Om å kalle en appelsin for en appelsin og en musikal for en musikal

For få år siden var det ikke aktuelt å ta med den lille til forestillinger. Det ble for vanskelig at noen andre enn ham skulle få oppmerksomheten. Dansekunstnermamma ser naturligvis anlegget tydelig: Han er et scenemenneske. Nå for tiden er det lettere å se at han har appetitt også som publikum, og jeg hjelper til med små, ledende spørsmål før vi skal ut på tur: 

– Kanskje du blir inspirert, sier jeg, og rekker så vidt å tenke at "inspirert" kanskje er et litt klumpete ord for en på hans alder, før han svarer: 

– Eller kanskje jeg blir misunnelig?

 

Jeg hadde først bestemt meg for å ta med snart-fem-åringen på et arrangement utvalgt ved hjelp den nye kulturkalenderen Påske+pasjon. Nå er mor og sønn imidlertid så scenebegeistra at vi fikk oss en hel runde. Ettersom Poden har nokså knappe verbale kommentarer, var det spennende å følge den lille kroppens reaksjoner i tre ulike rom. Vi så: Albert Åberg med Riksteateret i kulturhuset Blå Grotte i Fredrikstad, Appelsiner og sitroner med Inclusive Dance Company på studioscenen i Dansens Hus og Å, så vakkert i Oslo Domkirke.

 

Det er ingen tilfeldighet at jeg ville teste KULT – senter for kunst, kultur og kirke sin nye kulturkalender som publikumsveiviser. Jeg har over mange år gjennom egen dansekunstnerisk praksis ivret for å løfte fram kirkerommene som steder aktuelle og potensielle kunstopplevelser, og kirka er en stor grasrotaktør når det gjelder barnekultur. Til denne anledningen søkte jeg på "scenekunst" etter opplevelser for unge. "Barnemusikal" lød greit for meg, og jeg sjekka at det var profesjonelle kunstnerkrefter involvert, så begivenheten kunne passere under kunstbegrepet. Nå var det 150 barnekorsangere som var hovedutøvere i Hans Inge Fagerviks Å, så vakkert, så det spennende var å se om Poden ville engasjeres mer eller mindre av denne typen arrangement sammenlignet med de helproffe. 

 

Fra Riksteaterets forestilling Albert Åberg.

Men først: Riksteateret kom til byen der jeg bor – byen heter ikke Oslo, og er dermed i scenekunstnerisk forstand "i regionen", og jeg lurte på hva vi familiefolk får fra selveste "kvalitetsgarantisten" i kulturhusene. Albert Åberg som figurteater virket som det tryggeste jeg kunne velge. Kjent og kjært og profesjonelt og – ja visst – fullstendig forutsigbart. Poden satte seg glad og fornøyd ned i kinosetet langt oppe i det store rommet, men smågodtposen viste seg som en god konkurrent til det de holdt på med langt der nede på scenen. Selv skumle scener var så langt unna at de ikke helt kunne ta oppmerksomheten fra godteriet. Det var nok synet av venner fra barnehagen i salen som ga de største gysene. Da barna etter forestillingen strømmet ned for å kikke på scenografien, sto det strenge menn og passet på – en av dem mumlet noe om at "vi får jo ikke rigga ned før dette er ferdig…"  I forsøkene på å lage samtale etterpå, var resultatet nokså magert:

 

– De burde ha prompa mer, syntes Poden, skuespillerne sa nemlig p-ordet til stor jubel ett sted i forestillingen og det var jo slett ikke nok. Latteren i salen på det punktet var i grunnen den største musikalske opplevelsen i en velsmurt og fortglemt opplevelse.

 

Da var det annerledes – veldig annerledes – å innta Dansens Hus for Appelsiner og sitroner. Denne forestillingen var for barn på 0-4 år, og jeg spurte meg om dette kunne bli for barnslig for mors lille tøffing. Det hjelper likevel godt på spenningen å få sitte på gulvet få centimeter fra der klovn, danser og skuespiller gjør sine ting. Jeg kunne fra min stol et par meter bak se på ryggen til den lille at oppmerksomheten var tent. De få gangene han snur seg mot meg, er det for å sørge for at jeg får med meg de beste øyeblikkene, ikke fordi han kjeder seg. Og det beste er rett og slett appelsinene og sitronene. De kastes og trilles og brukes som mute av trombonisten – og jammen greier ikke Poden å stjele med seg et par frukter på veien ut også. Mamma har koreografblikket på, og skuffes lett av alt potensialet som ikke er tatt ut i det gode, poetiske rommet utøverne skaper. Fruktene er jo perfekte i sin vekt, sine farger, sin bevegelighet – gi meg mer! Mer frukt, mer autoritet, tyngde og spenning – ungene er jo helt med! tenkte jeg, etter den pedagogisk korrekt korte forestillingen. Mens jeg reflekterer kritisk, inntar barna scenerommet med den største selvfølgelighet, og kunstnerne sitter på gulvet og snakker med gjestene. Når vi går er det ikke bare sitrusfruktene i veska mi som gir en fysisk fornemmelse av å ta med noe hjem, og Poden? Han ser ut som om han har vært med på en begivenhet i Dansens Hus – hva veit vel han om å være "publikum"?  

 

Smågodt

– Hva var det som var Å, så vakkert? spør Poden på toget etter tredje opplevelse. Nå er det Oslo Domkirke som har vært kulturarena, og spørsmålet bekrefter min skuffelse. 

– Hva tror du, da?

 

Jeg må lirke og lede fram til at vi har vært på en forestilling om jordkloden og om hvor vakker den er og hvor viktig det er at vi tar vare på den. Et poeng som var overtydelig for oss voksne og som slett ikke kommuniserte til ham. Det han så fra sin benk var et stort rom med takmalerier, gullforgyllinger og masse mennesker.

 

Lovnaden om en "barnemusikal" med gjøgling og dans var dessuten en overdrivelse. Når vi ønskes velkommen, brukes ordet "konsert". Kirka er stappfull – som den nok blir av at 150 korsangere får med seg sine kjente og kjære. Lufta dirrer lett av at flere skal se sine håpefulle stå fram på scenen, men for oss som kom for en musikalopplevelse er det ugreit å få servert en konsert med garnityr og manglende helhetsregi. Barnet på mitt fang ble sliten og begynte å holde for ørene etter en drøy halvtime. Jeg undrer meg på om regissøren (som er profesjonell skuespiller, sanger og forteller) ikke har vært så opptatt av å tenke flyt og dramaturgi, eller om hun rett og slett ikke har hatt vilkår til å kunne gjøre det. Jeg antar at det siste er tilfelle, etter egen erfaring med kirkelige kulturprosjekter. Igjen er det åpenbart viktigere å lære utøverbarna riktige sangtekster og holdninger, enn det er at også publikum skal kunne få en helhetlig opplevelse. Med barn, men ikke for barn, altså.

 

Det er ikke nok å få våte øyne når hundrevis av barn synger seg inn i rommet til levende trommerytmer, skuffelsen blir så stor når lange minutter etterpå ikke holder det presentasjonen og starten lover. All sangen, de fomlete innslagene der enkelte barn får "vise seg fram", den ulidelige informasjonsbolken fra en velmenende Nødhjelper… Det blir for mye, for kaotisk. Og: Rommet ber om noe annet: Både praktisk, estetisk og symbolsk er det tydelig. Ikke rart at Poden lurte på hva forestillingen handlet om. Selv en god stund etterpå husker han best at det var bråkete og at han ble sliten. Kan til og med et barn fornemme at rommet er bygget for meningsbærende felleshandlinger og ikke for "oppvisning"?

 

Fra musikalen Å, så vakkert, Pingvinen Scene i Tromsø.

Jeg hører med til dem som mener at barn er naturlig gode til å vurdere kvalitet. Dette henger sammen med at kvalitet – hvert fall i scenekunst – er et spørsmål om sanselig og fysisk engasjement, og det skjer alltid i et bestemt rom som kunstnerne er med på å skape. Poden og jeg var nokså samstemt hvilke rom vi opplevde som interessante. Men én forskjell merket jeg: Han var langt mer aktiv før forestillingene begynte:

 

– Hvorfor er det gull her, mamma, spør han i Oslos staskirke. Han suger inn stedet der han er, mens jeg avventer "verket". Den lille kroppen svarte direkte på kinoavstanden i vårt lokale kulturhus, på intimiteten i studioscenen på Dansens Hus og på prakten i Domkirka. Derfra kan utøverne holde på med sitt, invitere inn eller støte fra. Riksteateret skaper proffe, fine rom som kan pakkes sammen og flyttes inn i stadig nye, store, oftest nokså pregløse kultursaler. Mange frigrupper er mye bedre på å skape rom sammen med sitt publikum. I kirka risikerer rommet og formen å krasje – og dette merket min lille kompanjong: I et rom allerede fullt av gull og farger og folk og lyd, kommer alle tekstene og meningene og all underholdningen til å støte bort dem som leter etter helhet og deltakende nærvær. Akkurat denne Poden koser seg mer over et løfte om å få være med, enn han begeistres over flinkhet eller masse påfunn. Språket for å forstå og uttrykke hva han har vært med på er ikke så verbalt rikt, men kanskje vel så presist til sitt bruk: Et blikk ned i en godtepose, et par fingre inn i ørene – eller trangen til å stjele en appelsin: Han snakker tydelig nok for meg.