Hva kan det stygge og rare i kunsten gi oss?

Ingrid Røynesdals kommentar i Aftenposten 6. januar, Å ta barn på alvor har skapt debatt om hva som er god kunst for de minste. I kjølvannet av dette ble seminaret Kunst for barn og kunst for voksne? avholdt på Galleri F15 11. februar hvor Ingrid Røynesdal, Rolf Engelsen og Eivind Lenz var invitert til å holde innlegg. Med utgangspunkt i Per Christian Browns utstilling Widerstehen doch der Sünde kretset diskusjonen om hvorvidt det bør produseres kunst spesifikt for barn. Hvordan og hvorfor formidle kunst med utfordrende tema og skremmende formale fremstillinger? 

 

Ingrid Røynesdal, Rolf Engelsen og Eivind Lenz.

 

Ingrid Røynesdal, musikkanmelder i Aftenposten, fremstilte en hypotese om at barn gjerne blir undervurdert i møte med det estetiske og overvurdert i konfrontasjon med etiske problemstillinger. Hun mener at det grenseoverskridende og etisk komplekse i kunsten krever en voksen forståelseshorisont og at barn trenger oppbyggelige elementer som de intellektuelt sett klarer å oppfatte. "Gjennom å gjøre dem sultne på det estetiske kan man gradvis presentere dem for eksperimentell kunst etter hvert", sier Røynesdal.

 

Rolf Engelsen, prosjektleder for Kunstløftet, satte i sitt innlegg spørsmålstegn ved "pedagogisk, dannende kunst" hvor barnet skal lære seg å bli en voksen. Engelsen vektlegger det han kaller en likeverdig, horisontal dialog der kunsten kan være med på å gi barns livserfaringer verdi. Videre snakket han om hvordan det kompetente barnet og interesserte foresatte, lærere og formidlere kan sette grenser uten å overbeskytte dem. Ettersom barn ikke styrer hvilke kulturelle preferanser de får tilgang til, trenger de et alternativ til det skolen representerer.

 

"Nacht der Langen Messer 1" av Per Christian Brown.

 

Fotograf Eivind Lenz hevdet at problemet i større grad ligger hos voksnes manglende evne til å dekode bilder. Lenz mener at mange voksne ikke forstår Browns bilder og hva de egentlig kommuniserer. Fotografiene henviser ikke til noe estetisk eller provokativt, men en refleksjon, understrekte han. Lenz påpekte at kunstverk er betraktnings- og erkjennelsesrom. Kunstneren kan ikke bli utsatt for sensur, derfor er det formidlernes oppgave å gjøre lesningen tilpasset barna, hevdet Lenz.

 

Til tross for at seminaret hadde en konkret utstilling å ta utgangspunkt i unnvekdiskusjonen stort sett denne, bortsett fra en slags enighet om at utstillingen er egnet for ungdom fra 13 år og oppover. Kanskje er Browns utstilling vanskelig å relatere til barn da den representerer en voksen verden hvor grensene for vanlig adferd blir brutt. I Widerstehen doch der Sünde møter betrakteren et dramatisk univers hvor homoerotikk og underkastelse står sentralt. Vi ser iscenesatte bilder av halvnakne gutter og menn som blir truet av kniv og er fastbundne i rep, i et scenario hvor teaterblodet flyter. Motivene kretser rundt betente tema som nazisme og fetisjer. Skamfølelsen ligger som et tåkeslør mellom betrakteren og de estetisk sterke bildene.Browns bilder er eksplisitt estetiske og grusomme i sitt innhold. De representer en voksen verden som de fleste blir presentert for rundt ungdomsskolealder; seksualitet, krig og samfunnsengasjement. Widerstehen doch der Sünde er en god introduksjon til å snakke om nettopp disse temaene. På den måten kan det skapes en fortrolighet for å tolke bilder i trygge omgivelser, noe som kan bygge et mottaksapparat som kan brukes i omgang med internett og andre kilder til harde eller voldsomme bilder. Her kan det synes viktig å skille mellom barn og ungdoms måte å orientere seg på. 

 

"Nacht der Langen Messer 2" av Per Christian Brown.

 

Hvis man går til andre deler av kunstfeltet for tilsvarende eksempler, kan barnebøker og teater være interessante referanser. I Roald Dahls bøker møter barnet særdeles vanskelige situasjoner. Små gutter blir forvandlet til mus som foreldrene ikke kan utstå. Foreldreløse barn blir kidnappet av svære menneskelignende vesen. Nettopp det at Dahls bøker ikke er tannløse, men biter deg der du frykter det mest, gjør at man setter pris på disse ubarmhjertige historiene. Tanker som alle er redde for, som å bli forlatt eller møtet med døden, blir artikulert og satt i perspektiv. På denne måten kan fiksjonen være med å skape mot og danne forståelse av at man kan klare å komme seg gjennom kriser. Ved Statsteatern i Stockholm satte regissør Susanne Osten allerede i 1975 opp Medeas barn i prosjektet Unga Klara, som gjennom forskende teaterforestillinger har satt barn og unges vilkår i fokus. Medeas barn handler om skilsmisse og tar parti med barnet i denne situasjonen. Osten har laget teater for barn med utgangspunkt i sin psykisk syke mor, og i Flickan, mamman och soporna (1998) tar hun for seg hvordan en mors angst smitter over på barnet. På denne måten har Osten gjennom en årrekke tatt for seg barnas forhold. På Unga Klaras nettsider kan man lese: "Ibland har det gällt konkreta frågor, som föräldrars alkoholism, anorexi, föräldrars galenskap, självmord, att leva gömd i främmande land."

 

I motsetning til mange voksne, som føler at billedkunsten er utilgjengelig, har barn lett for å snakke om kunst. Dette gjør de på en måte som er direkte og selvstendig tenkende. Videre har barns lek og kunstnerens arbeidsmetoder flere fellestrekk. I denne utforskingen ligger en pragmatisme som er handlings- og leserorientert. Det visuelle kan ha en umiddelbar kommunikasjonsform som går på tvers av alder og som ikke er avhengig av språkforståelse. Når man jobber frem et kunstverk settes det gjerne opp spilleregler på samme vis som når man streker opp et paradis på bakken. Man lager et regelverk som definerer og avgrenser, slik at det uten ord er mulig for andre å skjønne hva som skjer. Ettersom billedkunsten med sin autonome posisjon ikke forholder seg til etiske retningslinjer, blir grenseløsheten utfordrene å svelge, men ikke mindre viktig. Som Engelsen sier kan dialog om kunst gi barns livserfaringer verdi, og ikke minst, anerkjennelse. Om vi søker oss vekk fra det komplekse vinner vi ingenting. 

 

I samtalen om kunst kan man øve seg på det forferdelige i trygge omgivelser, slik at man er bedre rustet når noe inntreffer. Kunsten kan bli utgangspunkt for følelsesmessig skolering. Ved å skape trygghet rundt det å artikulere seg om bilder og at det ikke finnes ett budskap som er det riktige svaret, kan man komme langt. Da kan man ikke utelukkende forholde seg til estetikk som liten, slik Røynesdal foreslår, men tvert i mot gå inn det som synes vanskelig sammen med både voksne og andre på egen alder. Som Lenz påpeker er det ikke kunstnerens oppgave å lage ting som er for visse aldersgrupper, men formidlerens ansvar å analysere og sette grenser. 

 

"Nacht der Langen Messer 6" av Per Christian Brown.

 

De faglige utfordringene ligger til en hver tid i å strekke seg som formidler: Hvordan presentere Brown for unge betraktere? En måte kan være å velge seg en tematikk som man fokuserer på. I Widerstehen doch der Sünde kunne det ha vært hvordan seksualitet ofte er knyttet opp til skam. Utfordringen ligger i å sette ord på det som er stilletiende betraktninger og møte ungdommene i deres forståelseshorisont. Er Per Christian Browns fotografier verre en pornografiske bilder på nettet? Som Engelsen sier det: "Vi må motvirke at våre tabuiserte, historiske fordommer blir projisert inn i neste generasjon." I motsetning til dette sier Røynesdal at barn skal bygges og beskyttes, og at de får en god del trøkk som det er, og spør seg hvorfor barn skal eksponeres for etisk, kompleks kunst?

 

Om man har tillit til barn som betraktere og at de kan klare å ta standpunkt i forhold til det de ser, kan kunsten åpne for samtaler om etikk på en måte som ikke alle får hjemme. God kunst kan dermed føre til større etisk og estetisk bevissthet hos barn. Hvis man setter aldersgrenser i gallerirommet kan man gå glipp av viktige kilder til åpenhet, debatt og søkelys på mellommenneskelige aspekter som kunsten formidler på en suveren måte. Vi trenger mot. Trygghet. Tillit. At voksne tør møte, kjenne på, takle og tåle det smertefulle. Det som er ensomme tanker hos de yngste. Slik kan de lære å overvinne motgang. Kunsten er en ressurs som gir oss tilgang til fortellinger som setter ord på hva det vil si å være menneske. Nettopp i konfrontasjon med det ordløse får vi mulighet til å skape nye fortellinger om oss selv. Dette gir oss anledning til å tilegne oss og forstå abstrakte uttrykksformer som kan utvikle redskaper vi kan bruke for å håndtere at vi er sårbare, dødelige eller alene. En redningsvest som holder deg flytende når tankene driver avsted."

 

Line Halvorsen, kunstner og kurator.