaen, sier Strøm-Olsen, som understreker at han ikke har sett «Korall Korall».


Ønsker mer kritikk

Hanne Dieserud opplever at det ligger innarbeidet en nedlatende holdning til kunst for barn. Hun kunne gjerne ønsket seg flere kritikker av «Korall Koral», fordi dette ville løftet blikket over på det kunstneriske innholdet.

– Vi opplever at det er veldig vanskelig å få anmeldelser. Jeg tror det henger sammen med at barneforestillinger ofte ikke våger nok, og dermed gjerne ikke har noen stor kunstnerisk verdi, sier hun. 

Maybritt Jensen mener at kritikk av teater for små barn er en krevende øvelse, fordi barna uttrykker seg kroppslig og ikke verbalt.


– Ofte har jeg sett at de voksne ikke forstår barnas opplevelser, og at de til og med hindrer barns utfoldelse. Det er barnas reaksjoner som bør vektlegges i den kunstneriske interaksjonen, sier hun. 


– Finnes det en fordom i samfunnet som går på at små barn ikke har utbytte av kunst?


– Ja, jeg tror ikke vi har tilstrekkelig med kriterier til å bedømme om slike kunstformer er kunst eller ikke. Men det vil komme flere slike forestillinger. Denne kunstformen har absolutt livets rett, selv om den kan være provoserende for voksne.

FAKTA

* «Korall Koral – en babyopera» er et samarbeid mellom Dieserud/Lindgren, Den Norske Opera & Ballett og Riksteatret. Musikken er komponert av Maja Ratkje.


* Forestillingen hadde premiere ved Den Norske Opera i 2009. Produksjonen har også turnert i fire sesonger i Norge, besøkt en rekke europeiske land, og har blitt spilt for over 13.000 mennesker.


* Trioen Lindgren, Dieserud og Ratkje har også laget forestillingen «Høyt oppe på fjellet», som spilles på Det Norske Teatret i høst.


* Les tidligere intervju med Maja Ratkje her >>


Embret Rognerød er frilansjournalist