Muligheten av en øy

Foto: Tenthaus

Hvordan opplever barn og unge en by som Oslo? Eller, mer presist, hvordan bruker barn byen? Hva er forbindelsen mellom barnets lek og kunstens eksperimenter? Kjetil Røed skriver om offentlig kunst og pedagogiske situasjoner.

Publisert 10.09.2013

Sist endret 27.08.2014

Leken er ikke en uskyldig praksis kun tilhørende barnets rike, men en kritisk form som befinner seg, som potensial, i en rekke andre situasjoner - også i den voksnes verden. Med blikk for lek kan standardiserte tankemønstre og synsvinkler problematiseres og gjenoppfinnes.

Snodig trehytte

Dette er nærliggende spørsmål når man stifter bekjentskap med den tyske kunstneren Pfelders kunstprosjekt The Isle, produsert av Tenthaus i Oslo. I sommer hadde Osloborgere, og andre tilreisende, mulighet til å bo på en liten øy designet av Pfelder. Øya var plassert i den lille fjordarmen mellom Operaen og tomta for det kommende Munch-museet, Lambda. Pfelders øy bestod av en enkelt konstruert hytte i ubehandlet tre. Den var sparsomt innredet: en køyeseng og et trebord, noen bøker og et par vinduer. Det ene vendte mot barcode-bygningene, det andre mot Operaen. Denne snodige trehytta syntes å tilhøre fjellheimen snarere enn denne nyrike bydelen. Hva tilførte hytta Bjørvika? Hvilken bruk av rommet inviterte den til?

Pfelders verk knytter an til kunstens grunnleggende kreative impuls: nemlig å se noe vi har blitt vant til som noe annet, noe nytt. En alternativ geografi. Et landskap i landskapet. Denne leken med det etablerte og vanemessige er også noe kunsten deler med barnets perspektiv. Impulsen fra da vi var barn er gjenkjennelig: et teppe kastet over to stoler kan bli et hus, en kongle kan bli et menneske, en skje med mat kan bli en flymaskin eller en bil. Barn har en evne til å aktivt bruke det fysiske rommet gjennom sin fleksible forestillingsevne – de lager mentale kart over rom som sjelden samsvarer med den voksne virkeligheten. Samfunnsgeografen Anne Aaby utforsker disse mentale kartene gjennom en serie intervjuer med barn bosatt på Grünerløkka i Oslo (1). Barn bruker, sier Aaby, konsekvent rom som redskap for å skape egne verdener. Barns bruk av rommene de beveger seg i forandrer seg hele tiden, finnes opp på nytt hele tiden, skriver hun. Barns bruk av rom er ikke definert av vanen på samme måten som de voksnes, i stedet er de bestemt av muligheten for nye, andre, rom.

Kunstens fleksibilitet

Denne koblingen mellom barnets lek og kunstens fleksibilitet var bakteppet for min opplevelse av The Isle. For øya var ikke bare en øy, men et perspektiv som ikke fantes fra før akkurat der. Dette perspektivet var naturligvis helt konkret, fordi man plutselig kunne stå og se fra et sted hvor det tidligere bare var vann. Men også fordi øya selv, og dens plassering, ble en ny måte å ramme inn omgivelsene på i Bjørvika. Den skapte en dobbelteksponering av landskapet – ja, et perspektiv som arkitekturen i Bjørvika verken inkluderte eller anerkjente.

Øya ble et sted å se fra som var bevisst sin egen synsvinkel – og som understreket denne betraktningsmåten. The Isle var det vi kan kalle en refleksiv lekeplass, fordi den kombinerte to former for rom, som vanligvis ikke henger sammen, for å holde stedet hvor verket befant seg, åpen for nye kart.

På den ene siden finner vi resultatet av den urbane byutviklingen i Bjørvika. Dette er et område som er en essensiell del av bydelens gentrifisering, altså «oppgraderingen» av tidligere byområder for arbeiderklasse og næringsformer som ikke lenger passer inn i byutviklingen til smykker for byens urbane design, myntet på pengesterke og turister. Dette er det hegemoniske, voksne, rommet. Byens rom. På den andre siden, speiler øya et helt annet rom, nemlig den urnorske hytta. Den kan betraktes som en kanalisering av naturen, det rurale, inn i det urbane – slik teppehuset reises på stuegulvet i barnets lek. Sammensetningen av rommene er både kunst og lek og skisserer en annen bruk av byrommet enn det hegemoniske byrommet, definert av kapital og arbeid.

Uvant sammensetning

For å se Pfelders sammensetning, og hvilken effekt den har, er det viktig å huske at hytta ikke bare er en oppbevaringsboks for trette nordmenn, men en kulturhistorisk, høyst virksom, størrelse. Å dra på hytta er selve urstrategien for Nordmenn, når de skal trekke seg tilbake fra det hektiske dagliglivet for å få ro. Her, langs kysten eller på fjellet, kan man samle krefter og klarne tankene. Vi ser altså på det moderne Oslo, Bjørvika, fra et rom som ikke tilhører den nyurbane geografien, nemlig hytta. Montasjen av disse bygningsformene er ikke bare en uvant sammensetning, men en kombinasjon av to fortellinger om Norge: Norge som et rikt land med sterk byutvikling og Norge som et naturland med fjell og fjorder. Friksjonen mellom dem gir oss et kompass for å peile inn et annet kart over området, et Bjørvika i Bjørvika, så og si. Pfelder peker på hvordan geografi kan brukes aktivt som medium for å tenke over konteksten hvor The Isle befinner seg: ved å bevisst innta en posisjon i et landskaps motsetninger og spenninger kan man skape et annet bilde av området ved å reflektere gjennom det.

Om vi utvider perspektivet en smule, speiler hytteturens retreat en bredere, og eldre, europeisk tradisjon: kunstneren eller den intellektuelles villede avsondring fra det offentlige rom for å tenke. Forbildet for rekken av eksilmakere er essayisten Michel de Montaigne som trakk seg tilbake fra sine offentlige verv for å skrive essays på 1580-tallet. "Derfor er det ikke nok å trekke seg tilbake fra flokken, ikke nok å skifte oppholdssted; vi må vekk fra flokkmentaliteten i seg selv, vi må stenge oss inne og finne oss selv," skriver han i Om ensomhet. Thoreaus Walden er også en naturlig forgjenger.

Pfelder appellerer altså til en gammel figur for avsondring for å fiksere et selvstendig perspektiv på Bjørvika. Han bruker tilbaketrekningen som formgrep for å ramme inn vår oppmerksomhet. Vi er på hyttetur i byen. Eller, med Montaigne, byens krav og hektiske rytme rammer inn sin motsetning – et sted for avsondring og ro.

Men dette er ikke hele bildet. Pfelder går også i dialog med ikoniske kunsthistoriske motiver som, sammen med Pfelders verk, kan danne et alternativt kart over Bjørvika. Pfelder bruker kunsthistorien som råmateriale for en videre utvikling av et mentalt kart over Bjørvika, et kart som legger seg over det hegemoniske rommet, og eksponerer leken og inviterer til kritisk bruk av rommet.

Hvordan?

Fjernet fra fiksjonen

Med blikket festet på Operaen, kan vi la blikket flytte seg litt til venstre, ut i havnebassenget foran Snøhettas gulnede italienske marmor, hvor vi finner Monica Bonvicinis Hun ligger.

"Hun ligger" av Monica Bonvinci. Foto: blackbird76s flickr-strøm.

Denne haugen av glass er i virkeligheten det vi kan kalle en defiksjonalisering: et element fra et kunstverk som er fjernet fra sin oppdiktede kontekst og omgjort til et virkelig, tredimensjonalt, objekt, en skulptur. I dette tilfelle er det de vridde ismassene i den tyske maleren Caspar David Friedrichs maleri Eismeer som har blitt fjernet fra fiksjonen den tyske romantikeren satte dem inn i. Det opprinnelige motivet viser oss en båt som er kvernet i stykker av ismasser i polare strøk – islagene tårner seg opp rundt den kvestede båten. Dramatikken i det opprinnelige verket er fullstendig fjernet hos Bonvicini: der vi hos Fredrich ser den lille båten overrumplet av naturen, langt fra den betryggende sivilisasjonen, er ismassene her omgjort til et designobjekt fjernet fra enhver type fare. I tillegg finnes ikke en gang et ønske om å skape en illusjon av et polart landskap: glasslagene er her utformet som et gigantisk smykke for de urbane omgivelsene.

"Eismeer" av Caspar David Friedrich.

I en viss forstand er dette et ironisk verk siden det kommenterer hvor ufarlig og dekorativ en slik gjenbruk av kunsthistoriens ikoner kan være når de gjenoppføres innenfor en hegemonisk forståelse av byrommet som i Bjørvika. Den virkelige dramatikken fra opphavet klinger hul og falsk om man ønsker seg noe av Friedrichs forblåste landskap gjenskapt – men ironisk i kritisk forstand, som en kommentar til konteksten det er satt i, når man ser at det er tomheten i gjentagelsen som blir verkets kjerne og ikke en mislykket dramatikk.

Om vi følger denne linjen i landskapet kan verket også betraktes fra en annen vinkel som simulerer Friedrichs ikoniske motiver med tanke på å fremkalle et annet kart over området. I tillegg til montasjen mellom by og land vi får servert i Pfelders verk kan nemlig montasjen mellom synsvinkelen fra The Isle og den nye versjonen av Eismeer fungere som peilepunkter for en kritisk omskriving av omgivelsene.

En slik inngang til Bonvinicis verk – og hvordan det korresponderer med Pfelders øy – får vi nemlig om vi betrakter situasjonen som en parallell til Friedrichs mer kjente maleri Vandrer i tåkehav. Her ser vi en person i forgrunnen som betrakter en vill og tåkelagt fjellheim, som strekker seg ut foran ham. Som i Eismeer er det en sublim natur, ukontrollert og vill, som utfolder seg i sentrum av motivet, men til forskjell fra Eismeer er personen i forgrunnen.

Hva er det som skjer her?

"Vandrer i tåke" av Caspar David Friedrich.

Alternativ geografi

Da Bonvicis trakk ismassene ut av sitt opprinnelige motivs landskap åpnet hun samtidig for at betrakterne skulle sette det inn i en ny fortelling. Sett fra den urnorske hytta plassert som en readymade i byen, får man to korresponderende peilepunkter for naturlandskap som ikke er tilstede fra før. Et kart hentet fra avsondringens ro – hytta eller essayistens retreat – eller den romantiske naturbetrakterens perspektiv. Vi får to punkter i bylandskapet som gjør det mulig å fremkalle en alternativ geografi, en annen måte å tenke byen på. Fragmenter fra polare strøk og den norske hytteturen kan legges over det urbane landskapet som en skisse til et nytt og annerledes kart. Her, gjennom disse to verkene skapes det et fragmentarisk omriss av kunsthistoriske motiver som tærer på omgivelsene og lar oss se dem annerledes.

Det interessante her er ikke at vi serveres noe definitivt og klart kart av byen som avviker fra det som foreligger. Nei, det som er spennende er hvordan landskapet vi befinner oss i dobbelteksponeres gjennom kunsten som lek og medium for å bruke rommet på andre måter enn den hegemoniske. Ved å gjenoppføre hytta som en sentral del av det norske og anvende Friedrichs rike billedunivers fremtrer det andre landskap under det standardiserte kartet av området hvor vi befinner oss. Ikke et ferdig landskap som vil kunne utkonkurrere det eksisterende, men et omriss av en avvikende geografi, slik vi skimter et annet motiv i bakgrunnen av et maleri eller en annen tekst under hovedteksten. The Isle og Hun ligger er måleenhetene for en kritisk – og kanskje ironisk – geografi som vi selv må fullføre.

Flere steder

Med kunsten som medium kan vi se omriss av andre steder under det faktisk stedet vi befinner oss. Alliert med historien og tanken kan det åpne seg universer av muligheter i det lille, i det vante. Det er ikke engang viktig hva kunsten egentlig betyr, hva dens intensjon er. En by er ikke bare en by, men flere byer. Et sted er ikke bare et sted, men flere steder.

The Isle er et forsøk på å tenke rundt bruken av byrommet ved å skape en friksjon mellom stedet man ser fra og konteksten man ser på. Igjen er det barnets lek som slår meg som et bilde på Pfelders modus opererandi: leken er kritisk bruk av rom per definisjon, siden den ikke aksepterer det selvsagte i hvordan det allerede brukes, men alltid ser etter rommets alternative bruksformer. Nå kunne man selvsagt innvende at et slikt begrep om lek ikke er operativt i barnets egen verden som kritisk redskap. At den refleksive bevisstheten ikke foreligger i barnets egen verden. Dette er en gyldig innvending, og det er ikke min hensikt å idealisere hverken leken eller barnet – det jeg er på jakt etter her er en handlemåte som er beslektet med leken i sin umiddelbare fleksibilitet og som, når den anvendes, kan suppleres med et refleksivt aspekt fra den lekende voksne. grunnformen forblir imidlertid den samme, selv om den «oversettes» mellom forskjellige livsstadier og pedagogiske situasjoner. Vi kunne si at refleksjonen gjøres mulig gjennom uoverensstemmelsen mellom synsvinkelen og synsvinkelens objekt. Slik et barn lager et hus ut av et teppe og to stoler skaper Pfelder en hyttetur i byen, en rural lomme i det urbane rommet. Men han radikaliserer barnets lek ved å synliggjøre dets enorme kraft – også når den slippes løs i den hegemoniske, kapitaldrevne, bruken av rommet.

Skal vi trekke en lærdom av The Isle må det være at vi må ta barnets lek alvorlig, siden det allerede her ligger en kritikk av byrommet som definert av penger og kapitalmakt. Det går en linje mellom leken og kunsten som, til sammen, utgjør den viktigste delen av kreativitet og forestillingsevne: evnen til å holde mulighetene åpne for andre steder på det stedet man er – alltid, hele tiden.

Kjetil Røed er redaksjonsmedlem i Kunstløftet og skribent.

1) Anne Aaby: Barns blikk på Løkka – en studie av hvordan barn bruker og konseptualiserer sine nærområder på Grünerløkka (masteroppgave, Samfunnsgeografi, Universitet i Oslo, 2006). Les oppgaven her.

Illustrasjon: Debbie Ding.