Månedens vektløfter i mai - Ferske Scener

Forestill deg følgende: DU får midler og et oppdrag om å gjøre et prosjekt (hva som helst) som setter ny standard for hva kunst for barn og ungdommer kan være. Hva gjør dere?

 

Bernt og Kristin: 

For oss starter det alltid med innhold. Siden bestillingen her er å sette en ny standard, så må vi behandle innhold som ikke har vært tematisert i scenekunst for barn tidligere.. . Med utgangspunkt i at scenekunst for barn ofte handler om fantasiens kraft, eller nære mellommenneskelige relasjoner, - her er to utgangspunkt for en standardsettende og revolusjonerende forestilling(!) for barn: 

 

1. En forestilling for 8- 12 åringer om økonomi og hvorfor penger styrer verden. Om ideen "Penger", rett og slett. 

 

(Barneklassikeren "Den lille krittringen" behandler temaet, men er kanskje litt for sikker på svarene..?) 

 

Det skulle bli en engasjerende og udogmatisk forestilling. Et interaktivt grenseløst scenespill, med ulike stasjoner, en miks av underholdning, informasjon og quest-spill. 

 

 

2. Prosjekt "Fødsel". Dokumentarteater. 

Vi har i flere forestillinger tatt opp døden som en selvfølgelig del av livet. Det kunne vært flott å gjøre noe på Fødsel. 

 

Selvfølgeligheten i at det alltid fødes noe nytt – at vi ikke har alt ansvar alene, det fødes nye ideer og nye levende vesener rundt oss hele tiden. Forestillingen skulle inkludere gravide mus. 

 

 

Fra "Poteter har ingen vinger" av Christina Mauer. Foto: Ingun A.Mæhlum. 

 

Hent et viktig minne fra din oppvekst, noe som rommer et kunstnerisk materiale du vil dele med oss. Hvordan vil du presentere din opplevelse hvis et formål var å gi ny innsikt i hva oppvekst og barndom kan være?

 

Bernt:

Familien min skulle flytte fra landet og inn til byen. Jeg ville ikke flytte. Jeg var 10 år, redd og sint. Sammen med to kamerater var jeg ute på et jorde hvor det krydde av musehull. Med stokker slo vi på bakken og jagde musene ut av hullene sine. Når de kom pilene ut sto vi klare og slo dem i hjel. Vi samlet musene i en pose og la dem etter hverandre, snute mot hale, over fylkesveien. Det ble tre rekker som gikk fra den ene veikanten til den andre. Etterpå lå vi på lur og så på at de ble overkjørt av en bil. 

 

Brå og meningsløs død har vært sentral i min familie. Opplevelsen av at døden plutselig kunne inntreffe, konkret og ubehagelig ble en del av min livsforståelse, men den ble ikke snakket om. Døden er like selvfølgelig som livet, men sorgen som følger med døden er stor og vanskelig både for barn og voksne. Å få ei åpning til å snakke om det vanskelige kan være det som gjør det utålelige mere tålelig. Vi har i flere prosjekter prøvd å skape denne åpninga. 

 

Forestill deg den norske kunst- og kulturscenen som et samtidsdrama med kunstnere, barn og ungdommer, politikere, forskere, medier, skole og marked etc. som rolleinnehavere. Grunnkonflikten er hva som best tjener barn og ungdommers framtid. Hvem får hovedrollene i ditt drama? Hvilken sjanger velger du (tragedie, komedie etc.)? Hvem "iscenesetter" forestillingen?

 

Kristin:

Hva som er det beste for barn og unges framtid er det ikke et, men mange svar på. Jeg er preget av å ha vokst opp på 1970-tallet, da kunst for barn og unge var sterkt preget av beskyttelse og korrekt rettledning. Det var mange kloke voksne hoder som visste hva som var best for oss. Mange tok feil. 

 

I mitt hode popper det opp Monty Python-aktige scener om kampen mellom de slemme kommersielle kreftene og de snille som tenker på barnets sjel og utvikling, som svar på oppgaven. Eller kampen mellom de slemme tradisjonsrytterne som vil sementere gamle virkelighetsbilder, og de unge tapre som kjemper for samtidskunst for barn. 

 

I begge tilfelle ville det bli en dypt ironisk oppsetning om menneskelig dårskap, med en tragisk slutt. Muligens morsomt. 

 

Gammel tegneserie som viser et handlingsresyme av fortellingen om Don Quijote (wiki).

Det sies at tradisjonelle verksforståelser er i oppløsning. Mange kunstnere vier de sosiale prosessene oppmerksomhet – i et forarbeid, eller som en del av et verk. Hvilken betydning har dialogen med unge mennesker (barn eller ungdommer) i utviklingen av et verk, eller i selve verket?

 

Forståelsen av hva som er et verk og hvordan dette kan presenteres er i stadig forandring. Unge mennesker tar inn informasjon i et annet tempo, og på andre måter enn tidligere. For å få en idé om hvor de vi ønsker å nå befinner seg har vi alltid vært opptatt av å møte dem underveis i prosessen. Utenkelig, egentlig, å forestille seg et arbeid uten. 

 

Hvor står kunst i offentligheten om 20-30 år? Hva er din visjon for rollen og betydningen av kunst for barn og unge i framtida? 

 

Kristin:

Om 30 år er vi på andre siden av et økonomisk sammenbrudd i verdensøkonomien. Kunst er en viktigere del av offentligheten enn nå, fordi økonomisk vekst er detronisert som suksesskriterium

 

Bernt: 

De som styrer landet har hatt en oppvekst hvor kunst og kultur har vært selvfølgelig tilstede. Kunstens rolle som en viktig medspiller i selvforståelse og samfunnsutvikling er udiskutabel. Vi har fått kunstnere som frimodig bruker sin stemme i samfunnsdebatten, og også de store institusjonene er en arena for dette. De har i langt større grad enn i dag inntatt en rolle som tankegodsleverandører. I astrofysikken har man en teori om ormehull. Gjennom ormehull kan man forflytte seg i tid. Kunst for barn og unge kan fungere som virkelighetens ormehull: Overraskende åpninger til nye erfaringer, nye tider. 

 

"Wormhole" by Dan Havel and Dean Ruck.