Troen på livet

"I keep picturing all these little kids playing some game in this big field of rye and all… I'm standing on the edge of some crazy cliff. What I have to do, I have to catch everybody if they start to go over the cliff - I mean if they're running and they don't look where they're going I have to come out from somewhere and catch them. That's all I do all day. I'd just be the catcher in the rye."

J. D. Salinger 

 

Tema for denne forestillingen er ungdomstiden. Vi kunne gjerne sagt på godt og vondt, men utgangspunktet er den vonde delen – den som handler om tenåringsangst, forvirring, fremmedgjøring, tomhetsfølelse og selvdestruktive mønstre. 

 

Ungdomstiden er en krevende tid. Det har den alltid vært, og kommer alltid til å være. Spørsmålet er om den rett og slett er ment som en stor test – en test på livskraften og livsviljen, der du enten står den av eller bukker under.

 

Ifølge offentlige dokumenter og planer er det anslått at ca. 5 % av alle barn fra 0 til 17 år har en psykisk lidelse som bør behandles. Det kan være angst, depresjon, forvirring, hyperaktivitet, selvskading, selvmordstanker, noen hører eller ser ting som ingen andre hører eller ser, det kan være spiseforstyrrelser, tvangstanker eller tvangshandlinger, og det kan være flere andre symptomer som gjør seg gjeldende.
 

Ifølge Statistisk Sentralbyrå har vi hatt en jevn økning i antall selvmord blant ungdom i Norge: I 1973 utgjorde selvmord 7 prosent av alle dødsfall (8 prosent blant menn og 6 prosent blant kvinner), mens andelen i 1994 var steget til 24 prosent (28 prosent blant menn og 14 prosent blant kvinner).

 

Vi lever altså i en tid og i et land der flere og flere mennesker velger å gjøre en ende på livet nettopp i denne fasen mellom barndom og voksen. Er selvmordet det ultimate ungdomsopprør? I kunsten har det til tider vært en tendens til å romantisere selvmordet og døden. Dø ung – bli udødelig. For de fortvilte foreldrene som ikke vet hvordan de skal skaffe hjelp til tenåringsdatteren med spiseforstyrrelsen, eller den tidligere så livsglade sønnen som isolerer seg stadig mer på gutterommet, er det ikke mye å romantisere over. Det er bred enighet om at depressive lidelser har avgjørende betydning når det gjelder selvmord blant ungdom, og depresjon er den mest utbredte diagnosen i en rekke psykologiske autopsistudier av unge selvmordsofre. Bak begrepet psykiske lidelser skjuler det seg en rekke mer og mindre alvorlige sykdomstilstander som rammer hver tjuende barn og ungdom i Norge. Årsakene til at flere unge, og spesielt unge menn, nå opplever depressive symptomer, er imidlertid dårlig klarlagt.

 

Denne forestillingen tar ikke mål av seg å prøve og løse eller analysere noen av disse problemene. Sitatet ovenfor fra "The Catcher in the Rye", eller "Redderen i Rugen", romanen av J.D. Salinger som beskriver en ungdom på jakt etter mening og innhold i tilværelsen, står som et godt eksempel på hva forestillingen vil gjøre: Den vil fange opp og speile ungdommens behov for å stille de store spørsmålene i livet, og sette hver enkelt publikummers liv under lupen. Den vil vise hvor universelle den enkeltes problemer er, og skape et forum for samtale på et direkte og menneskelig plan. Når vi vet at mellom 15 og 20 prosent av norske ungdommer har psykiske plager som påvirker dem i hverdagen, må det mange arenaer til som kan ta rollen som redderen i rugen.

Mads Sjøgård Pettersen

Les omtale i Avisa Nordland >>