Unge kunstformidlere

Under Stamsund Teaterfestival har en gruppe ungdommer samlet inn oppfatningene til deler av publikum – delt dem med resten av publikum, samt konfrontert kunstnerne med disse meningene. Med oppgaver som strekker seg over både det journalistiske og kritiske feltet har de jobbet nonstop gjennom hele festivalen. 

 

The Talking Shop er navnet på prosjektet, som i regi av Stamsund Teaterfestival arrangeres for andre år på rad. Prosjektleder Chrissie Poulter er kunstner, regissør og pedagog, og ansatt som Assistant Professor ved Trinity College i Dublin. Hennes arbeidsfokus er på nettopp barn og ungdom, og i dette prosjektet har hun jobbet sammen med de fem ungdommene Viggo, Stein-Vidar, Celine, Camilla og Johann. Til vanlig går de fem ungdommene i niende klasse på Svarholt Skole, og dette er andre året de deltar i prosjektet. Ungdommene har oppsøkt festivalens mange barne- og ungdomsforestillinger, hvor de har møtt publikum rett etter endt forestilling og delt ut fargeglade post-it lapper til dem, som de så har skrevet ned sine forestillingsopplevelser på. Lappene har blitt samlet inn, deretter har ungdommene organisert dem etter innhold (positiv, nøytral og negativ) og oversatt enkelte av beskrivelsene til engelsk. Utvalgte besvarelser har fått henge framme, slik at besøkende på kontoret har kunnet danne seg et bilde av publikums reaksjoner på forestillingene. Besvarelsene har også vært brukt som empiri når ungdommene har intervjuet kunstnerne, og dannet grunnlag for tidvis svært spesifikke spørsmål knyttet til produksjonene. 

 

I et bygg beliggende midt i hjertet av Stamsund sentrum har Talking Shop holdt hus. De tilforlatelige lokalene har tidligere vært kantine i væreier Julius Marensius Johansens administrasjonsbygg. J.M. Johansen (1868-1946) var på et tidspunkt fiskeværets største grunneier, og også hovedgata i Stamsund er oppkalt etter denne 'tsaren'. Inntil i mai i år huset lokalene Velferden, som var et sted drevet av Noregs Fiskarlag hvor fiskere kunne få mat, omsorg og kulturtilbud. Det er med andre ord tradisjonstunge lokaler snakkesjappa har oppholdt seg i, og under festivalen er det altså ungdommen som inviterte på om ikke mat, så i hvert fall store doser omsorg og kulturtilbud for festivalpublikummet og Stamsunds innbyggere.

Poulter har i flere år samarbeidet med festivalen om ulike prosjekter, blant annet har hun hatt filmprosjekter med lokale ungdommer. Her har gjerne også ungdommenes lærere vært involvert i forkant og underveis, og Stamsund Teaterfestival har også siden 2007 hatt barn og unge som et uttalt satsingspunkt i festivalen. Med Talking Shop forenes dokumentasjon med en utforskning av publikums opplevelser. Poulter ytret før fjorårets festival et ønske om å fortsette å jobbe med ungdom i forbindelse med festivalen, og de samme fem ungdommene som meldte seg da har fortsatt samarbeidet under årets festival. Arbeidsoppgavene har kommet til dels organisert av Poulter, og dels på initiativ av ungdommene selv.

 

Et noe tilsvarende prosjekt som Talking Shop ble også testet ut under scenekunstfestivalen Showbox i Oslo i november 2012. SUS (Scenekunstbrukets Unge Stemmer) er tittelen på dette prosjektet, og i likhet med Talking Shop er prosjektet initiert av festivalarrangørene selv. Et annet likhetspunkt er bruken av bloggen som medium, men i SUS-prosjektet er anmelderformatet mer fremtredende enn hos Talking Shop. 

 

Det som er interessant med nettopp Talking Shop er hvordan de fungerer som et bindeledd på så mange nivå parallelt. Ungdommene følger festivalen, og oppdaterer umiddelbart bloggen. De dokumenterer festivalen gjennom både bilder og tekst – og lar både publikum og kunstnerne komme til orde. Men i tillegg kan publikum komme innom lokalene til Talking Shop, for å lese andres tilbakemeldinger, møte ungdommene eller legge igjen sin egen respons på forestillinger, Talking Shop eller festivalen som helhet. 

Noen uker tidligere har jeg selv oppholdt meg på en annen festival, med et lignende prosjekt. Sammen med tre kritikerkollegaer med tilholdssted i henholdsvis London, Roma og Stockholm, har jeg gjestet Festspillene i Bergen med vår Writingshop. Ungdommene i Stamsund har i grunnen et mer presist navn enn oss, men våre praksiser overlapper – skriften og talen står i et såpass sterkt forbundet forhold til hverandre at de strengt tatt fungerer i forlengelsen av hverandre. Men, mitt poeng med denne egenreferansen er todelt: delvis at denne formen for kollektivt arbeid, hvor dokumentasjon og felles tenkning rundt kunsten møtes er noe som foregår mye i disse dager. Og delvis at formen, måten vi jobber på, ser ut til å gi seg en del selv. 

 

Da vi, altså Writingshop'en, hadde en residens under performancefestivalen Trouble i Brussel for ett år siden, så var det tankekart, noteringer og påfølgende samlinger av responser og tanker på og omkring forestillingene vi så, som dominerte. Som kritikere gjennomfører vi lite intervjuer med kunstnerne, men kunstnerne var velkomne inn i de åpne samtalerrommene vi arrangerte, og slik er det (i hvert fall i teorien) åpent for at kunstnere, publikum og kritikere møtes i felles samtale. Ikke som leverandører/produsenter og mottakere/konsumenter av et produkt, men som likeverdige deltakere i en felles samtale. 

 

At disse ungdommene har gjennomført og medvirket i selve utviklingen av Talking Shop ikke bare i år, men også i fjor, vil sannsynligvis spille inn på deres eierskapsfølelse og ikke minst grad av trygghet i prosjektet. Og særlig for festivaler eller andre produsenter som programmerer og kuraterer kunst for barn og unge vil slike bindeledd, slike formidlingsledd eller møtepunkter som Talking Shop, kunne utgjøre en verdifull utveksling av meninger, opplevelser og tanker omkring kunsten. Den 20.-24. juni reiser Talking Shop sammen med Poulter til Cork for å delta i et internasjonalt møte i regi av programmet Young Critics som arrangeres under Cork Midsummer Festival. Sammen med andre lignende prosjekter i Irland og Østerrike vil ungdommene utveksle erfaringer og arbeidsmetoder. Hvis Talking Shop videreføres også til neste år, vil det være interessant å se hvordan prosjektet fortsetter å utvikle seg. 

 

Anette Therese Pettersen er teaterviter, scenekunstkritiker og frilansskribent.