Mellom generasjonene

Foto: minioya.no

Miniøya-festivalsjef Louise W. Prestgard ser ingen store motsetninger mellom å bygge festivalprogram for voksne og barn.

Publisert 08.06.2013

Sist endret 27.08.2014

– Det er ikke mye som skiller, med unntak av at vi har noen elementer for de aller minste, sier hun.   Prestgard overtok som daglig leder for festivalen i høst, etter å ha vært aktiv i kulissene siden festivalens ble arrangert for første gang i 2010. Festivalen har hele tiden hatt et uttalt mål om å utfordre begrepet «barnekultur». Det har de også fått til, mener hun.

– Vi har klart å være tro mot visjonen vår. Vi har respekt for tradisjonsrik barnekultur, men vi skal også ønske det nyskapende velkommen. Vi skal være en festival som overrasker og begeistrer. Punktene på programmet bør utfordre på et eller annet vis. Ambisjonen er å løfte og bedre kulturtilbudet for barn. I tillegg vil vi være en ikke-kommersiell arena uten kjøpepress.

«Voksenartister» på plakaten

«De små på Miniøya får et program de voksne kan misunne dem,» skrev musikkjournalist i Dagsavisen, Geir Rakvaag, etter fjorårets festival. Mens andre barnefestivaler gjerne tilbyr et konserttilbud tilrettelagt for barn, har Miniøya hele tiden toppet plakaten med artister som like gjerne kunne ha opptrådt på festivaler med 18-årsgrense. Festivalen krever heller ikke at artistene tilpasser fremførelsen sin for å tekkes et yngre konsertpublikum.

– Musikk har ingen aldersgrense. Vi vil at artistene vi booker skal gjøre det samme settet som de ville gjort for voksne. Det skal være en vanlig konsert. Vi tror barn liker og tåler å bli utfordret. En femåring kan like både Gangnam style og klassisk musikk. Barn er grenseløse og umiddelbare i møtet med musikk, sier Prestgard.

Hun mener barn utsettes for et ensformig medietrykk, som hindrer dem i å oppleve ny, god musikk.

– Blood Command spilles ikke i populære kanaler for barn. Der er det kun noen få, store navn som får innpass. Men det betyr ikke at barna ikke kan like Blood Command når de blir introdusert for det.

Har hevet statusen

Prestgard ser ikke på det som et mål i seg selv å finne artister som lager musikk utelukkende for barn. Hun ønsker å legge vekt på å finne artister som kan gi gode musikkopplevelser for hele familien. Det kan likevel være en utfordring å finne artister som tar barn på alvor og som ønsker å opptre for dem.

Miniøya opererer med en øvre aldersgrense på 16 år, og Prestgard har inntrykk av at å opptre for denne aldersgruppen ikke har hatt noen høy status i Norge.

– Nå forteller artistene managerne sine at de gjerne vil spille hos oss. Det har endret seg voldsomt siden starten. I år hadde vi henvendelser fra artister som vi gjerne skulle hatt på plakaten, men som det ikke var plass til i programmet.

Prestgard synes ikke det er nødvendig å trekke opp noen klare grenser for hvem som bør bookes til festivalen.

– Det eneste som er problematisk for oss, er artister som assosieres med dop og utagerende livsstil. Vi samarbeider med alkovett-organisasjonen Av-og-til, og har nulltoleranse overfor rus.

Håper på nordisk festivalsystem

I løpet av bare noen få år har Miniøya vokst til å bli et av de største arrangementene for barn i Norge. Prestgard tror det er realistisk for Miniøya å tenke ut over landegrensene etterhvert.

– Vi har hatt tre tøffe etableringsår. Uten alkoholinntekter er det beintøft å få økonomien til å gå rundt, men nå kan vi endelig begynne å tenke i de baner. Vi har hele tiden båret på et mål om et nordisk samarbeid og har blant annet knyttet gode nordiske kontakter gjennom Nordisk Kulturfond. Hun opplever at andre festivaler henter inspirasjon fra Miniøyas måte å tenke festival på. 

– Vi blir både kontaktet og kopiert av andre festivaler. Det er påfallende mange som bruker artistene og profilen vi har utformet. Det synes vi er helt strålende, så lenge det bygger opp under statusen til barnekulturen, sier Prestgard.

Strenge med samarbeidspartnerne

I fjor kritiserte Fremtiden i våre hender og Landsrådet for Norges Barne- og Ungdomsorganisasjoner Miniøya for å slippe til sponsorer som IKEA og ICA på festivalen.

– Det virker ikke som om Oslo kommune har tenkt gjennom det kommersielle presset barna på festivalen vil bli utsatt for, sa LNFs leder Martin Vonstad Østerdal til Dagsavisen.

Prestgard mener Miniøya kom helskinnet fra kritikken. Hun viser til at varaordfører Live Rieber Mohn (Ap) uttrykte tillit til arrangørene etter å ha besøkt festivalen i fjor.

– Ingen av kritikerne hadde vært på Miniøya. Det kom heller ikke frem i artikkelen at ingen av samarbeidspartnerne våre selger noe under festivalen, sier hun.

Festivalsjefen understreker at de stiller strenge krav til samarbeidspartnerne sine.

– Nettopp fordi Miniøya er en barnefestival, er vi restriktive med profilering og logoer. Markedsføringsloven regulerer dette veldig strengt, og vår visuelle profil er enda strengere. Vi håndmaler skilt til alle samarbeidspartnerne våre, for å sørge for at alt ser så helhetlig ut som mulig.

Drar veksel på Øya-link

Miniøya ønsker at standarden på scene, lyd, booking og fremførelse skal være på samme nivå som under Øya. Tilknytningen til Øya er viktig, medgir Prestgard, som likevel er opptatt av å understreke at arbeidet med programmet foregår helt uavhengig av Øya.

– Miniøya er helt sjangerløse. Men særlig i oppstarten var det viktig å dra veksel på Øyafestivalen, både når det gjaldt navn, booking og måten man bygget opp et profesjonelt festivalområde på.

Etter oppstarten i 2010 beskyldte psykolog Vilja Bidtnes Miniøya for å kopiere en populær voksenfestival. «Er det foreldrenes behov for å tilfredsstille de mange ønskene de tror barna har?» skrev Bidtnes i en kronikk i Aftenposten. «Barn skal få være barn, men det er viktig at vi lager flere arenaer der flere generasjoner kan være sammen på barnas premisser,» svarte daværende daglig leder Linn C. Lunder.
–Den kritikken ble vi glade for, fordi den viste frem og tydeliggjorde profilen vår. Det var uvant for folk med en slik måte å tenke barnefestival på. Mange stilte seg nok spørsmålet: hvorfor skal ikke de vanlige navnene spille? Vi ville overraske og engasjere, sier Prestgard, som opplever at kritikken har stilnet.

50 prosent musikk

En tommelfingerregel for Miniøya er at 50 prosent av programmet består av musikk, mens de resterende 50 prosent fylles med andre kulturuttrykk. Neste år ønsker Prestgard seg flere multimediale, eksperimentelle produksjoner. Hun ønsker blant annet å sette opp et lystett telt med skyggeteateropera på programmet. Under årets festival markeres Munch-jubileet med et grafikkverksted, der barna jobber med enkle tegne- og trykketeknikker og lager egne, Munch-inspirerte bilder.
– Hele området er tilrettelagt for at familien skal finne seg til rette. Når du kommer inn i et aktivitets-telt, skal begge parter oppleve det som meningsfylt. Altfor ofte er de voksne passive når barn opplever kultur, sier hun.

Fornøyd med medieoppmerksomheten

Aftenpostens intervju med festivalsjefen før årets festival hadde overskriften «Tøys og moro på Tøyen». Prestgard er ikke redd for de tradisjonelle vinklingene på barnearrangementer. Hun synes mediedekningen har utviklet seg mye fra år til år.
– Vi er stolte av å være gladsak på Dagsrevyen. I fjor var vi det til og med to ganger. Det er bare positivt, så lenge det øker kjennskapen til Miniøya, sier hun.

– Dere har flere artister som kunne ha spilt på Øya og som ganske sikkert hadde blitt anmeldt på kultursidene. Vil de samme avisene anmelde artistenes konserter på Miniøya?
– Vi sender ut forespørsel til akkurat de samme avisene. Men vi har til dags dato aldri fått en konsertanmeldelse utenom de som skrives av barnejournalistene i Miniredaksjonen/ditt Oslo. Men det er til gjengjeld anmeldelser både vi som arrangør og artistene setter høyt.

Fakta om Miniøya

* Miniøya er en årlig musikk- og kulturfestival for barn og unge (0-16 år) som arrangeres i Tøyenparken. Miniøya ble for første gang arrangert i 2010. I år arrangeres festivalen 8.-9. juni.

* I år spiller blant annet Gabrielle, Timbuktu, Kråkesølv og Valkyrien Allstar på festivalen.

* Miniøya kombinerer ulike sjangre og kulturuttrykk, som musikk, dans, teater, billedkunst, film og andre visuelle uttrykksformer.

* Øyafestivalen eier 58 prosent av festivalen, mens initiativtaker og tidligere daglig leder Linn C. Lunder eier resten.

Embret Rognerød er frilansjournalist.