Godt Nyttår
Utgangspunktet for forestillingen var å diskutere kultursponsing. Som representant for kultursponsing ønsket forestillingen å bruke en av de største og ikke minst omdiskuterte: Statoil.
Publisert 05.02.2014
Sist endret 24.05.2018
De var alle og spiste i en stue i et kollektiv på Majorstua, en leilighet på Kampen, en enebolig på Nordstrand, på toppen av Bergen, i et gammelt bedehus i Haugesund, hos kultursjefen i Elverum kommune; i Oslo, Hedmark, Telemark, Vestfold og Hordaland. Eivind Trædal og Aksel Braanen Sterri, musiker Maja Ratkje og forfatter Aasne Linnestå, leder av Natur og Ungdom, Silje Lundberg og stortingsrepresentant for Høyre, Siri Meling, Mimir Kristjansson og Sveinung Rotevatn – alle var de på middag. Forestillingen flyttet seg fra stue til stue og to nye gjester ble invitert hver gang.
Gjestene var uforberedt: De hadde på forhånd ikke fått noen andre føringer enn at de skulle komme som seg selv. De kom med pentøyet på og skulle opptre som seg selv i en middag. Forestillingen fungerte derfor en slags styrt improvisasjon, der man aldri riktig kunne vite hvordan de ulike gjestene fra gang til gang ville respondere inn. Publikum fikk på sin side være flue på veggen.
Forestillingens utgangspunkt var å diskutere kultursponsing. Som representant for kultursponsing ble det brukt en av de største og ikke minst omdiskuterte: Statoil. Men forestillingen ønsket ikke en debatt på lik linje med den som står i aviser eller i debattprogrammer på TV. Den jobbet ut ifra en pågående, men likevel smal diskusjon: Utspillene om at kulturen bør ta etter idretten og måten idretten finansieres på. I idretten har utøverne sponsormerkene på skiene, drakta og lua. Hva skjer dersom sponsoren blir med opp på scenen, på rekvisittene og kostymene? Med kulturen, forestillingen?
Kultursponsing er på denne måten rammen for forestillingen, mens forestillingen i seg selv forsøker å være uavhengig. Statoilmerkene diskuteres ikke, men er uunngåelige å legge merke til på bordet og i middagen. Sponsoren blir ikke engang nevnt med mindre gjestene gjør det. Er forestillingen så sterk at man kanskje ikke forstår poenget med logoene – at de blir fremmedelementer? Eller tolkes hele forestillingen i relasjon med logoene? Hvor langt må man tøye strikken før folk sier ifra? Dette er problemstillinger som forestillingen i seg selv ikke diskuterer. Etter endt forestilling ble publikum invitert inn igjen, med muligheter for restemat. Dette var en viktig del av forestillingen og for diskusjonsrommet forestillingen ønsket å åpne. Etter en av forestillingen skjedde det også at publikum, fremmede for hverandre, ble sittende sammen å diskutere på t-banen hjem fra Nordstrand. Målet var at hver forestilling og hver middag – med ulike gjester og hus – skulle stille nye spørsmål og produsere nye tolkningsrom innenfor forestillingens lag: Statoil, kultursponsing og relasjonene.
Mer tekst >>
Fler bilder >>
Videodokumentasjon >>
Teaser >>
Blogg >>
P3-dokumentar >>