En barnefilmkritikers bekjennelser

Som mann som livnærer seg som frilansskribent og kritiker, og som attpåtil har tegneserier og film som spesialområde, ender jeg uunngåelig opp med å måtte forholde meg til kulturprodukter som er beregnet på et publikum som er langt yngre enn meg selv. I filmanmeldelsene jeg skriver for Bergens Tidende er jeg pålagt å bedømme hvorvidt disse kulturproduktene lykkes i sin målsetning om å underholde og begeistre sin intenderte målgruppe. Filmkritikk i norske dagsaviser gir tradisjonelt anmelderens personlige smak et visst spillerom, og min egen tilnærming til anmeldergjerningen er fundert på mine egne umiddelbare smaksdommer som utgangspunkt for en bredere og, i den grad spalteplassen tillater det, velbegrunnet analyse.

Fra filmen "Pelle Politibil"

Barna vil nok like dem

Likevel merker jeg at jeg i møte med barne- og ungdomsfilmer instinktiv forsøker å sette min egen smak til side til fordel for spekulasjoner om hva målgruppen vil sette pris på. Altså er jeg når det kommer til barnefilm langt på vei villig til å redusere kritikergjerningen til forbrukerveiledning, hvilket er en tilnærming til anmelder- og kritikerjobben som jeg i alle andre sammenhenger prøver å styre unna som best jeg kan.

Likevel merker jeg at i møte med barne- og ungdomsfilmer instinktiv forsøker å sette min egen smak til side til fordel for spekulasjoner om hva målgruppen vil sette pris på.

Jeg har ennå til gode å virkelig hylle- eller belønne en barnefilm jeg selv ikke liker med toppkarakter, men det har hendt at jeg har unnlatt å slakte filmer utfra en tanke om at barna nok vil like dem. Det jeg i slike tilfeller utviser er en sjelden og ukarakteristisk aktverdighet for, er altså filmprodusentenes kløktige, for ikke å si kyniske, manipulasjon av barns følelser. En slik tilnærming til filmskaping – for ikke å si kulturproduksjon som sådan – kan i teorien resultere i store og betydningsfulle kunstverk, men i praksis er den nærmest en garantist for overflødig, halvhjertet kitsch.


Fra filmen "Riverolf"

Barns manipulerte følelser

Årsaken til at jeg tillegger barns manipulerte følelser en såpass mye høyere status enn voksnes, har å gjøre med den forsvarsløse umiddelbarheten som preger barns reaksjoner på fiksjon. Fordi barnas emosjonelle respons er langt mer uskyldig, og dermed på sett og vis også edlere, transponerer jeg til en viss grad disse adjektivene over på de som søker å frembringe disse reaksjonene. Fra et rent logisk standpunkt er dette en åpenbar feilslutning; å utnytte de forsvarsløse burde av etiske hensyn anses som langt mer suspekt enn å utnytte et publikum som er bevisst hva de utsettes for, men likevel later forestillingen om barnas totalinnlevelse i filmene til å overtrumfe dette.



Fra filmen "Croods"

 

Barn leser ikke kritikk

Å skrive kritikk av kulturprodukter rettet mot barn er nærmest per definisjon et spørsmål om forbrukerveiledning i den forstand at barn selv sjelden leser kritikk, og det derfor som regel er foresatte som leser anmeldelsene for å fatte en beslutning på deres vegne. Man skriver altså ikke for en leser som selv skal gjøre seg opp en mening om det foreliggende, men for noen som skal gjøre antakelser om hva en tredjepart vil få ut av det, og i så måte opererer både anmelderen og leseren med det samme, uvisse ekstraleddet. Når barn en sjelden gang slipper til som anmeldere, eller intervjues av en voksen journalist om hva de synes om en gitt film, bok eller tegneserie, uttrykker som regel også de seg via en forbrukerveiledende kvalitetsbedømming hvor deres subjektive opplevelse er alfa og omega.

Kynisk dimensjon

Av disse årsakene vil jeg påstå at det, innenfor rammene av filmanmelderrollen slik den i dag forstås i norske dagsaviser, på mange måter er forsvarlig å operere med en fundamentalt ulik tilnærming til filmer beregnet på et barnepublikum og filmer beregnet på ungdom og voksne – i alle fall frem til et visst punkt. På et tidspunkt utvikler barn en evne til å forstå at det er noen som har laget fortellingene de ser, hører og leser, og, i forlengelse av dette, at disse menneskene kan gjøre en både god og dårlig jobb. Personlig vil jeg hevde at dette refleksjonsnivået, denne på mange måter kyniske dimensjonen, utgjør et vel så stort skille som det tradisjonelle skillet mellom voksenkultur på den ene siden og barne- og ungdomskultur på den andre – hvilket er et skille som i stor grad er basert på oppfatninger om hva de respektive gruppene er intellektuelt og emosjonelt utrustet til å håndtere.

Årsaken til at jeg tillegger barns manipulerte følelser en såpass mye høyere status enn voksnes, har å gjøre med den forsvarsløse umiddelbarheten som preger barns reaksjoner på fiksjon.

Fiksjonen går på dette stadiet fra å være en ugjennomtrengelig størrelse til å bli noe som kan plukkes fra hverandre og diskuteres med utgangspunkt i enkeltelementer. Hva gjelder kritikk av kultur rettet mot barn som har tilegnet seg dette ekstra refleksjonsnivået – en prosess som ofte omtales som å miste sin uskyld – kan man altså uten problemer applisere de samme kvalitetsbegrepene som man benytter på kultur rettet mot voksne. Det som imidlertid representerer en utfordring er at mennesker tilegner seg dette nivået på ulike stadium i livet, og at det finnes de som blir både voksne og gamle uten å noensinne relatere til kunst på denne måten.



Fra tegneserien "Demonen"
 

Egen smak til side

I tillegg til mine mer eller mindre bevisste forsøk på å sette til side min egen smak i møte med barnefilmer, har jeg også registrert at jeg har en tendens til å se bort fra hva jeg selv likte som barn. Dette skyldes formodentlig at jeg i løpet av mitt 30 år lange liv nær sagt alltid har møtt motstand når jeg har forsøkt å universalisere min egen smak og preferanser. På tross av gode hensikter, bidrar sannsynligvis dette til en viss nedlatende overbærenhet i forhold til barnepublikummet, og jeg mener man kan se spor av liknende mekanismer hos en stor andel kritikere som ikke primært befatter seg med barnekultur.

De de voksne forbyr

Som barn er den kulturen man blir tilbudt og den kulturen man blir tiltrukket av ofte to vidt forskjellige ting. Ønsket om å se, høre og lese det de voksne forbyr en, er noe de fleste barn opplever i større eller mindre grad, og dynamikken dette behovet gir opphav til utgjør en sentral del av barn og unges relasjon til voksenverdenen. Men når jeg ser tilbake på de "voksne" kulturopplevelsene jeg husker best fra min barndom, dreier det seg hovedsakelig om ting som fremstod som helt ukontroversielle og som jeg aldri ble forsøkt holdt borte fra. I disse tilfellene var det ikke begjæret etter å trosse forbud eller ta del i voksenverdenen som drev meg, men en estetisk- og innholdsmessig tiltrekning som i det store og hele ligner den jeg opplever idag.

Fra tegneserien "X-men"

Som så mange andre barn som vokste opp på 80- og det tidlige 90-tallet, var min barndom sterkt preget av klassisk barnelitteratur som mine foreldre prakket på meg med stor iver. Jeg lærte å lese ved å stave meg gjennom Carl Barks' Donald-tegneserier, og allerede før jeg mestret dette, hadde jeg takket være mine foreldres høytlesning et sterkt forhold til Astrid Lindgren, Tove Jansson og C.S. Lewis' Narnia-bøker. Senere kastet jeg meg på mine foreldres oppfordring over både Sherlock Holmes, Jules Verne og Maria Gripe (sistnevnte ikke minst takket være Radioteatrets innspillinger av Tordivelen fly i skumringen og Agnes Cecilia), men det som fra sjuårsalderen og fremover skulle vise seg å bli noen av mine livs store og vedvarende kulturelle interesser, oppdaget jeg helt selv. I Fredrikstad hvor jeg vokste opp, fantes det på 80- og 90-tallet en usedvandlig velassortert butikk som solgte brukte pocketbøker og tegneserier. Og etter jeg som syvåring hadde lært å lese ved hjelp av gamle Donald-blader, skiftet min interesse raskt over til amerikanske superhelttegneserier, som under 80-tallet hadde blitt utgitt på norsk i betydelig omfang. Etter at Spider-Man – eller Edderkoppen, som han på den tiden het på norsk – åpnet døren til de trikåkledte forbryterbekjempernes verden, fattet jeg en sæskilt interesse for Chris Claremonts Uncanny X-Men og Frank Millers Daredevil.

Vold og dyster psykologi

Senest ifjor leste jeg en håndfull av Millers Daredevil-tegneserier som jeg på grunn av mangelfulle norske utgivelser hadde gått glipp av, og med unntak av en mer forfinet og mer nyansert verdsetting av håndverket, vil jeg påstå at min opplevelse av disse tegneseriene ikke har endret seg vesentlig fra da jeg først leste dem som åtte-niåring. Millers Daredevil regnes fortsatt som et høydepunkt blant 80-tallets amerikanske tegneserier, og med sine rikholdige doser vold og dyster psykologi, er det lett å se dem som beregnet på et voksent publikum. Claremonts X-Men-fortellinger har ikke eldes like godt, men selv om jeg i voksen alder i liten grad har vendt tilbake til disse arbeidene, har jeg – mye takket være at jeg i tiårsalderen oppdaget tegneserieutikken Avalon i Paleet på Karl Johan – mer eller mindre regelmessig fulgt X-Men-universets utvikling fram til idag.

Man skriver altså ikke for en leser som selv skal gjøre seg opp en mening om det foreliggende, men for noen som skal gjøre antakelser om hva en tredjepart vil få ut av det, og i så måte opererer både anmelderen og leseren med det samme, uvisse ekstraleddet.

En annen av mitt livs definerende kulturopplevelser inntraff i samme periode, da jeg og en jevnaldrende venn endte opp på en visning av Woody Allens Manhattan Murder Mystery, etter at en av våre foreldre hadde feiltolket Fredrikstad kinos programannonse. Etter å ha forsonet meg det pinlig veslevoksne i å som tiåring gå og se en såpass utpreget borgelig og middelaldrende komedie på kino, måtte jeg omsider innrømme at jeg likte filmen svært godt. En tid senere satte TV2 i gang med å vise Woody Allen-filmer som søndagsmatineer, og siden den gang har regissøren vært en av kunstnerne jeg har satt høyest, uavhengig av medium.



Fra filmen Manhattan Murder Mystery
 

Skåne barna

Det er grenser for hvor universelle og allmenngyldige disse enkelterfaringene er, men de kan om ikke annet fungere som et eksempel på at barn evner å sette pris på et langt bredere spekter av kulturprodukter og kulturuttrykk enn det som defineres som barnekultur. Jeg vil våge å påstå at jeg som kritiker ikke er alene om min tilbøyelighet til å gi den delen av barnekulturen som verken utfordrer eller stimulerer barns estetiske sans og intellektuelle utvikling, større honnør enn den fortjener. I iveren etter å skåne barna for potensielt traumatiserende inntrykk, og unngå å undervurdere kunst som snakker til barn på deres egne premisser, er det lett å glemme at det å vokse og utvikle seg er et av de mest grunnleggende av disse premissene. Og det barn vokser og strekker seg i retning av, er i mange tilfeller det vi som voksne anerkjenner som stor og verdifull kunst.



Fra Tove Jansons "Mummitrollet"
 

Ny tilnærming til kritikk

Ved siden av Woody Allen og Frank Miller er også Astrid Lindgren, Tove Jansson, Carl Barks, C.S. Lewis og Maria Gripe kunstnere jeg i voksen alder setter stor pris på. Og det at det nettopp er disse jeg husker best fra barneårene, synes å tjene som et argument for at man som kritiker skal behandle barne- og voksenkultur likt – og altså ikke unnskylde uengasjerende, platte barnefilmer med at "målgruppen sikkert liker det". Nå kan det riktignok innvendes at det er en viss fare for at jeg her omskriver min barndom, og kun gjør plass til opplevelsene som jeg i voksen alder husker fordi de på grunn av sin kvalitet har blitt en del av den allmenne kulturarven.

Som barn er den kulturen man blir tilbudt og den kulturen man blir tiltrukket av ofte to vidt forskjellige ting.



Likevel er slike refleksjoner viktige i en tid hvor voksne mennesker i stadig større grad omfavner kulturprodukter og kulturuttrykk som har sitt utspring i barne- og ungdomskulturen. De senere tiårs oppvurdering av populærkulturelle uttrykk – en prosess mange ynder å omtale som en infantilisering av (den vestlige) kulturen – bidrar til å viske ut det som tidligere fremstod som tydelige skillelinjer mellom barnekultur og voksenkultur. En slik utvikling utfordrer tradisjonelle tilnærminger til kritikk, ettersom man nå stadig oftere havner i posisjoner hvor man befatter seg med kunstuttrykk som henvender seg til både barn og voksne – og alt der i mellom – samtidig. Men kanskje kan nettopp denne estetiske- og innholdsmessige samrøringen av det som tidligere var målgruppespesifikke kunstuttrykk bidra til å overflødiggjøre akterutseilte kritiske tilnærminger, og fremtvinge nye og fruktbare strategier for vurdering av kunst for barn og unge.



Aksel Kielland er medieviter, kritiker og skribent.